Østre Leiknesbø (Hamarøy gnr. 274/2)

Østre Leiknesbø
Fylke:	Nordland (lulesamisk: Nordlánnda)
Kommune:	Hamarøy (lulesamisk: Hábmer)
Gnr.:	274
Bnr:	2

Østre Leiknesbø (gnr. 274/2) er et bruk under Østre Leiknesbø (gnr. 274) i Hamarøy kommune.

Skyld og bruksnummer

• Gnr. 74 Bnr. 2 med 2,16 mark i skyld
• Matr.nr. 155 L.nr. 257 med 4 ort 2 skilling i skyld

Gårdshistorie for Østre Leiknesbø (bnr. 2)

10. juli 1850 mottok Jacob Winther kongeskjøte på lnr. 257 på Østre Leiknesbø for 125 spesidaler. Jacob hadde vært lei-lending på bruket siden tidlig på 1800-tallet, og hadde dermed forkjøpsrett til å kjøpe eiendommen. Året etter overtakelsen av gården ble skjøtet solgt til Hans Olai Olsen for 125 spesidaler. Hans f. 1819, var sønn av Ane Gurine Johannesdatter og Ole Jacobsen på Vestre Leiknesbø. I 1844 ble han gift med Maren Maria Hansdatter f. 1816, fra Rørvik i Tysfjord. På lnr. 257 ble Maren og Hans foreldre til; Peder Kildal f. 1847, Hans Christian Kildal f. 1849, Anne Maria f. 1852, Ole Andreas f. 1854, Marta Marie f. 1856, Jens Bertheus f. 1858, og Jacob Olaus Egermand f. 1860.

Herredsbeskrivelsen over Lødingen for 1863 forteller at Hans Olai og Maren Maria drev Læknæsbø østre med 18 dekar dyrket åker og eng. Herav kunne han så 1 ½ tønne korn og 4 tønner med poteter. Disse ga hver 6 fold. I 1863 ble det ikke registrert hvor mange høylass engene gav, men her var nok gras til å fø 1 hest, 4 kyr og 14 sauer. Familien hadde ellers tilgang på brensel i skog og i torvmyrer, som samlet hadde en verdi på 15 spesidaler. Selv om jorda var regnet for tungbrukt ble det ikke foreslått endringer i landskylda. Den ble dermed liggende på 2 ort 12 skilling. Ved folketellinga i 1865 besto familien av i alt ni personer. Hans ble oppført som selveiende gårdbruker og fisker av yrke, mens eldste sønn Peder Hansen hjalp foreldrene i drift av fjøs og på havet. Gårdsproduksjonen var omtrentlig som før, med 1 hest, 4 kyr og 12 sauer. Det ble fremdeles sådd 1 ½ tønne bygg på åkrene, mens potetdyrkinga ble redusert til 3 tønner settepotet. Slike mindre svingninger finner vi på de fleste brukene i Tysfjord, og kan sees som naturlige variasjoner innenfor normalen.

1870-tallet

I 1875 var husholdningen på lnr. 257 redusert til syv personer. Hans Olai og Maren hadde fem av de yngste barna boende hjemme hos seg på gården. Hans, som nå var godt på vei inn i ’50-årene hadde i løpet av de siste årene overlatt fisket til sønnene Hans Christian og Ole Andreas, og arbeidet selv kun med dyrene og jorda. De tre øvrige barna; Marta, Jens og Jacob, hjalp foreldrene med hus- og husdyrstell. Aktiviteten i jordbruket holdt seg tilnærmet uendret gjennom 1870-tallet, hvor 1 hest, 4 kyr og 18 sauer utgjorde den viktigste bestanddelen. I denne perioden forble kondyrkinga uendret, mens det ble dyrket noe mer potet enn på 1860-tallet. Dette kan ha sammenheng med at Hans Olai ikke lenger arbeidet på havet, og derfor hadde mer tid til gården.

Hverdagen i Leiknesbø fortsatte trolig på samme vis fram til 1890-tallet. 28. juli 1890 solgte Hans og Maren gården til sønnen Hans Christian Kildal Hansen for 1200,- kr og et årlig kår på 100,- kr. Kjøpet av hjemgården ledet til starten på en ny epoke for Hans Christian. I 1891 giftet han seg med Henrikke Maria Andreasdatter f. 1866, fra Trondenes. I løpet av de neste to årene ble Henrikke og Hans også foreldre til døtrene Marta Marie f. 1892, og Berta Dora f. 1893. Ved folketellinga i 1900 var Hans’ mor Marta bosatt hos paret ettersom hun nå var enke, og ikke hadde andre måter å forsørge seg på enn hjelp fra sin sønn. Hans Christian hadde i 1900 gården som eneste levebrød, og folketellinga forteller at Henrikke prøvde å skaffe seg ei inntekt gjennom salg av strikkeprodukter.

Østre Leiknesbø i den nyeste tid

Rundt 1910 slo det seg ned en ny familie på Leiknesbø. Edvard Olsen f. 1862, var født og oppvokst på Bolsøy i Romsdal, men flyttet senere til Nord-Norge, og ble konfirmert i Hamarøy i 1879. I 1899 ble han gift med Anna Sofie Johansdatter f. 1881 fra Botn i Tysfjord. Samme år som ekteskapsinngåelsen ble paret foreldre til Eigil Antonius f. 1899, før også Hilma Oline f. 1901, Ragnhild Johanna f. 1904, Henry Meyer f. 1910, og Olaf f. 1919, kom til verden. Området familien slo seg ned på lå på grensa mellom bnr. 1 og 2. 13. september 1915 ble bnr. 3 Nymoen skilt ut som eget bruk med 0,03 mark i skyld. Edvard og Anna mottok skjøtet på eiendommen samme år.

Hans og Henrikke Hansen drev gårdsbruket i Leiknesbø fram til Hans gikk bort i 1930. Etter denne tid ble hun boende som enke på stedet. Vi finner blant annet navnet hennes i matrikkelutkastet for 1950. Etter morens bortgang ble de to døtrene ansvarlig for barndomshjemmet, men blant annet Berta hadde bosatt seg med familie i Oslo. Siden 1981 har derfor skjøtet på det nå 1,98 mark store bruket tilhørt Heidi og Per I. Laumann.

Andre bruksdelinger

I 1950 besto gnr. 74 Østre Leiknesbø av kun tre bruksnummer etter at bnr. 3 ble skilt ut som eget bruk i 1915. Fra 1950-tallet av skjøt bruksdelingene fart med nye hus- og hyttetomter. Siden 1998 har dermed gnr. 74 Østre Leiknesbø bestått av i alt 23 større og mindre eiendommer.

Se også

• Østre Leiknesbø (Hamarøy gnr. 274)
• Østre Leiknesbø (Hamarøy gnr. 274/1)
• Slektshistorie for Østre og Vestre Leiknesbø, Leiknes, Elvebakken, Bognes og Bogen (gnr. 274, 275 og 276)

Østre Leiknesbø (Hamarøy gnr. 274/2) er basert på en artikkel i Tysfjords gårds- og slektshistorie av Isak Kjerpeseth Hassel, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Den digitale utgaven av boka er lagt ut av ansatte i Hamarøy kommune, i samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen