Øvre og nedre Tjensvoll demografi rundt 1900

Befolkningshistorie og leveveier på gårdene Øvre- og Nedre Tjensvoll på begynnelsen av 1900-tallet,

Spadestikk på Øvre og Nedre Tjensvoll på begynnelsen av 1900-tallet

Tjensvoll og «Tjensvoll-byen». Utsikt mot nord fra Litle Ullandhaug. Foto: Olav Tysdal

Dette bildet, tatt i november 2024, viser at det har skjedd store endringer på Tjensvoll i løpet av de 125 årene som er gått siden starten på denne historien. I begynnelsen av 1900-tallet var flertallet av de yrkesaktive knyttet til jordbruket. Folketellingen fra 3. desember 1900 viser at det på de to gårdene Øvre Tjensvoll, gnr. 25, og Nedre Tjensvoll, gnr. 26, til sammen var 34 bruk. Innbyggerne disponerte til sammen 1672 dekar dyrket jord, fordelt med 761 på Tjensvoll Ø og 911 på Tjensvoll N. Til sammenligning var Ullandhaug på 1964 dekar, mens Jåttå var den størst matrikkelgården i Frue sogn i Hetland herred med nesten 2700 dekar dyrket areal. I desember 1900 var det samla innbyggertallet på de to Tjensvollgårdene 163. Av disse bodde 53 på Øvre og 110 på Nedre. Med 78 menn og 85 kvinner var det tilnærmet lik kjønnsfordeling. Opplysningene om sivilstand viste at 105 av de 163, tilsvarende nesten 65 prosent, var ugifte. Ikke et overraskende tall fordi dette var et samfunn med mange mindreårige. 50 levde i parforhold, og det var åtte enker/enkemenn. Tabell 1 viser at det bodde folk i alle aldre på gårdene ett snaut år inn i det nye århundret. Nesten hver tredje innbygger var yngre enn 15 år. Seks var spedbarn, dvs. at de var født i 1900, det året folketellingen ble gjennomført. Av disse var Tora Johannesen på bnr. 10/11, Norheim, Tjensvoll Ø, yngst. Hun var født 25. september, snaut tre måneder før datoen for tellingen.

Øvre og Nedre Tjensvoll, kartet er tegnet av konservator T. Helliesen omring 1900

Selv om barn og unge voksne dominerte i befolkningen på Tjensvoll i 1900, var ikke gamle folk helt fraværende. Da folketelleren gikk fra hus til hus i november og desember dette året, registrerte han at 15 av 163 innbyggere, var 60 år eller eldre, tabell 1. Dette utgjorde under ti prosent av totalen, en beskjeden andel f.eks. sammenlignet med den s.k. eldrebølgen vi opplever i våre dager. Den eldste en kunne treffe, om da været ikke var for ille, var den 79 år gamle Karen Opstad, bnr. 5 på Tjensvoll Ø. Hun var innflytter fra Nærbø på Jæren og føderådsenke, dvs. at hun fikk sitt underhold hos husmor og enke Berta Larsen, oppført som den som drev bnr. 5. Berta var født på Høle i Høgsfjorden og hadde i tillegg til Karen Opstad, sju ugifte, hjemmeværende barn i sin husholdning. Av disse var de eldste i tjeneste utenom gården, som f.eks. sønnen Rasmus Olsen, født i 1885. Han arbeidet på Hundvåg.

Den nest eldste innbyggeren etter Karen Opstad, var hjemvendt norskamerikaner og rentenist, Enok Evensen, på bnr. 31 på Tjensvoll N. Han var født i Hetland i 1823, og gift med Ingeborg Marie, født i Hetland i 1835. Den siste av de tre født i 1820-årene som bodde på Tjensvoll i desember 1900, var den 75 år gamle arbeidsmannen og leieboeren i ‘Skolehuset’, bnr. 27, Nedre T, Ole Gundersen, fra Sirdal.

Barnerike familier

Familier med mange barn var vanlig. Edvard og Berta Helina Knudsen, bnr. 15, Tjensvoll N, hadde ni mellom tre og 20 år. Hjemmeværende Hilda var den eldste i søskenflokken. Drengen Peder Olsen

inngikk også i husholdningen som dermed, sammen med husfaren og husmoren, talte 12 medlemmer. Torbjørn og Stina Johannesen på Norheim, bnr. 10/11, Tjensvoll Ø, hadde også ni barn. Johannes var 18 år og eldst. Han er oppført som gårdsarbeider. Siden han var regnet som medlem av husholdningen, kan han ha arbeidet på bruket sammen med foreldrene eller på et annet bruk i området. Kilden er sparsom med flere opplysninger. Videre hadde to familier sju barn, én seks og én fem for å nevne de mest barnerike. I to av disse storfamiliene var husmoren enke.

