Ungdomslaget Ogna: Forskjell mellom sideversjoner

{{thumb|U. L. Ognas nye fane - 1968.jpg|U. L. Ogna sin nye fane ble malt av Kjell Arne Johansen og innviet i 1968|Per Ivar Nicolaisen}}

<onlyinclude><includeonly>{{thumb|U. L. Ognas nye fane - 1968.jpg|U. L. Ogna sin nye fane ble malt av Kjell Arne Johansen og innviet i 1968.|Per Ivar Nicolaisen}}</includeonly>

'''[[Ungdomslaget Ogna]]''' ble stifta på [[Skei fastskole (Ogndal)|Skei fastskole]] i Røysinggrenda den 23. februar [[1896]] i det som den gang var [[Skei kommune]]. Laget har hatt mange kjendiser i sin midte; uten å fornærme noen er nok den som rager høyest [[Kristofer Uppdal]] som skrev sine første dikt i lagsavisa ''[[Hermod]]'' så tidlig som 1. mai 1896. Året etter innleda han til diskusjon over temaet ungdom og litteratur. Mange kjente navn har innledet til debatt i laget, over tema som også i nyere tid har sin aktualitet, men også blant lagets egne ble det å ta ordet, og i sær det å ha holdt foredrag sett som et stort skritt for å synliggjøre ungdommens utvikling til gangs menneske. Skogen har alltid hatt stor betydning for ogndalingene, og allerede i [[1905]] ble lagets første skogplantingsdag gjennomført. U. L. Ogna har, i likhet med alle ungdomslag med respekt for seg sjøl hatt eget sangkor – men ingen av de tre korene som ble starta opp varte så lenge. Derimot ble teater et godt aktivum, i sær etter at Gildevangen sto ferdig i [[1919]]. [[Andre verdenskrig]] ble et stridens tema for laget – etter krigen. Men de «sto han av». Det kontinuerlige lagsarbeidet, samholdet, og Gildevangen ble varemerker som står seg – også i nyere tid.</onlyinclude>

[[Bilde:Fastskolen på Skei.jpg|thumb|250px|Skei fastskole. Skannet fra 100-årsboka om U. L. Ogna]]

[[Bilde:Albert Lie.jpg|thumb|Albert Lie fra Namdalseid ble de nye makthavernes spiss innen det som inntil da hadde vært den frilynte ungdomsrørsla i Nord-Trøndelag]]

Ut på sommeren 1942 kom det rundskriv fra Inntrøndelag Ungdomssamlag ved Albert Lie, der formenn og sekretærer i alle lag ble innkalt til et møte i Steinkjer hvor reisesekretær Asbjørn Berntsen ville orientere om den aktuelle situasjon i ungdomslagsbevegelsen. Styret diskuterte saka og kom fram til at formann Peder Bolås og [[Tormod Aarholt]] skulle møte. Og her lærte man Berntsen å kjenne som en langt annen en forfatteren av brevet fra Sivlekrinsen. Han gikk fullt og helt inn for nyordninga i Norigs Ungdomslag – der som kjent kulturminister [[Gulbrand Lunde]] var spissen. Det ble mye diskusjon etter dette, men laget valgte å stå som medlem, og sendte inn årsmeldinga for 1941 sammen med en resolusjon som klart sa fra om de ikke ville akseptere overstyring fra NU, og at om det nå skulle bli øvet politisk press med lagets gode gamle grunnsyn, så så man det som sin plikt – og rett å melde laget ut av samskipnaden.

Årene 1942, [[1943]] og [[1944]] gikk ufortrødent som i gamle dager; de mottok ingen reaksjon, verken fra lokalt eller interlokalt hold i NU. Ett unntak var det dog. I 1944, under Tormod Aarholts formannstid, fikk laget tilsendt et eksemplar av avisen ''[[Germaneren]]'', organ for [[Germanske SS Norge]]. Bladet ble da sendt til Albert Lie vedlagt et brev hvor det i klare ordelag ble gjort klart at dette og desslike ville man ha seg frabedt å få tilsendt. Lies svar lot ikke vente på seg: Dette var ikke hans gjerning, men han skjelte Aarholt huden full for ikke å tenke mer i positive retninger under de tilstander land og folk nå var i. –«Ei fjær i hatten til meg det», sa Aarholt seinere.

Laget forberedte seg til å gjennomføre den planlagte festligholdelse av 17. mai 1945 ved og på Gildevangen, slik man i alle år hadde gjort. Men [[ordfører]] [[Axel Stigum]] ringte den 11. mai og ga beskjed om at formannskapet hadde valgt en 17.mai-komite med den begrunnelse at man anså at dette var det offentliges oppgave. I løpet av samtalen gjorde Stigum det klart at man mente at ungdomslaget ikke var verdig til å feire dagen, etter det som hadde foregått der! Nei, laget var ikke en gang verdige å delta i folketoget med fana si, skal det ha blitt sagt.

Begrunnelsen for denne reaksjonsmåten lå i at ungdomslaget hadde holdt foreninga gående under okkupasjonen.  

16. mai slo «hjemmefronten» kontra; de ga tillatelse til at ungdomslaget skulle få bruke fana i 17.mai-toget. Og etter som laget slett ikke ville boikotte dagen, fikk de delta med rett mange medlemmer bak fana fra [[Skei kirke]] til Gildevangen.

[[Kategori:Andre verdenskrig]]