Asbjørn Aavik

Asbjørn Aavik (født 30. november 1902, død 20. november 1997) var misjonær, forkynner og forfatter fra Åvik i Lindesnes. Han er særlig kjent for sitt mangeårige virke i Kina og Taiwan for Misjonssambandet, samt et omfattende forfatterskap bestående av over 40 bøker med et samlet opplag på nær en halv million eksemplarer.

Oppvekst og familiebakgrunn

Aavik vokste opp i et fiskerhjem på Sørlandet. Da han var seks år gammel, omkom faren og onkel Herman i en storm under hummerfiske; båten ble gjenfunnet, men de to brødrene forsvant på sjøen. Fjorten barn ble farløse etter denne ulykken. Moren til Asbjørn satt igjen med ansvaret for fire barn uten barnetrygd eller noen ansettelse.

I en tale forteller Aavik fra sin barndom - her er utdrag fra denne:

Vi var fattige da jeg var barn. Det hendte at nøden kom svært tidlig. Jeg var bare seks år da far omkom på sjøen nede ved Lindesnes. Mor satt igjen som enke med fire små barn, og jeg var nummer to og var seks år gammel. Mor hadde ingen bankbok. Tre–fire meter foran huset vårt, ned mot sjøen, lå en brygge av norsk gråstein, slitt av mange generasjoner. Et lite hus, og det meste var enkelt og fattigslig.

Det var den tiden da vi ikke hadde slike trygder som vi har nå. Det var ved begynnelsen av dette århundret. Det fantes noe vi kalte fattigkassen. Og det var en fattigkasseforstander. Jeg husker han kom en gang og besøkte oss og satt på kjøkkenet. Noen minner fra barndommen preger seg dypt inn i sinnet. Kanskje var det fordi vi var fattige. Jeg husker han snakket med mor og spurte om vi trengte noe. Men jeg husker ennå at mor svarte at hun ikke skulle ha noe av fattigkassen. Og jeg undret meg over hvorfor hun svarte slik. Jeg våget ikke å spørre, for jeg var liten. Jeg undret meg over hvorfor hun sa nei når fattigkasseforstanderen sa at det var noe han kunne gi av den kassen. For jeg visste at det hendte at vi ikke fikk et eneste måltid. Det var god matlyst i den alderen. Jeg husker til og med morgener da det ikke var mat. Jeg sier dette her i dag som et minne. Jeg undret meg på hvorfor mor sa nei.

Så var det en dag – jeg tror jeg var omkring åtte eller ni år gammel – da vi skulle ro over sundet til handelsmannen. Slik var det den tiden: vi rodde over sundet, og så kom vi til øya (Svinør). Der var stedet bygd opp i seilskutetiden, før det kom veier langs kysten og jernbane. All trafikk gikk sjøveien, og sentrum på øya lå ved en fin havn. Der var det bygd opp som en liten gate langs brygga. Store, hvite, lyse bygninger fra seilskutetiden – skipperhus og pakkhus. Og der var butikken.

Handelsmannen var dansk. Han het Paul Jacob. Jeg kan si navnet nå; det er lenge siden han døde. Han var en innflytter fra Danmark. Vi måtte altså ro over sundet når vi skulle handle. Vi kom ned i sjekta vår og la fra land. Mor sa: «Du, Asbjørn, du får ro.» Og så satte mor seg på tofta rett imot, og mellom oss stod en kurv – vi skulle til kjøpmannen og handle. Jeg svingte båten og begynte å ro over sundet. Jeg så på mors ansikt. Det var så lukket, med mange rynker, og det lå noe tungt og tomt over det. Jeg våget nesten ikke å se på henne. Jeg sa til meg selv: Nå må jeg ro forsiktig. Jeg husker jeg prøvde å dyppe årene i sjøen uten å skvulpe – slik som når man dypper dem i fløyel – og ro jevnt.