Tabell 1 viser at gruppen ‘Barn og unge voksne mellom 15 og 30 år’ dominerte med en andel på 64 prosent eller omtrent 2/3 deler av alle innbyggerne på de to gårdene. Dette er ikke overraskende tall og godt innenfor ‘normalen’ i befolkningsmønsteret i Norge rundt århundreskiftet 1800–1900. Praksisen med familieplanlegging og barnebegrensning var foreløpig lite utbredt, særlig på landsbygda. Familiene fikk stort sett de barna ‘Gud ga dem’, noe som bl.a. førte til at landet hadde en ung befolkning, ikke ulikt slik det fortsatt er i verdens minst utviklede land og der den demografiske overgangen ikke er helt gjennomført. Vi skal også huske at som en del av opplandet til den ekspanderende kjøpstaden Stavanger, var Tjensvoll-området et attraktivt flyttemål. Riktignok hadde byen slitt i økonomiske motbakker de siste tiårene av 1800-tallet, først med svikt i sildefiskeriene og påfølgende kriser i skipsfartsnæringen, men ved inngangen til det nye århundret pekte mange piler i økonomien oppover. Stavanger var på vei til å bli en av Norges viktigste industribyer. Samtidig var byen heldig som hadde et livskraftig oppland, preget av vitale primærnæringer i stadig utvikling. Fødselsoverskudd og netto innflyttingstall dominert av ungdom, gjorde at innbyggertallet økte både i selve byen og i omlandet noe ikke minst de barnerike familiene på Tjensvoll er tydelige utrykk for. I hele Vest-Europa skulle 1800- og 1900-tallet bringe med seg revolusjonerende endringer i familienes reproduksjonsmønstre. Et resultat av denne prosessen, var at mor og far selv kunne bestemme når og hvor mange barn de ville ha. overgangen mot at familiene i snitt fikk færre barn, fortsatt satt på vent her hos oss, og det var landsbygda som hang mest etter. Tidlig i århundret var denne overgangen mot at familiene i snitt fikk færre barn, fortsatt satt på vent her hos oss, og det var landsbygda som hang mest etter.  

Ved inngangen til 1900-tallet var inntil sju års skolegang regelen for de aller fleste barna. Dvs. at flertallet var klar for innsats i arbeidslivet fra de var fylt 15 år. Og i den siste delen av livet, selv om mange arbeidet så og si til sin siste dag, kan vi grovt hevde at hovedtyngden av innbyggernes yrkeskarriere var unnagjort ved 60-års alderen. Dvs. at med tanke på å være en aktiv yrkesdeltaker, så er gruppen i alderen mellom 15 og 60 år mest interessant. I desember 1900 var 100 av de 163 innbyggerne på Ø. og N. Tjensvoll i denne aldersgruppen. Det var altså en ikke ubetydelig flokk med arbeidsfolk også på Tjensvoll, som sto klar til å ta fatt på de all verdens ulike gjøremålene i samfunnet som måtte håndteres utover i det århundret som nettopp var begynt.

---

Aldersfordeling på Tjensvoll Ø og N 3.12.1900
	Antall	Andel i %
Yngre enn 15	48	30
15-30	56	34
30-60	44	27
60+	15	9
Sum	163	100
Tabell 1: Aldersfordelingen blant innbyggerne på
Øvre- og Nedre Tjensvoll 3. desember 1900.
Absolutte tall og prosent

Leveveier – primærnæringene dominerte

Det var gode forhold for å drive jordbruk på Tjensvoll. «Som å pløye i smør» skal en, kanskje litt misunnelig gårdbruker på nabogården Ullandhaug, ha uttalt. På bildet fra 1954, bnr. 9—12 på Tjensvoll Ø. Foto: Stavanger byarkiv

Telleren som gikk rundt på Tjensvoll sent på høsten i 1900, noterte også hva folk levde av, altså hvilket erhverv de yrkesaktive innbyggerne hadde. Opplysningene gjelder i første rekke familieoverhodet, den personen som står først på listen der medlemmene i husholdningen er ramset opp. Også andre yrkesaktive er tatt med som f.eks. hjemmeboende barn og ungdommer over 15 år, slektninger og losjerende. Svarene var ganske entydige. Med noen få unntak, oppgir de fleste familieoverhodene at de er gårdbrukere. På Tjensvoll var altså jordbruksnæringen fortsatt dominerende i siste del av 1800-tallet. Funnet var ikke overraskende. Det var for lengst slutt på den tiden da Stavanger-borgerne selv produserte livsmidlene og råstoffet de hadde behov for til hverdag og fest. Nå var de avhengige av andre. Arbeidsdelingen, den ‘ordningen’ som hadde regulert forholdet mellom by og land, var like gammel som de eldste by sivilisasjonene. For byborgerne var det livsavgjørende at jordbruket i byenes nære eller fjerne omland, produserte et stort nok matoverskudd til eget og byborgernes forbruk. Under normale forhold var dette samspillet styrt av uformelle ordninger der byens innbyggere representerte markedet og bøndene på bygdene produsentene. I tider med voksende innbyggertall i byene, økte etterspørselen etter landbruksprodukter. Det var nettopp det som skjedde i Stavanger-området mot slutten av 1800-tallet og i stadig sterkere grad utover på 1900-tallet. Bøndene i Hetland produserte et matoverskudd som først og fremst kom det voksende antallet innbyggerne i byen til gode. Etterspørselen økte. Stadig flere forsto at å drive matproduksjon, også på Tjensvoll, slett ikke var en dum idé. Men likevel, til tross for økende etterspørsel, klarte ikke bygdene og jordbruksnæringen i landet i andre halvdel av 1800-tallet, å sysselsette de mange nye, hendenesom kom til. Jordbruket ble effektivisert, færre kunne produsere like mye mat som før. Da ble løsningen for mange også fra bygdene, å finne seg en levevei i de voksende sekundær- og tertiærnæringene i og rundt byene. Som vi skal se, gjaldt det også flere av innbyggerne på Tjensvoll.  

