Totendrakta

Totendrakta ble laget for kvinner tidlig på 1970-tallet, og er en fri komposisjon uten rot i den lokale draktskikken på Toten. Den har derimot elementer i dekor og materialer som knyttes til Toten som område. Mannsdrakta var klar i 1984, og har noe mer rot i lokaldraktskikk.

Totendrakta.
Foto: Husfliden

Etableringen av Totendrakta var et ledd i 1930-tallets store draktbølge her til lands. Mange områder laget seg hverdagsbunader, som ble brukt i kvinneforeninger så vel som av hele sangkor. Den varianten som ble laget på Østre Toten, ble senere omarbeidet på 70-tallet, og framstår i dag som Totendrakt. Toten har sterke tradisjoner innen veving av verkensstoff, og stripete og rutete stoffer ble brukt både til bekledning og møbler. Det er et rutete møbelstoff fra stoler på amtmannsgarden Stenberg som er utgangspunktet for livet i Totendrakta.

Bunaden har livkjole med sammensydd liv og stakk. Livet er i rutete ullverken i fargene grønt, brunt, svart og gult. Stakken lages enten i grønt eller svart ullstoff. Bunadsskjorta er i bomull, men halskrage, bærestyggene på skuldrene og håndlinningene er i lin. På disse er det svartsømbroderi. Forkleet lages i svart eller grønt ullstoff, og har border i en vevteknikk kalt tavlebragd.

Totendrakta er også laget for menn, og tar utgangspunkt i en bevart vest og ei bukse ved Toten museum. Tidsperioden som er forsøkt vist, er midten av 1800-tallet. Herredrakta sto ferdig i 1984, og er utarbeidet av Toten Bondekvinnelag. I kategoriseringa som Norsk institutt for bunad og folkedrakt bruker er denne i kategori 4 (laget på grunn av mangelfullt materiale, der noen elementer er utforma for å følge stilen til de bevarte delene), mens kvinnedrakta er i kategori 5 (helt eller delvis fritt komponert).

Til bunaden brukes gjerne den såkalte Totennåla som smykke.

Kilder og litteratur

  • Norsk bunadleksikon. Bind 1. (2006)
  • Bjørn Sverre Hol Haugen (red.): Bunad: Norsk bunadleksikon. Utg. Cappelen Damm. Oslo. 2013. Digital versjonNettbiblioteket.