Skar kruttverk
Skar kruttverk, også kalt Skar Kruttmølle ble anlagt i 1854 på Nordre Skar som en privat virksomhet, forpaktet av staten i 1861 og kjøpt to år senere og bygget om til militært bruk. Verket fikk da navnet Statens Kruttverk.
Beliggenhet
Verkets beliggenhet langt fra folk var viktig i forhold til eksplosjons- og brannfaren, samtidig ble det anlagt langs Skarselva for å nyttegjøre seg kraften i elvevannet til driften av de såkalte «kruttmøllene».
Betegnelsen «kruttmølle»
Den store utbredelsen av mølledriften på 1700-tallet gjorde at betegnelsen «mølle» fikk en utvidet betydning som betegnelse en maskinell prosess for knusing, maling, hamring og pressing, ref også eksempelvis bruken av begrepene «oljemølle» og «papirmølle».
Kjøpt av staten
Interessentselskapet bak det private kruttverket besto av oberstløytnant Ingwald M. Smith, kasserer Jørgen Henrik Gjerdrum, kjøpmann O. Sølvfest Gjerdrum og gårdbruker Henrik Pay.
Den norske staten ønsket at landet skulle ble selvforsynt med krutt som også var av tilstrekkelig og pålitelig kvalitet. Denne erkjennelsen kom etter flere fatale sprengningsulykker som følge av for dårlig og tilfeldig kruttkvalitet. Ulempene rundt å være avhengig av importert krutt, og den usikkerhet og tilfeldighet som hersket rundt de ulike private kruttfabrikantene gjorde at man ønsket at militæretaten selv skulle sørge for og ha kontroll på fabrikasjonen av krutt til eget formål.
Det var derfor som en del av en overordnet politikk da staten kjøpte det private kruttverket på Skar 31. juli 1863 av interessentselskapet for 8000 speciedaler etter å ha forpaktet det i to år og slik gjort seg erfaringer med dette.
Kjøpet omfattet bygningene, tomt på 20 dekar og vannfall. I 1874 ble kruttverkets tomt betydelig utvidet gjennom innkjøp mer grunn fra gårdene Skar og Halset slik at de militære da rådde over et areal på på 217 dekar, fordelt på 89 dekar innmark og 128 dekar.
Utvikling av området
I 1866 startet en større ombygging av området og i 1874, etter tomteutvidelsen, ble det anlagt skytebane, slik at testingen av kruttet til i Hærens 8,4 cm feltkanoner og Marinens 12 cm bakladekanon kunne foregå på Skar. All annen testing og forsøk for grovere skyts foregikk på Oscarsborg festning hvor kruttverket hadde sine egne bygninger.
Bygningsmassen på Skar besto av forskjellige typer av skur, sats- og siktehus, polerhus, valsehus, pulveriseringshus, presselokale, veiebod, svovelhus, badehus for svovel, lokaler for turbiner, en på 25 bk, to på 5 hk, og en 18 bk, (blant de første i landet), arbeiderbolig, kontor- og laboratoriebygning, kjøkken, forskjellige magasiner og verksteder, underoffisersbolig, assistentbolig og bestyrerbolig.
Allerede i 1875 var kruttverket så sentralt innen militæretaten at det fra det året hadde artilleriets underoffisersskole årlig besøk på Skar.
Spor etter kruttverket
I 1876 ble det oppført et krutthus/lager beliggende for seg selv i skogen utenfor leiren. rundt 800 eter sør for denne. Området rundt i en radius av 567 meter ble båndlagt med byggeforbud på grunn av eksplosjonsfaren. Bygningen er oppført i fuget tegl med blindbuer på gavlene og langfasadene. Bygningen har saltak tekket med falsede sinkplater og er godt bevart både utvendig og innvendig. Den ble forskriftsfredet i henhold til Kulturminneloven 6. mai 2004.
Også andre bygninger fra kruttverket står fortsatt, men er til dels betydelig ombygget og modernisert i forhold til senere bruk. Dette gjelder blant annet direktørboligen og noen mindre bolighus. Disse er panelte trebygninger i 1–2 etasjer og har bevart hovedform og en del opprinnelige detaljer i sveitserstil, men er ellers endret gjennom modernisering og oppussing.
Ellers er det ruiner av selve kruttverket, som blant annet består av rester av turbinhus, brohvelv og vannrenne som ligger både på øst- og vestsiden av Skarselva.
