Artilleri
Artilleri er en betegnelse på tunge skytevåpen og på våpengrenen som betjener disse. Ordet kommer fra gammelfransk artillier, som i syn tur kommer fra atillier, befeste, påvirket av art, kunst[1]. Dette viser til artilleriets opprinnelige oppgave, å styrke befestninger ved å gi mer ildkraft og å bryte ned befestninger under beleiringer.
Artilleriet oppstod på 1300-tallet, da man begynte å lage enkle kanoner i Europa. I Norge kjenner man ikke kanoner før på 1500-tallet, da man begynte å innføre bronsekanoner. På 1600-tallet begynte norske jernverk å produsere egne kanoner. Det var i perioder stor produksjon, for eksempel var Moss Jernverk hovedleverandør til den dansk-norske flåten. De siste norskproduserte kanoner ble støpt omkring 1840.
Feltartilleri beveger seg i felten sammen med andre bakkestyrker som kan være tauet eller selvdrevet. Feltartilleriet har kanoner, haubitser og missiler. Det norske forsvaret bruker selvdrevet felthaubits M109 A3GN.
Festningsartilleri er fastmontert på befestninger. Kystartilleri dekker et kystområde. De siste kystfortene ble bygget på 1980-tallet, og ble lagt i «møllpose» på 1990-tallet. Dermed var det heller ikke behov for radarstasjonene som var opprettet for disse anleggene.
Skipsartilleri er montert på skip. De siste slagskipene gikk i opplag på 1990-tallet.
Luftvernartilleriet (LVA) var rettet mot ballonger og luftskip, og senere fly. Etter andre verdenskrig gikk luftvernartilleriet til en viss grad over til å bruke luftvernmissiler. LVA har missilene Robot 70 og NASAMS, samt luftvernkanoner i 20 og 40 mm kaliber.
Det finnes flere historiske foreninger knyttet til artilleri:
Skyts
Før gjennomgangen av forskjellige typer er det hensiktsmessig å forklare begrepet kaliber. Dette er diameteren på det indre av røret, og dermed også på største mulige prosjektil som kan avfyres fra skytset. På eldre kanoner oppgis kaliber gjerne i pund, det vil si hvor mye et jernprosjektil som passa i våpenet veide. Nyere våpen får oppgitt kaliber i millimeter, eller i tommer der dette brukes. Går man tilbake til andre verdenskrig kan man faktisk finne alle de tre betegnelsene om hverandre, men de forklarer altså det samme.
Kanoner er den vanligste typen skyts. De har et relativt langt rør i forhold til kaliberet (diameteren på røret). Forholdet blir ofte angitt som L/x, der x er hvor mange ganger kaliberet lengden er. L/60 er altså en kanon med har altså et løp som er 60 ganger så langt som kaliberet. Minste kalibert er 20 mm; er det mindre enn dette regnes våpenet ikke som artilleri. De største festnings- og skipskanonene kan ha kaliber på 300 til 400 mm. Kanonser skyter primært med nokså flat bane, men moderne siktemidler fører til at også denne typen skyts kan i større grad kan brukes med høy bane. Det finnes flere forskjellige spesialvåpen, som den svært lette amusette, en ettpundskanon som lett kunne tas med i felt.
Haubitser skyter i høye, krumme baner. De kan dermed nå mål bak hindringer bedre enn kanoner, men har til gjengjeld kortere rekkevidde. Røret er normalt 20 til 30 ganger lenger enn kaliberet. Det finnes skyts med lenger rør, som allikevel fungerer i haubitsrolle, og disse kalles gjerne haubitskanoner. Utgangsvinkelen kan være fra minus 2 til 3 grader (dersom målet befinner seg nedenfor skytset og opp til 70 grader. Vanlige kalibre er 105 mmm lett haubits, 155 mm middels tung haubits og 175 mm/203 mm tung haubits.
Mortere eller mørsere fungerer på samme måte som haubitser, med krum og høy bane, og de to typene kan gå over i hverandre. Hovedforskjellen er at løpets lengde er enda kortere. Kaliberet er ofte grovt, og løpet kan være så lite som to til tre ganger kaliberet.
Ammunisjon
I de første kanonene ble det gjerne brukt steinkuler, slik man var vant til fra eldre kastevåpen. Etter hvert gikk man over til å bruke runde jernkuler. Disse kunne være massive, men man begynte også tidlig med hule kuler fylt med krutt. Disse hadde gjerne ei lunte som ble antent når skytset ble avfyrt, og hadde man skåret til lunta rett eksploderte den ved målet og slynga splinter rundt. Bedre granater med høyeksplosiver ble uvikla mot slutten av 1800-tallet. Man gikk da bort fra rundkuler og over til den avlange, spisse formen vi i dag forbinder med kuler og granater. Disse kan ha forskjellige typer utløsermekanismer, blant annet tidsinnstilling, høydemåling og berøring. Særlig under første verdenskrig brukte man også granater fylt med giftgass. Moderne artilleri kan avfyre små kjernefysiske granater, såkalte taktiske atomvåpen.
Den norske staten ønsket at landet skulle ble selvforsynt med krutt som også var av tilstrekkelig og pålitelig kvalitet. Denne erkjennelsen kom etter flere fatale sprengningsulykker på 1850-tallet som følge av for dårlig og tilfeldig kruttkvalitet. Ulempene rundt å være avhengig av importert krutt, og den usikkerhet og tilfeldighet som hersket rundt de ulike private kruttfabrikantene gjorde at man ønsket at militæretaten selv skulle sørge for og ha kontroll på fabrikasjonen av krutt til eget formål. Artilleriet fikk da fra 1961 ansvaret for Statens Kruttverk i Maridalen som sto for levering av krutt av tilstrekkelig kvalitet til artilleriet.
Skytset kan også lades med kardesker, som er beholdere med metallkuler eller metallskrap. Disse gjør i praksis om en kanon til ei stor hagle, som skyter et betydelig antall prosjektiler med stor spredning og enorm kraft. Slik ammunisjon gir forferdelig virkning mot ubeskytta fotsoldater og kavaleri. Alternativt kunne man i en knipe stappe inn løst metallskrap i løpet på bakladekanoner, men det fikk da normalt ikke like stor kraft fordi mye av gassene unnslipper.
Artilleri blir også brukt til å avfyre røykgranater for å skjule egne bevegelser på slagmarka.
Referanser
- ↑ «Artilleri» i Bokmålsordboka
Litteratur
- Skyts i Store norske leksikon.