Åkerbruk og husdyrhold

Hva slags jordbruk drev bøndene på Tjensvoll? I husholdningsskjemaets del fem, ble gårdbrukerne stilt «Spørgsmaal vedkommende Udsæd og Kreaturhold m.v.». I åkerbruket dreide seg om utsæd av korn og poteter. Det siste spørsmålet gjaldt om det på gården var en kjøkken- eller frukthage. Husdyrholdet omfattet kreaturer som hest, kyr, sau, geit, svin eller reinsdyr. Det ble også spurt om ev. fjærkre eller bikuber. Fra de i alt 34 brukene på Ø. og N. Tjensvoll, kom det fram følgende fordeling:

Tabell 2: Jordbruket på Ø. og N. Tjensvoll per 3. 12. 1900
N=34 bruk
Åkerbruk	21
Husdyrhold (også høner)	26
Kjøkkenhage	6
Frukthage	6

Rogaland var et godt jordbruksfylke da som nå. Bøndene kunne høste fem-seks, ja helt opp til sju–åtte ganger utsæden, ved innhøsting. Det betydde at sådde bonden ei tønne korn eller satte ei tønne poteter ble avlingen under normale forhold, mangedoblet i løpet av en vekstsesong. Det var forskjell i størrelsen på brukene. Likevel var den mengden mat bøndene produserte til vanlig langt høyere enn det som trengtes for å dekke husholdningenes eget forbruk. På godt over halvparten, dvs. på 21 av de 34 brukene, ble det dyrket korn og/eller poteter. Produksjonsoverskuddet måtte omsettes. Byfolk som var avhengige av at andre produserte maten husholdningene trang, var kundene.

Torghandelen var viktig for mange bønder og gartnere i omlandet til Stavanger gjennom hele 1800- og 1900-tallet. Her er Sigurd Askildsen, Tjensvoll Ø, fotografert foran et variert vareutvalg i slutten av 1930-årene. Kilde: Fotovandring på Ullandhaug og Tjensvoll, Alsvik & Alvik, Hafrsfjord forlag, 1993:192.

Telleren spurte brukerne på Tjensvoll om «det holdtes Kreatur» på det enkelte bruk. Husdyrmiksen omfattet hest, kyr, sau, geit, svin og reinsdyr og dessuten høns. Av disse var storfe viktigst. Via husdyrholdet fikk folk dekket en stor del av behovet for animalsk føde, men også fisk hadde en betydelig plass på datidens matseddel. Dette gjaldt ikke minst i en kystby som Stavanger. Kjøtt som tradisjonelt var forbeholdt de mer velstående husholdningene, var nok blitt vanligere også hos folk flest i løpet av de siste tiårene av 1800-tallet, i det minste til søndagsmiddagen. I tillegg til kjøtt ga storfebesetningene næringsrik melk. Etterspørselen etter fersk melk fra kundene i byen ble dekket gjennom direktesalg fra produsentene til husholdningene. Bøndene kunne ha avtaler om leveranser til flere kunder f.eks. to–tre ganger i uka. For å få melk og andre varer levert, kunne bøndene bruke hestetransport. Hesten var uunnværlig i næringen. Ved jordbrukstellingen i 1907, som riktignok er sju år senere enn folketellingen vi bruker som hovedkilde for denne teksten, ble det registrert til sammen 33 hester på de to Tjensvoll-gårdene. Til sammenligning disponerte bøndene på Ullandhaug og Stokka samme året hhv. 47 og 39 hester For mange produsenter ble etter hvert også sykkelen viktig i varedistribusjonen. Med 15-20 to-tre liters spann fylt med fersk melk på bagasjebrettet, gjerne ett foran og ett bak, var det bare å suse av gårde til byen, til Eiganes, Våland eller Storhaug. Langs den samme ruta gikk leveransene med poteter og grønnsaker, ofte til faste kunder. Hvis det dreide seg om større kvanta som skulle rekke for flere måneder eller vinteren

gjennom, kom sykkelen til kort. Da var det bare hestetransport som dugde. For detaljhandel med ferskvarer ble også direktesalget fra ‘Torjå’ viktigere og viktigere. Kundegrunnlaget økte i takt med det stigende innbyggertallet i byen. Etter hvert kom også flere produsentsamvirker på plass. Bøndene kunne levere produktene sine, melk, kjøtt, poteter osv. i større kvanta til meierier og grønnsaksgrossister i byene. I tillegg til omsetning av fersk melk, blir meieriene også store produsenter av bl.a. smør og ost.        

