Treskjemakerne på Toten
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Treskjemakerne på Toten hadde si storhetstid i andre halvdel av 1800-tallet. Flere titalls personer var da sysselsatt med å gjøre treskjeer. Toten var på denne tida regna som landets ledende distrikt for denne produksjonen. De fleste skjemakerne holdt til i grenda Nordlihøgda og tilgrensende deler av Vestre Toten, den gamle Fjellsmarka. Bonden Ole Skattum regnes som foregangsmannen. Samfunnsforskeren Eilert Sundt skreiv en hyllest til Ole Skattum og de andre skjemakerne i boka Om husfliden i Norge.
Treskjeproduksjonen var bare ei av de mange husflidsgreinene som bygdene på vestsida av Mjøsa var kjent for. Eilert Sundt kalte distriktet for "landets mest industrielle bygdelag" og mente da den omfattende produksjonen av blant annet vevtøy, blikktøy, karder, ur, kniver, knapper og andre metallprodukter. Etter Sundt har husflidsnæringa blitt studert av blant annet bygdebokforfatter Kristian Tollersrud, museologen John Aage Gjestrum og historikeren Anna Tranberg. Etnologen Anne-Lise Svendsen har sett spesielt på blikkenslagerne.
Åssen foregikk arbeidet?
Treskjeene ble helst laga av bjørk. Ifølge Eilert Sundt hadde Ole Skattum "forpagtet en birkelund til udhugst for at være sikker på material". I tillegg kunne en nytte lønn, brisk, rogn og osp. Mens lønn- og briskeskjeer ble glatte og fine, kunne imidlertid ospeskjeene bli litt lurvete og grove.
Ifølge Kristian Tollersrud foregikk sjølve skjeproduksjonen omtrent på følgende måte:
"Først kapper en passe lange kubber, som med en liten øks blir kløyvd opp til skjeemner. Disse emner blir så grovtelgjet og hult ut, først grovt med en øks, så finere med skjejern. Så råspikkes emnet med tollekniv for å få fram den endelige skjefasong.
Disse emner henges så opp til tørk, som regel over komfyren gjerne på kjøkkenet. Etter noen dager tas de ned igjen og finspikkes, og da med tollekniv og skjejern, for deretter å få den siste avpussing med fil og glass.
Skjeene ble ofte dekorert. På skaftet og inne i skjebladet ble det risset inn figurer, f.eks. en hane eller blomster, og for å få disse tydelige og holdbare ble de gnidd inn med brent kli eller bark. Den gule fargen på skjeene fikk en fram ved å stryke over dem noe de kalte kuskemøye, som var kokt i melk. Til slutt, for å få skjeene riktig glatte og fine, ble de gnidd med et beinstykke og etterpå overstrøket med et tynt lag dobbeltkokt linolje. Når de ferdige skjeene skulle leveres, ble de buntet sammen dusinvis med hyssing og pakket i kasser."
Omfanget
Folketellingene er en hovedkilde. Hvor mange deltok i denne produksjonen, når var den på sitt høyeste (1870-tallet?) og hvilke grupper i bygdesamfunnet deltok (gardbrukere/småbrukere/husmenn, kvinner/menn, voksne/barn?)
Strukturell bakgrunn
Ludvik Olsen Breilid skreiv i Totens bygdebok: "Det er en alminnelig mening at nordliingene er netthendte og flinke folk. Det er derfor ikke merkelig at mange ulike håndverk og håndverksgreiner her har vært utbredt". Tekniske ferdigheter har opplagt vært en viktig forutsetning for denne produksjonen.
Samtidig var det trekk ved eiendomsstrukturen og økonomien som gjorde at Nordlia og (Vestre) Toten egna seg godt for husflidsproduksjon. Her var det forholdsvis små garder med lite skog og derfor behov for attåtnæring. Den såkalte "heltidsbonden" var en sjelden figur på denne tida i mange bygdelag på Toten. Mens noen gardbrukere var rivemakere, dreiv andre som smeder attåt gardsbruket. Også husmennene trengte derfor mer arbeid enn gardbrukerne kunne gi dem.
Foregangsmannen Ole Skattum
Ifølge Sundt og hans kilder var det Ole Skattum (og sønnen Ole Jakob?) som var den store pioneren. Skattum-familien hadde behov for mer inntekter, for "gården var liten og børneflokken stor". På 1860-tallet fødde hans Skattum-gard 6-7 kuer.
I tillegg hadde Skattum-familien kremmerinteresse. Det var krambu på garden, og sønnene Haagen og Ole Jacob gikk begge i handelslære. Haagen arbeidde først i en stor bondehandel i Storgata i Christiania, men på 1850-tallet starta han en av de første forretningene i den vordende kjøpstaden Gjøvik. Gjennom butikkene hjemme og på Gjøvik fikk Skattum salgskanaler, i tillegg til de andre måtene treskjeer ble omsatt på.
Kilder og litteratur
- Gjestrum, John Aage: Landskapet på vestsida av Mjøsa, 1987, s. 24-26.
- [ Sundt, Eilert: Om Husfliden i Norge]
- Tollersrud, Kristian: "Skjemakere", i Totens Bygdebok I 1952, s. 307-314.
- [http://www.opa.no/sekretariat/assets/docs/tranberg_og_husfliden.pdf Tranberg, Anna: Husindustri i totenbygdene på
1700- og 1800-tallet, i tidsskriftet Heimen 44/2007, s. 183-208.]