Urning

Urning ble på slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet brukt om personer som forelsker seg i personer av samme kjønn. Begrepet ble opprinnelig brukt av en tyske juristen og homoaktivisten Karl Heinrich Ulrichs (1825-1895). Begrepet var et forsøk på å finne et språk for sammekjønnskjærlighet som ikke var nedsettende.

Inspirasjon: Pausanias tale

Terminologien var inspirert av talen til Pausanias i Platons Symposion.

Alle vet vi at elskovens gudinne Afrodite alltid er i følge med Eros, og var der bare én Afrodite-skikkelse, ville der også ha vært bare én Eros. Men nå er der faktisk to utgaver av Afrodite, og følgelig må det samme være tilfelle med Eros. Den Eldste av de to elskovsgudinner har ingen mor, men henne far er Uranos, himmelen; derfor kaller vi henne Urania eller den himmelske. Den yngste Afrodite er datter av Zeus og Dione; henne har vi gitt navnet Pandemos eller den vulgære. På tilsvarende måte må også de to gudene Eros kalles "himmelsk" eller "vulgær", alt efter den Afrodite de står i kontakt med.

Pausanias, som også argumenterte med at det burde vært forbudt å elske med mindreårige, satt den vulgære Eros i forbindelse med "slike som elsker kvinner på like fot med gutter", mens

... den annen Eros er knyttet til den himmelske Afrodite, den eldste, hvis hele vesen er fremmed for sanselig vellyst, hun som har del i bare det mannlige element og ikke i det kvinnelige, datter som hun er av Uranos alene. Enhver som beåndes av denne Eros, vender seg mot det maskuline kjønn og føler dragning mot det mandige og forstandige. Selv innen gutteelskernes skare kan man utskille dem som er besatt av denne høye og rene erotiske frist. De legger nemlig aldri sin elsk på mindreårige gutter, men avventer tiden da forstanden begynner å gjøre seg gledende og de første din brer seg ut over haken. Den slags elskere vil være hos og leve sammen med den utkårede hele livet gjennom.[1]

Urning på norsk

Inspirert av dette innførte altså Ulrichs ordet urning som en positiv betegnelse for menn som elsker menn.[2] Begrepet ble videre brukt av Richard von Krafft-Ebing i boka Psychopathia Sexualis, og ble med denne bokas oversettelser til engelsk, fransk og italiensk spredt gjennom hele Europa gjennom 1870- og 80-tallet.[3]

I Norge dukker begrepet opp i Harald Holm in ''specielle psychiatri for læger og studerende'', en samling med foredrag som Holm holdt ved Kristiania universitet i 1895. Selv om Urning-begrepet opprinnelig var ment å være ikkedømmende er det her sortert under det "kjønslig abnorme", og omtalt som "degenerert", men med referanse til både Ulrichs og Krafft-Ebing, slik at studenden selv skulle kunne orientere seg. Holm forteller dessuten at en Urning selv har fortalt ham at det slett ikke var noen sjelden tilstand i Norge.[4]. Jens Schancke Bang brukte i debattinnlegget Sygelige Afvigelser fra den normale Sexualfølelse fra 1899 begrepene Urning og Homosexuel om hverandre, og skrev at "Enkelte (Urninger) trøster sig endog med, at deres kjærlighed er af en høiere art end den almindelige."[5]

Ebbe Hertzberg brukte i brevene til Poul Andræ ordene homoseksuell, urning og kontrærseksuell litt om hverandre. [6]


Fotnoter

  1. Platon. Drikkegildet i Athen: Symposion, oversatt av Egil A. Wyller. Oslo, Dreyer, 1988. Digital versjonNettbiblioteket
  2. Karl Heinrich Ulrichs på nynorsk wikipedia.
  3. Ziener, Øystein S, Homoseksualitet? homotekstualitet? : drift og skrift i Herman Bangs forfatterskap. Unipub, Oslo 2001. Digital versjonNettbiblioteket.
  4. Harald Holm, Den specielle psychiatri for læger og studerende : forelæsninger holdte ved Kristiania universitet 1895 med sygehistorier, facsimiler af haandskrifter samt tegninger. Cammermeyer, Kristiania 1895. Digital versjonNettbiblioteket
  5. Jens Schancke Bang: Sygelige Afvigelser fra den normale Sexualfølelse : et Indlæg i Sedelighedssagen. Cammermeyer, Kristiania 1899. Digital versjonNettbiblioteket
  6. Runar Jordåen (red), Ebbe Hertzberg, Brev til Poul Andræ 1892–1912. Nasjonalbiblioteket, Oslo 2022. Digital versjonNettbiblioteket