               Vi har dessverre ikke opplysninger om omfanget på husdyrholdet slik det ble registrert samtidig med at 1900-tellingen ble gjennomført. I en anmerkning i instruksen til telleren om «Spørgsmaal vedkommende Udsæd og Kreaturhold m.v.» er det opplyst at der svaret på spørsmålene er ‘Ja’, skal et særskilt ‘Skjema 9’ med utfyllende opplysninger, fylles ut enten av telleren eller vedkommende bruker. De tilleggsopplysningene for hvert enkelt bruk, som ev. ble registrert i 1900-tellingen, er gått tapt og derfor ikke tatt hensyn til i denne gjennomgangen.For å få et inntrykk av størrelsen på husdyrholdet på de to Tjensvollgårdene slik det var rundt 1900, må vi ty til jordbrukstellingen fra 1907. Av ‘Storfæ’ ble det registrert til sammen 239 individer. Til sammenligning var det hhv. 191 og 252 i den samme kategorien på nabogårdene Ullandhaug og Stokka. Storfeholdet på gårdene i Frue Sogn i 1907 var desidert størst på storgården Jåtten med 482 individer. Fra det øvrige husdyrholdet på Tjensvoll kan nevnes 58 griser og 755 høner. Egg var en etterspurt ferskvare fra kundene i byen. Antall ‘Faar’ dvs. sauer eller geiter derimot, var beskjedent, bare to individer i

                

Det var frukthager på seks bruk i 1900. Siden kom det flere til utover på 1900-tallet. Her Odd Svendsen, Tjensvoll Ø, med fine furuholmepler på 1950-tallet. Fra Fotovandring på Ullandhaug og Tjensvoll, Alsvik & Alvik, Hafrsfjord forlag, 1993:276.

1907. Mekaniseringen av jordbruket var i full gang rundt århundreskiftet, noe de 11 slåmaskinene og 15 hesterivene som bøndene på Tjensvoll hadde skaffet seg, er et uttrykk for. Til sammenligning var tilsvarende tall på Ullandhaug hhv. 9 og 11 og på Stokka 15 og 23.  

Av 1900-tellingen går det fram at seks av de 34 brukene på Tjensvollgårdene hadde kjøkkenhage og seks hadde frukthage. Vi kan ikke vite noe sikkert om hvor omfattende grønnsaks- og/eller fruktavlingene var. Derfor kan vi heller ikke si noe om hvilken betydning denne virksomheten hadde for de husholdningene det gjaldt. Hvis produksjonen var større enn behovet til eget bruk, kunne overskuddet selges f.eks. på torget i byen og gi ekstrainntekter selv om varemengden ikke nødvendigvis var så stor. Slik kunne arbeidet med å stelle en kjøkken- eller frukthage, vise seg å være vel anvendt tid. Og som vi har sett, det syntes ikke å være mangel på ledige hender og tilgang på arbeidskraft på Tjensvoll rundt århundreskiftet 1800–1900.

Arbeidsfolk i og utenfor jordbruket

Overhodet i husholdningen eller husholdningene hvis det var flere på samme bruk, ble skrevet inn øverst på lista når folketelleren ramset opp de mange eller få medlemmene. Det betyr selvsagt ikke at gårdsdrifta var et one-man-show. I det arbeidsintensive og sterkt manuelt dominerte jordbruket som ble drevet for 125 år siden, må man virkelig kunne si at det handlet om å dra lasset i lag. I folketellingsmaterialet kommer denne arbeidsstyrken, i tillegg til gårdbrukeren selv, til syne via yrkesbetegnelser som ‘gårdsarbeider’, disse er det flest av, ‘dreng’, ‘tjenestedreng’, ‘gårdsdreng’, ‘jordarbeider’, ‘budeie’ m.fl. Andre betegnelser som ‘tjenestepike’, ‘tjenestejente’ og ‘tjenesteytende’, er mer diffuse mht. om vedkommende både bidro i gårdsarbeidet og i typiske innomhus sysler som matlaging og vask. Merkelappene ‘husstell’ og ‘husholdningen’, den siste oftest brukt, peker temmelig sikkert mot at vedkommende først og fremst syslet med arbeid innenfor dørstokken.  