Bestyrere
Statens Kruttverk var underlagt Generalfelttøymesteren som den gang også var overordnet myndighet for artilleriet. Bestyreren var daglig leder og ansvarlig for driften, men også for bygninger og beholdningene. Bestyreren hadde i begynnelsen sin militære grad som tittel, men ble etter hvert titulert som direktør. De fikk lønn utover sin militære grad, som et personlig tillegg. Bestyreren fikk på mer eller mindre permanet basis en assistent med kaptein eller løyntants grad, og under denne var en arbeidsformann, som hadde underoffisers grad.
- artillerikaptein Christian Samuel Krebs Frølich (1861/1863–1872)
- premierløyntant Hans August Gløersen (1872–1889, kaptein fra 1879)
- artillerikaptein Wilhelm Hansen Færden (1889–1897)
Kaptein Eistein Gabriel Wang overtok etter Færden som leder for avviklingen og sørget for den siste produksjonen, nedleggelsen og flytting av maskiner og utstyr til Raufoss. Færdens assistent, kaptein Anders Gulbrandsen Lunder startet opp virksomheten på Raufoss som første direktør etter flyttingen.
Drift
Kruttet som ble produsert besto av salpeter, svovel og kull, med en blanding på 75 deler salpeter, 12 deler svovel og 13 deler kull.
I tillegg til å produsere krutt, ble det på verket også messing- og kobberhylseproduksjon til patroner, ladeapparater for alle typer av patroner i bruk i militæretaten, fra den minste revolverammunisjon til de største kardusene. Det var også et børsemakerverksted som kunne lage alle hærens håndvåpen, samt et salmakerverksted som hovedsakelig produserte balger og salovertrekk. På Skar ble det også produsert revolverfuturaler og fra 1893 ble også en del skjefter til Krags kavalerisabler av modell 1888 produsert her.
De første driftsårene hadde verket foruten bestyreren også ansatt en arbeidsformann og 11 arbeidere. Fra 29. august 1864 ble også sersjant H. Nielsen ble ansatt som fyrverker og fra 1865 var det i perioder også en fast assistent/fungerende bestyrer ansatt ved anlegget, særlig i de periodene bestyreren midlertidig var beordet til annen, kortvarig tjeneste.
Arbeidstokken har variert noe, det var 15 arbeidere i 1880 og tilbake til 11 i 1885, deretter en økning opp til 24 i 1890, ned til 20 i 1895 og i det siste driftsåret var det nede i 11 igjen.
Flytting
Virksomheten ble vedtatt nedlagt 1898, da virksomheten ble flyttet til Rødfos Patronfabrik og Krudtverk, men hele anlegget var imidlertid ikke ferdig demontert før 1909. I det første året av denne overgangsperioden ble det produsert noe krutt på Skar da det ikke var noen reservebeholdning, og dette ble billigere og bedre enn å kjøpe inn fra private produsenter som på Nitedal.
Bakgrunnen for flyttingen av det lønnsomme kruttverket var endring av produksjonen som følge av overgangen til det røyksvake kruttet, samt den militærstrategiske vurderingen at Raufoss var et sikrere sted enn Kristiania i tilfelle krig.
Det var etter nedleggelsen en viss motstand fra de militære å helt sløyfe anlegget på Skar så lenge den gamle kruttypen fortsatt var i bruk. Etter at mange alternativer for videre bruk av bygningsmassen, både militære og sivile virksomheter, ble leirområdet etter demoneringen av kruttverket fra 1910 benyttet i mellomkrigstiden hovedsakelig benyttet som skiutfluktsted for samtlige militære skoleavdelinger og garnisonerende enheter i Oslo. Etter hvert brukte Krigsskolen, posisjonsartilleriet, 1. og 2. hjulrytterkompani, 1. divisjons underoffisersskole og 2. div. troppsjefskurser området hele året, ikke bare som et overnattingssted i vinterhalvåret. Når Skoleeskadronen oppholdt seg på Skar om vinteren, var det her en 64 elever og 9 befal med omtrent 70 hester.
Vinteren 1940 hadde en del mannskaper av Kavaleriets skoleeskadron og 2. bilkompani benyttet Skar, og en del av magasinene fra Skar ble benyttet av norske avdelinger i aprildagene 1940 i kampen mot den tyske invasjonsstyrken.
Leiren ble rekvirert av Wehrmacht 1. mai 1940 og brukt av Luftwaffe og Kriegsmarine frem til frigjøringen, og militærleiren Skar leir ble videreutviklet.
Kilder
- Skar (strøk) i Oslo byleksikon
- Historien om Skar kruttverk, Maridalens venner
- Skar kruttverk på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no