Carl Gustaf Armfeldt
Carl Gustaf Armfeldt[1] (født 19. november 1666 i Ingermanland, død 4. november 1736 i Pernå)[2] var en svensk general og senere friherre, i Norge særlig kjent for å ha ledet Armfeldtfelttoget i Trøndelag, med den etterfølgende Karolinernes dødsmarsj i 1718/1719.
Bakgrunn
Han var født i Ingermanland, i dag en del av Estland og St. Peterburg-regionen i Russland, og var sønn av Anna Elisabet Brakel og oberstløytnant Gustaf Armfelt. Familien ble adelig da Gustafs far, opprinnelig bonde Lars Eriksson fra Frösön i Jämtland, var offiser og ble adlet i 1648 og tok adelsnavnet Armfält.
Armfeldt begynte på sin militære løpebane 17 år gammel, som korporal ved Nylands kavaleri. I 1685 dro han til Frankrike, for å fortsette sin utdanning ved prins Ferdinand av Fürstenbergs regiment.
Etter tolv år vendte han tilbake til Sverige som kaptein, og gikk til den finske hæren som generaladjutant i 1701.
Store nordiske krig
Utdypende artikler: Store nordiske krig, Armfeldtfelttoget og Karolinernes dødsmarsj
Armfeldt gikk inn som generaladjutant i den finske hæren da krigen brøt ut. Både i denne posisjonen, og senere som sjef for Nylands infanteri deltok han på flere av den finske hærens nederlag mot russerne og som måtte rømme landet. Da han endelig i 1713 overtok som øverstkommanderende for den finske hæren etter Georg Lybecker, kunne de gå til motangrep mot russerne som da sto i hele det sørlige Finland, det svenske provinsene Estland og Ingermanland, Armfeldt hjemsted, hadde blitt tatt av russerne i årene 1700 til 1707, og den tredje provinsen, Livland (dagens Latvia), var lagt i ruiner.
Under den langvarige krigen utmerket Armfeldt seg ved flere anledninger, spesielt i forsvaret av Helsingfors i 1713 og i slaget ved Storkyro i 1714. Der kunne han med sine 6 000 mann ha beseiret den tredobbelt så store fiendehæren, dersom infanteriet, som for øvrig viste en mirakuløs tapperhet, hadde fått støtte fra kavaleriet som ble kommandert av Reinhold Johan De la Barre.
Da kampene i Finland var over, ble han utnevnt til øverstkommanderende for den nordlige delen av Det andre Norgesfelttoget, hvor han skulle innta Trøndelag. Den svenske målsettingen var også denne gangen å innta Norge, og i første rekke Christiania og Trøndelag for på denne måten tvinge fram en fredsavtale med Danmark. Slik skulle blokaden av den svenske kysten bli hevet, de svenske marinefartøyene kunne igjen operere og slik kunne svenskene få frigitt styrker til å gjenerobre Finland og de tapte provinsene i Nord-Tyskland.
En styrke på rundt 10 000 soldater, i samtid og ettertid ofte kalt Jemtlandsarméen, ble samlet våren og sommeren 1718 ved Duved skanse i Jemtland for å foreta et angrep på, og erobre Trøndelag. Dette stoppet imidlertid opp utenfor Trondheim, da meldingen om at Karl XII av Sverige var død utenfor Fredriksten festning nådde Armfeldt, ble det bestemt at de skulle bryte opp og trekke seg tilbake til Sverige. Over Tydalsfjellene ble de overrasket av en voldsom storm. Neste to tredjedeler av de omkring 6000 soldatene omkom, og mange av de som overlevde hadde sterke forfrysninger.
Etter Norgesfelttoget
Etter krigen flyttet Armfeldt tilbake til Finland, og ble utnevnt til friherre i 1731. I 1735 ble han utnevnt til general og sjef ffor styrkene i Finland. Han døde på sin gård Isnës i Pernå i landskapet Østre Nyland.
Noter
Kilder
- Car Gustaf Armfeldt i Nordisk familjebok (2 opplag, 1919), prosjekt Runeberg
- Carl GUstaf Armfelt i Store norske leksikon