               Om gift husmor Anna Eriksen, bnr. 11, Fjeldbakken, Tjensvoll N, står det at hun var ‘hermetikkfabrikkarbeider’. Anna var født i 1850. Om de øvrige medlemmene i husholdningen hennes er det opplyst at de to døtrene, Ingebor og Merta, går ‘til hånde i fabrikken’, mens den 18 år gamle datteren Marie og hennes to yngre søstre, Arnfrid og Anna, ‘går i skole’. Til husholdet hørte også den 31 år gamle ‘budeia’ Malin Halvorsen. Hun var gift. Om noen brukes betegnelsen ‘arbeidsmann’ uten nærmere spesifisering. Den 15 år gamle Rasmus Olsen, bnr. 5, Tjensvoll Ø, var ‘arbeider i Hillevåg’. På Mostun, bnr. 3 på Tjensvoll N, bodde Haakon Moe, født i 1867. Han er oppført som gårdbruker, gartner og bladutgiver uten noen nærmere spesifisering. I folketellingen står det at han ga ut avisen Stavangeren, grunnlagt av hans far, boktrykker Arnt Moe, født i Kristiania i 1823. Også utgivelsen av bladet For hus og hjem og det illustrerte barnebladet Min Kamerat er knyttet til Haakon Moe. I samme husholdning på Tjensvoll N, var også den tre år eldre broren Sverre H. Moe losjerende. Telleren skriver at han var medarbeider i bladutgivervirksomheten. Marie Moe, søster og losjerende, styrte husholdningen. Det siste medlemmet var den 15 år gamle gårdsdrengen Andreas Ljosdal fra Sirdal. Alle fire var ugifte.

               Etter bladutgiver Moe kan vi lete videre etter innbyggere på Tjensvoll i 1900 med immaterielle yrker. Her finner vi bl.a. handelsbetjent T. Fjellberg som bodde på bnr. 6 på Tjensvoll Ø. Til denne kategorien hører også ugift ‘landsskolelærerinde’ Jacobine Jacobsen, losjerende på bnr. 8, Vanvig, på Tjensvoll N. Ugifte Serina Larsen, bnr. 14, Tjensvoll N, livnærte seg med ‘skreddersøm’, mens Helene Larsen Galta var ‘skrædderpike’ og bodde på bnr. 7 på Tjensvoll N. Den tidligere nevnte norskamerikaneren Enok Evensen, bnr. 31 på Tjensvoll N, står sammen med kona Ingebor, oppført som ‘rentenist’. Peder R. Ramsland på bnr. 21, Tjensvoll N, var ‘handelsmann’ i Stavanger, mens de to døtrene Anne og Sara var ‘butikkjomfruer’. Jens Hansen, bnr. 24, Granbakken på Tjensvoll N, var ‘sjømann’. Han var gift med Helga. De hadde to sønner, Peder og Olaf, to og tre år gamle. Tilhørende samme bruket finner vi også skredder Peder Hansen og kona Jensine. Om to andre medlemmer av denne husholdningen står det de driver med ‘forskjellig arbeid’. John Kristiansen på bnr. 10, Tjensvoll N, var ‘kjører’. Han styrte en stor husholdning med seks barn i tillegg til losjerende Ingebor Nilsdtr. Hun var født i 1845 på Ræge i Sola, 55 år og gift, men hun hadde ikke hørt fra mannen på 13 år!    

Denne gjennomgangen av yrkesvalgene til innbyggerne på Tjensvoll i 1900 har vist at selv om flertallet var sysselsatt i jordbruksnæringen, var det også noen knyttet til sekundær- og tertiærnæringene. Antallet som livnærte seg utenfor gårdsbruket var likevel kanskje noe lavere enn forventet tatt i betraktning de jobbmulighetene det var i Stavanger by. Avstanden til arbeidsplasser utenfor gårdsbruket var heller ikke avskrekkende selv om transportalternativet, for de aller fleste, var å ta beina fatt til og fra arbeidsstedet. Slik var det i alle fall før sykkelen i større grad ble allemannseie utover på 1900-tallet. I byen var det industri- og håndverks-, handels og service-virksomheter som etterspurte arbeidskraft uten at det ser ut til at veldig mange av innbyggerne på Tjensvoll lot seg friste. Hillevåg som tilhørte Hetland herred, måtte regnes som å ligge i nabolaget til Tjensvoll. Også her ble det etablert en rekke bedrifter fra 1890-årene som etterspurte arbeidsfolk. Vi har tidligere vist at det på Tjensvoll i 1900 var 100 innbyggere ‘i sin mest arbeidsføre alder’ mellom 15 og 60 år. De aller fleste av disse var selvsagt ervervsmessig knyttet til jordbruksnæringen. Det kan være tilfeldig, men det er likevel litt overraskende at blant disse har vi sikre opplysninger om at kun én, den 15 år gamle Rasmus Olsen, bnr. 5 på Tjensvoll Ø, arbeidet i Hillevåg. Uansett viser historien at det økonomiske samrøret mellom by og land, også når det gjaldt sysselsetting, som her mellom innbyggerne på Tjensvoll og Stavanger by, ble sterkere og sterkere utover på 1900-tallet.

