Åsetesrett
Åsetesrett er en spesiell form for arverett til landbrukseiendommer. Åsete betyr både det å sitte/bo på en gård og selve gården man bor på og bruker. Åsetesretten sikrer arvinges rett til å overta eiendommen udelt gjennom skifte etter et dødsfall i tilfeller der man enten ikke har odelsrett eller odelsretten vil slå feil ut. Odels- og åsetesrett er omhandla i felles lov om odelsretten og åsetesetten av 1974, og begge er nedfelt i Grunnloven. Der forutsettes at eiendommen i prinsippet kunne vært odelseiendom, det vil si at den må være av en viss størrelse og egna for landbruk.
Det er kun livsarvinger som kan ha åsetesrett. Eldste barn går først, deretter nest eldste og så videre, uten hensyn til kjønn. Dersom eldste barn er død er det dennes barn som går inn først på lista, foran yngre barn av avdøde. Dersom den best berettigede ikke ønsker å overta går åsetesretten videre til neste på lista. Dersom avdøde etterlot seg flere atskilte landbrukseiendommer kan hver arving bare velge én. Verdien på eiendommen man overtar avregnes mot arveloddet, og dersom eiendommen er verdt mer enn arveloddet må man enten betale differansen til de andre arvingene, eller sikre dem med pant i eiendommen. Åsetestaksten skal ikke ligge høyere enn odelstakst, men den kan settes lavere, såkalt åsetesfradrag. Dersom den blir satt lavere, og den som tok over selger med fortjeneste etter mindre enn ti år, kan de andre arvingene kreve etteroppgjør.
Åsetesretten er en svært gammel ordning, men den eldste tydelige lovgivninga er en Recess fra 1539. Den gang var det bare mannlige livsarvinger som hadde åsetesrett. Den ble videreført i både Christian IVs Norske Lov og Christian Vs Norske Lov, henholdsvis 1604 og 1687. I 1752 ble rekkefølgen på arvingene presisert nærmere, og fra 1769 kunne eieren bestemme om gården skulle deles mellom to eller flere arvinger i stedet for å overføres udelt gjennom åsetesrett. Det ble da en forutsetning av den best berettigede etter åsetesretten fikk minst halvparten av eiendommen, og at hver part kunne gi utkomme til en familie.
I odelsloven av 1821 ble det innført krav om at medarvinger skulle kjøpes ut dersom eiendommens verdi var høyere enn arveloddet, og den som fikk eiendommen måtte svare full pris. Dette viste seg å være uheldig, ikke minst fordi menn og kvinner fikk lik arverett fra 1854. Mennenes arvelodd ble da redusert, og det ble stadig oftere slik at eiendommens verdi var betydelig høyere enn arveloddet. I 1863 innførte man derfor en bestemmelse om at prisen kunne fastsettes i testamente, eller at det skulle settes billig takst, det vil si noe under markedsverdi. Ofte ble de andre arvingene betalt med pant i eiendommen, som så ble innløst etter hvert slik at alt var på gårdbrukerens hender før neste generasjon skulle ta over.
Kilder og litteratur
- Åsetesrett i Store norske leksikon.
- Åsetesrett i Norsk historisk leksikon.