Ebbe Hertzberg

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Professor Hertzberg fotografert i 1880.
Riksarkivar Hertzberg fotografert i 1910.

Ebbe Carsten Hornemann Hertzberg (født 11. april 1847 i Holmestrand, død 2. oktober 1912 i Kristiania) var en norsk rettshistoriker og sosialøkonom.

I 1868 ble han belønnet med Kronprinsens gullmedalje for en historisk avhandling om aristokratiet før kong Sverres tid.

Han ble cand.jur. i 1870, og oppholdt seg samme år i Uppsala for å studere rettshistorie, som ble hans spesialfelt, med reisestipend fra Det kgl. Frederiks Universitet i Christiania. I 1872–1873 fikk han et nytt reisestipend til München, hvor han studerte rettshistorie under Konrad Maurer, en tysk rettshistoriker med norrøne rettsforhold som spesialfelt.

Etter å ha vært attaché i Paris ved den svensk-norske legasjonen ble professor i statsøkonomi og statistikk i Christiania i perioden 1877. PÅ denne tiden ga han ut blant annet verkene Grundtrækkene i den ældste norske proces (1874) og Om kreditens begreb og væsen (1877). I 1882 ga han ut en historiske oversikt over Norges industri.

Hertzberg var en erklært høyremann og var statsråd og medlem av Statsrådsavdelingen i Stockholm i «aprilministeriet» i 1884.

14. oktober 1886 trakk han seg fra alle offentlige verv, herunder professorat på grunn av sin seksuelle legning. Dette var en tid hvor homofili var forbudt, men Hertzberg, ble ikke utsatt for rettslige forføyninger da han henviste til sakkyndige uttalelser om at det i hans tilfelle skyldtes arv og ikke moralsk brist. Med dette bidro han til å innføre «født sånn-argumentet» i debatten om homofili. Han flyttet deretter fra hovedstaden fram til 1896, og bodde i München, Berlin, Holmestrand og Stockholm. I denne tiden viet seg til rettshistorisk forskning. Han fullførte i denne perioden det store verket Glossarium til Norges gamle love i 1895. Dette var et svært omfattende verk, med et fullstendig register til Norges lover før 1388 med tolkninger og forklaringer av ord og begreper, og dette ble Hertzbergs hovedverk.

Tilbake i hovedstaden i 1896 ble han sentral på den offentlige arena, blant annet som formann for kommisjonen for Norges gamle lover, og var vekselvis visepreses og preses i Videnskabsselskabet i Kristiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) fra 1906. På oppdrag fra regjeringen skrev han Om Eiendomsretten til det norske Kirkegods, utgitt i 1898, og denne ble benyttet som et bakgrunnskrift i en prosess i Høyesterett.

Han var en erklært tilhenger av frihandelsystemet, men gikk fra 1897 inn for at Norge måtte sikre egne næringer med beskyttelsestoll, slik som verdens store industriland gjorde. Fram til 1904 var han sentral i utarbeidelsen av en ny norsk toll- og tariffpolitikk.

I 1903 ble han direktør for Den norske Hypotekbank, og ble i 1906 utnevnt til riksarkivar. Her var han en dyktig administrator, og ledet arbeidet med å skaffe Riksarkivet nye og mer egnede lokaler. Samtidig hadde han påtatt seg å skrive om perioden 1030–1319 i en ny norgeshistorie. Han kom aldri til å fullføre verket, men gjennomførte i den sammenheng flere studier i sagatidens historie, som ble publisert i Historisk Tidsskrift.

Han ble i 1901 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og fikk kommandørkorset av 2. klasse i 1907.

Kilder


Forgjenger:
 Henrik Jørgen Huitfeldt-Kaas 
Riksarkivar
Etterfølger:
 Kristian Brinch Koren