Innbyggerne på Tjensvoll – hvor kom de fra?

Vi kan si noe om flyttemønsteret bl.a. fordi alle folketellingene, fra og med tellingen i 1865, har opplysninger om hvor innbyggerne var født. I kolonne, 11 Fødested, i skjemaet som ble brukt i 1900-tellingen, var instruksen at telleren skulle føre inn en ‘T’ for de som var født i samme herred som tellingsstedet. For de øvrige skulle navnet på herred (eller sogn) eller byen skrives inn og for utlendinger, navnet på landet.

Vi har tidligere vist at mange av innbyggerne på nabogården Ullandhaug var innflyttere. Av de 141 som bodde på den gården i desember 1900, var kun hver fjerde født i Hetland herred. Spørsmålet er om det samme gjaldt for Tjensvoll og i så fall, om de viktigste ‘rekrutteringsområdene’ var de samme. Andelen innflyttere kan brukes som mål på hvor omfattende migrasjonen hadde vært inntil et gitt tidspunkt, i et definert område. Her velger vi likevel å begynne med de som ikke var innflyttere, de så kalte ‘heimfødingene’. I strøk med liten innflytting blir andelen av disse høg, opp mot 80 prosent eller mer, mens den i områder med stor innflytting som f.eks. i mange av byene, kan være lav, under 50 prosent og enda mye lavere.

Begrepet ‘heimføding’ oppfattes ikke nødvendigvis positivt. Det kan f.eks. peke mot et voksent samfunnsmedlem som ikke ønsket eller var i stand til å bryte opp, uansett hvor vanskelige leveforholdene var der hun eller han var født og bodde. Dette kan bli en for enkel tilnærming. En slik negativ merkelapp på heimfødingene stemmer ikke i alle tilfeller. Vedkommende kan ha vært på flyttefot ut og inn av kommunen i årene før den aktuelle folketellingen. Slike livshistorier har vi eksempler på i dette materialet. Den tidligere nevnte Enok Evensen, bnr. 31, Tjensvoll N, var født i Hetland i 1823. Han emigrerte trolig i unge år til Amerika, returnerte til Norge og Tjensvoll og ble registrert i folketellingen i 1900. Da var Enok blitt 77 år gammel. Han levde på oppsparte midler etter sitt opphold i Amerika, sammen med den 12 år yngre konen, Ingebor Marie.

Heimfødingene ‘våre’ var født enten på Tjensvoll eller på en av de andre gårdene i Hetland, og han eller hun bodde altså fortsatt i herredet i desember 1900. Flytting internt i herredet, fanges altså ikke opp i opptellingen av heimfødingene. Tabell 3 viser at heimfødingsprosenten på Tjensvoll var 43, mens den altså var 25 på Ullandhaug. Det er vanskelig å forklare hvorfor forskjellen var såpass stor. Det kan være at landbruket i Tjensvollområdet var ‘kommet lengre’ enn på Ullandhaug som lå mer i utkanten i forhold til byen. Vi har tidligere vært inne på at om åkrene på de beste gårdene på Tjensvoll, ble det sagt at ‘jorda var som å pløye i smør’. Den beskrivelsen gjaldt nok i mindre grad for gårdene på Ullandhaug. En jordbruksnæring med et visst utviklingspotensial i et område, her Ullandhaug, kan ha virket som en pull-faktor og derfor i større grad ha trukket til seg innflyttere. På Tjensvoll var om ikke hele, så i alle fall store deler av ‘kortstokken’ allerede delt ut og sjansene for å etablere seg som nykommer færre. Halvparten av innbyggerne på Ullandhaug i 1900, 71 av 141, var født i Ryfylke.De tilsvarende tallene for Tjensvoll var 18 av 163 eller 11 prosent. Flertallet av innflytterne fra Ryfylke var knyttet til jordbruksnæringen. For mange av disse var det et naturlig valg å fortsette i denne næringen. Det var husdyrhold og åkerbruk de var vant med og behersket best, gjerne etter skolegang på en av jordbruksskolene i fylket. Ellers er det viktig å minne om at tallene er lave med større risiko for feil. Tabell 3 som viser hvor innflytterne til Tjensvoll var født, kan underbygge denne forklaringen.

