Vestoplandenes Sangerforbund: Forskjell mellom sideversjoner

[[Ole Johan Knudsen Helliesen]] (1864-1928) var [[Stavanger]]-legen som ble [[Hadeland]]s og [[Vestoppland]]s store kor-mesén i betydningen velgjører for korbevegelsen gjennom sitt engasjement og innsats som leder, dirigent og sanger. Helliesen kom til [[Nordre Land]] i desember [[1890]], som amanuensis hos [[kommunelege Omdahl]]. Året etter, i desember [[1891]] ble han ansatt som kommunelege i [[Gran kommune]]. I Gran ble han snart «den ledende ånd» i [[Mannskoret KK]], som han fikk stiftet i [[1901]]. På samme tid var han også engasjert i [[Gran blandede kor]], både som instruktør og dirigent.

[[Edvard P. Bilden]] og [[Marie Gullerud]] møtte for Brandbu blandede kor, Ole Helliesen og [[Emil Nilsen]] for Gran blandede kor, [[Kari Flatla]] og dyrlege [[Thorstein Svinning]] for Lunner Ungdomslags blandede kor, [[Juul Larsen]] og [[August Enger]] for Gran Avholdslags kor og [[M. Munthe]] og [[Tron Horn]] for Mandskoret KK. Dessuten møtte dirigentene [[Knut Rogne]] og [[Lars Vinger]]. Møtet vedtok å danne Vestoplandenes Sangerforbund med mottoet «Vestoplandenes Sangerforbund har til formaal at fremelske interessen for sangen inden distrikterne». Som et middel til å fremelske sangen ble det i lovenes paragraf 5 bestemt at det hvert år skulle forsøkes holdt et felles sangerstevne for korene innen forbundet.

Som ventet ble Ole Helliesen valgt til sangerforbundets første formann, et verv han bekledte til han forlot Gran i [[1911]]. Sammen med seg fikk Helliesen Lars Vinger, nestformann, M. Munthe, sekretær, Emil Nilsen, kasserer og styremedlemmene Kari Flatla, Marie Gullerud og Juul Larsen.

Konserten som innbragte kr. 329,45 netto, skal ha blitt godt mottatt i lokalpressa, og festen etterpå skapte god stemning med sangerhumør av det gode slaget.  

Ellers finner vi at fru [[Martha Helliesen]]s innsats for barnekorsangen på [[Hadeland]] ikke er berørt i forbundets 50-årsmelding. Men i den lokale pressen finner vi at det var hun – ikke den pianospillende [[fru Sundt]] (slik 50-årsberetninga forteller), som var leder for barnekoret som opptrådte under forbundets første sangerstevne på Gran. Her meldes det at [[Martha Hoff]] var solist og at også hennes søster Helga, som langt seinere ble mor til sangerforbundets glimrende solist [[Ole Skiaker]] også var med i fru Helliesens barnekor.

Det kan konstateres at passusen om å fremelske sangen ikke ble gjort til skamme i åra som fulgte. Forbundet fikk ikke bare tilslutning av kor fra Hadeland; de kom fra [[Toten]], [[Land]], [[Gjøvik]], [[Vardal]], [[Biri]] og [[Snertingdal]]. Og «De hvite luers dag» har helt siden oppstarten vokst til etter hvert å bli en av sommerens store festdager; et symbol på sommer og fest.

[[1920]] ble et strålende korår; stevnet på [[Raufoss]] ble særs vellykket, med både konsert og fest på [[Stueløkken]]. Men året etter ble sangerstevnet avlyst; det ble for få påmeldinger. Dessuten skal flere av korene da ha opphørt. Jubileumsmeldinga 1959 forteller at dette gjaldt Eina bl. kor, Hov bl. Kor, Åsmarken bl. kor, Sangkoret Klang og Hoff korforening. Men dette kan ikke stemme for alle disse korene. Eina-koret var påmeldt til sangerstevnet på Gran i [[1922]] som da var henlagt til [[ungdomslokalet Lidskjalv]]. Når det gjelder koret fra [[Hov]] har vi funnet at det søkte om medlemskap igjen – i [[1943]]. Avholdskoret Klang og Åsmarken bl. kor opphørte begge i 1920. For Hoff korforenings vedkommende, som hadde vært med i forbundet fra 1911, og altså opphørte i 1920, finner vi at også de må ha fått nytt liv litt seinere, for fra [[1929]] og framover ser vi at de omtales i lokalpressa, i alle fall til og med november [[2021]].

Stevnet på Gran i 1922 var igjen et stevne som ble vellykket – med masse mennesker til stede, riktig nok hadde Gjøvik Korforening gått i oppløsning, men det at to nye; Biristrandens blandet kor og Raufoss Korforening hadde meldt seg bøtte godt på. Antagelig hadde forhåndsomtalen i avisene virket.  

Forbundsstevnet [[1923]] ble holdt på [[Hov i Land]]. Der ble for første gang utdelt medaljer til de sangere som hadde stått i forbundet i 10 år, men uten at vi får vite hvem disse var. Anmeldelsen i avisa Hadeland var imidlertid så å si uten minustegn med unntak av fellessangen «Zions vakter», som ble avsunget «uten den stemningsfylde man ventet».  

På årsmøtet 1939 ble det ikke bare behandlet, men måtte ta til etterretning av fire mannskor betraktet seg som utmeldt; ja de hadde tilmed dannet eget korforbund: [[Vestoplandenes Mannskorforbund]], disse var Hunndalen Mannskor, Raufoss Mannskor, Varde Mannskor og Vardal og Snertingdal Mannskor. Begrunnelsen de ga overfor styret i Vestoplandenes Sangerforbund var at dette forbundet nå var blitt så stort og omfattende at det var umulig å håndtere. Især var det vanskene med å arrangere forbundets sangerstevner for enkeltstående kor. Det var og innløpt forslag fra Fossegrimen Mannskor på Biri om å dele forbundet i to, men dette forslaget var kommet inn for seint - og kunne av reint praktiske årsaker ikke behandles.

Stevnets '''hovedkomite''' besto av [[Reidar Framstad]], formann, [[Alfred Hellerud]], sekretær og [[Karsten Thingelstad]] var stevneleder. I middagskomiteen var fru [[Aasta Kvernerud]] formann, mens [[Hans Lehre]] var formann i plasskomiteen. Reidar Framstad var og formann i programkomiteen, og mens fru [[Anna Sørvang]] var formann i festkomiteen hadde man utnevnt [[Kjell Fallang]] til parkeringssjef.

Det er på det rene at forbundet gjorde en modernisering av navnet, fra «Vestoplandenes Sangerforbund» til «Vestoppland Sangerforbund», men når skjedde det? Saken er undersøkt gjennom mer enn 200 avisklipp i tidsrommet 1910 til [[1971]] – uten at det har lyktes å finne svaret. Det mest konkrete er at i avisa Hadeland for 3. mai 1921 skrev man at sangerstevnet det året var [['''Vestopland Sangerforbund''']] som skulle ha stevne i Gran. På den annen side brukes betegnelsen Vestoplandenes Sangerforbund i et oppslag i samme avis så seint som i [[1952]].