Flyttestatistikken fra andre halvdel av 1800-tallet for hele landet sett under ett, viser at den desidert største flyttestrømmen gikk fra bygd til by. Hele tiden var det likevel flytting som gikk motsatt vei. Dette var også tilfellet på Tjensvoll, der 20 personer, tilsvarende 12 prosent, av de 163

Tabell 3: Flyttestatistikk for Tjensvoll Ø og N per 3. desember 1900. N=163
Fødested:		Antall:	Prosent:
Hetland herred 'Heimfødinger'		70	43
Stavanger		20	12
Høgsfjorden/Forsand		14	9
Naboherreder (sum)		15	9
	Håland (Sola og Madla): 6
	Høyland: 2
	Rennesøy: 4
	Strand: 3
	Sandnes: 0
Jæren (sum)		9	5,5
	Klepp: 1
	Time: 3
	Nærbø: 4
	Varhaug: 1
Ryfylke (øvrige)		11	7
	Hjelmeland: 3
	Imsland: 1
	Sauda: 2
	Nedstrand: 4
	Sjernarøy: 1
Karmsund		2	1
	Skudeneshavn: 1
	Avaldsnes: 1
Dalane		10	7
	Bjerkrheim: 4
	Helleland: 6
Sirdal		4	2,4
Flekkefjord		1	0,6
Amerika		1	0,6
Sverige, Tyskland		2	1
Andre		2	1
Ukjent		2	1
Sum		163	100

innbyggerne i 1900, var født i Stavanger. På Ullandhaug ble det registrert sju ‘stavangerfødte’ i samme telling. Det er vanskelig å si noe sikkert om hvorfor noen gikk ‘mot strømmen’ på denne måten, men en titt på hvilket erverv voksne stavangerfolk søkte mens de bodde på Tjensvoll, kan kanskje hjelpe oss et stykke på vei. Tre av de 20 er ført som gårdbrukere. Om den en av disse, tidligere omtalte Haakon A. Moe, bnr. 3, Mostun, Tjensvoll N, er det også opplyst at han var gartner og bladutgiver. Broren Sverre inngikk i husholdningen som losjerende. Han er ført inn som medarbeider i ‘ovennevnte’, dvs. i broren Haakons virksomhet. Trolig var han engasjert i bladtutgivelsen, uten at vi kan vite det sikkert. Haakon er oppført både som gårdbruker og gartner. Han kunne vanskelig skjøtte disse virksomhetene alene, selv om han fikk hjelp av losjerende søster Marie Moe, født i Flekkefjord og gårdsdrengen Andreas Ljosdal fra Sirdal.

Tre av de 20 som bodde på Tjensvoll i 1900 og var født i Stavanger, er ført inn som hermetikkfabrikkarbeidere. Når vi vet hvor viktig hermetikkindustrien etter hvert ble for denne byen, kunne en kanskje forventet at dette tallet hadde vært høyere. De tre det gjaldt, var konen og to av døtrene i familien Eriksen på bnr. 11, Fjeldbakken, Tjensvoll N. Gårdbruker Martin Eriksen, født i Sverige, var overhodet i denne familien. I tillegg inngikk de tre døtrene, Marie, Arnfrid og Anna. De er alle tre innført som skolejenter. Skoleunger var også de mindreårige barna til tidligere nevnte ‘kjører’ John Kristiansen fra Varhaug, tre jenter og tre gutter. Familien bodde på bnr. 10 på Tjensvoll N. Blant de øvrige 20 som var født i Stavanger, finner vi de to butikkjomfruene Anne og Sara Ramsland. De var begge døtre til Peder R. Ramsland som var handelsmann i byen. Peder og kona Talette var født i hhv. Helleland og Tananger i Håland. Ekteparet Ramsland har altså bodd i Stavanger da døtrene ble født i 1878 og 1882, for senere å flytte til Tjensvoll N der de bodde i et eget hus på bnr. 21, Midtheim. Peder Ramsland døde i 1925, 90 år gammel. De øvrige yrkesvalgene som er notert blant de som var født i Stavanger, var ei ‘husmor’, én sjømann og én tjenestedreng.  

               Bortsett fra de med koplinger til jordbruksnæringen, forteller ikke disse tallene noe om hvorfor de valgte å slå seg ned på Tjensvoll. Ganske mange, kanskje flertallet av de vi kjenner yrkene til, arbeidet innenfor sekundær- og tertiærnæringer. Nokså sikkert, bortsett fra sjømannen Jens Hansen, bnr. 24, Tjensvoll N og den 15 år gamle Rasmus Olsen, bnr. 5, Tjensvoll Ø, hadde de andre som arbeidet utenfor gården, sitt arbeidssted i byen. Avstanden var ikke større enn at det lot seg gjøre. Stavanger hadde 30 000 innbyggere og byen vokste. Det ble stadig trangere om plassen. Da kunne det være et fristende alternativ å finne seg et sted å bo utenfor bygrensen som f.eks. på Tjensvoll.

I tillegg til de områdene som er nevnt, var også Høgsfjorden/Forsand viktige rekrutteringsområder for innflyttere til Tjensvoll, tabell 3. Til sammen 14, nesten én av ti, kom herfra. Tallet er ikke overraskende og passer inn med tallene for Ullandhaug dit det kom mange bl.a. fra Strand og Forsand. Videre viste 1900-tallene for Tjensvoll at det bodde tre som var født i Strand, fire på Rennesøy og tre i Hjelmeland for å nevne tre andre rekrutteringsområder. Men hvorfor til Tjensvoll? Folk hadde kontakter og de snakket sammen, da som nå. Kunnskap om pull-faktorene ‘ledig jord’ eller ‘tilgang på arbeid’ ble spredt enten det gjaldt gårdene rundt Stavanger eller på prærien i Nord-Amerika. Dette dreier seg om det evige fenomenet med kjedemigrasjon der pionerene, de som bryter opp først, opprettholder kontakten med hjemstedet. Etter hvert etableres nye migrasjonsmønstre, som særlig i en tidlig fase, kan bestå av slektninger og sambygdinger. Siden kommer andre til. For Tjensvolls vedkommende der tilgangen på ledige gårdsbruk etter hvert ble begrenset, kan byen og de mulighetene for arbeid som åpnet seg der, ha blitt den viktigste pull-faktoren for nykommere.

Spadestikk på Tjensvoll i desember 1900

Formålet med dette spadestikket har vært å fortelle noe om innbyggerne på Tjensvoll i et øyeblikksbilde fra det første året inn i det nye hundreåret. Det viktigste ‘vinduet’ som har gitt oss glimt av de 163 som bodde på Tjensvoll i desember 1900, har vært den offisielle folketellingen fra samme år. Hvem var de, hva levde de av, hvor kom de fra? Med 1672 dekar dyrket jord var Tjensvoll, der den lå i nord-skråningen av Ullandhaug ned mot Mosvannet og nabogården Stokka i nord, en gård av middels størrelse i Hetland herred. Besøkte du Tjensvoll i begynnelsen av 1900-årene, var du på bygda. Flertallet av innbyggerne hadde sitt ‘erverv’ i jordbruksnæringen med et allsidig åkerbruk og variert husdyrhold. Samtidig ga nærheten til Stavanger noen fortrinn. Viktigst kanskje, de gode mulighetene for å få omsatt overskudd fra gårdsdriften, men også for noen, tilgangen på arbeid i byens allsidige og voksende håndverks-, produksjons- og servicevirksomheter. Det er nettopp samspillet, denne symbiosen mellom bygd og by, framstillingen først og fremst handler om. Etter at Stavanger hadde vokst både i areal, folketall og ikke minst økonomisk fra midten av 1800-tallet, stagnerte byen i 1880-årene. Hvis en ser bort fra grensejusteringen med Hetland herred i 1879, sto folketallet praktisk talt stille mellom 1875 og 1890. I tiårene som fulgte, fram til 1930, var den årlige veksten i prosent på hhv. 1.8, 2.1, 2.8 og 1.9. Byen hadde fått nesten 50 000 innbyggere. Det var flere forhold som lå bak denne utviklingen, ikke minst innovative grundere som etter hvert gjorde Stavanger til en av de viktigste industribyene i landet. Men innbyggerne i byen kunne ikke leve av industrien og industriarbeidsplassene alene. De var også avhengige av at det var mat på bordet! Det kunne de få bl.a. takket være de arbeidsomme og flittige bøndene på gårdene i Hetland herred som omkranset byen. I en tidligere tekst har vi sett nærmere på jordbruket på Ullandhaug. I denne teksten har vi satt bøndene på Tjensvoll i fokus, men bildet ville trolig vært nokså likt om vi heller tok for oss bøndene på Tasta, Hundvåg eller Hinna. Ut fra ulike forutsetninger produserte de et matoverskudd som byens innbyggere trengte og var avhengige av. De kortreiste matvarene som kom fra byens omland, dominerte på matseddelen, selv om det også ble importert mat. Norge var ikke selvforsynt. Det var, naturlig nok, også god tilgang på ulike hermetikkprodukter i ‘hermetikkhovedstaden’, men ingen kunne leve på denne ‘dåsematen’ alene.

               Å kaste lys over det mangslungne og sammensatte samrøret mellom by og land, er det mest interessante i spadestikket denne teksten handler om. Folketellingen i 1900 er den viktigste kilden, mens tiårene mot slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, er tidsvinduet for framstillingen. Antagelsen om at det ved århundreskiftet 1800–1900 fantes et vitalt og livskraftig jordbruk på Tjensvoll ble bekreftet. Det var i denne næringen flertallet av de yrkesaktive hadde sitt ‘erverv’. På grunn av den heldige plasseringen like inntil bygrensen, fant bøndene kunder til sine salgsprodukter blant byens innbyggere. Samtidig rekrutterte byens mange virksomheter arbeidsfolk også blant innbyggerne på Tjensvoll. På den måten ble dette samrøret til velsignelse for alle parter.