Så kom vi fram til brygga. Jeg lot årene gå fram og tilbake, og tok støtet før båten møtte bryggen. Vi kom inn til disken hos Paul Jacob. Mor sa hva hun skulle ha, og varene ble lagt i kurven. Paul Jakob la sammen regningen og kom til en sluttsum, og mor betalte. Jeg husker jeg så på henne da hun grov dypt ned i pungen for å finne de siste ørene. Så kneppet hun pungen igjen og la den i kurven. Vi skulle til å gå.

Da drar Paul Jacob ut en skuff i disken og tar fram en merkelig bok. Den var veldig lang og smal og tykk. Han bladde langt tilbake, slo opp på en side og snudde boken mot mor. Så pekte han nedover siden. Der var det lagt sammen en sum.

«Dette skylder du meg,» sa han.

Jeg husker jeg løftet meg på tærne – disken var så høy – og så nedover en lang rekke med tall og det store tallet nederst.

«Ja,» svarte mor, «jeg vet at jeg skylder det. Men jeg har ikke noe å betale med i dag.»

Det ble stille. Det var bare oss i butikken. Så snudde Paul Jacob boken tilbake til seg selv. Han dro skuffen ut igjen og tok fram en stor rød blyant. Så satte han et kryss i dyp rød farge over hele siden. Deretter slo han boken sammen og la den tilbake i skuffen. Så så han over disken og sa: «Det er i orden, Milly.»

Hva er det å være en kristen? Det er når den boken blir lagt på disken – den boken som inneholder alt jeg skylder: mine synder mot Herren, mine synder mot mennesker, min uvillighet til å tjene, min uvillighet til å gi til Guds rike. Å være en kristen er å oppleve at når den boken legges på disken, så setter han en rød strek over det hele og sier: «Det er i orden.» «Asbjørn, du tok bort min syndeskyld.» Det er å være en kristen.

Jeg husker turen tilbake. Jeg satt på samme tofta og rodde. Mor satt på samme tofta rett imot meg. Mellom oss stod kurven, nå full av varer. Jeg så på mors ansikt. Det var som om en engel hadde strøket over det. Det var som skyene var borte, som om det mørke og tunge var løftet av. Nå var det borte. Det var som om solen skinte.

Jeg rodde forsiktig tilbake, prøvde å holde kursen rett mot brygga vår. Så så mor bort på meg. Jeg husker ennå smilet hennes. «Så flink du er blitt til å ro,» sa hun.

Familien livnærte seg ved hjelp av fars oppsparte midler og hold av en ku på øya Finnøy, som ligger over 1 km vest for Åvik. Moren rodde daglig til øya for melking, en anstrengelse som bidro til at hennes tidligere tuberkulose kom tilbake. Da Asbjørn var 14 år gammel, døde moren. For å unngå at søskenflokken ble splittet, flyttet barna til besteforeldrene på Gislefoss i Audnedalen. Flere av Aaviks søskenbarn emigrerte senere til USA, mens han selv reiste hjemmefra som 14-åring.

Utdanning og misjonærkall

Aavik startet sin utdanning ved Birkeland ungdomsskole som 15-åring. Etter å ha kommet i kontakt med forkynnere fra Misjonssambandet på Giskedal, søkte han seg til Misjonsskolen på Fjellhaug i Oslo. Der fullførte han en fireårig misjonsutdanning og tok i tillegg lærereksamen som privatist. Under studietiden møtte han Ragna fra Hokksund, som var utdannet sykepleier; paret giftet seg senere i Kina.

Misjonærtjeneste i Kina og Taiwan

Aavik ble utsendt som misjonær til Kina i 1928. Oppholdet ble preget av vekkelsen under ledelse av Marie Monsen, en erfaring Aavik senere beskrev som formativ for sitt kristenliv. Han mottok Marie Monsens bibel som gave før hennes død.

Under andre verdenskrig ble Aavik adskilt fra kone og barn i over seks år. Han forble i Kina mens familien oppholdt seg i Norge; kommunikasjonen var i denne perioden svært begrenset, og mange brev gikk tapt. Etter krigens slutt og den påfølgende politiske omveltningen i Kina, fortsatte han sitt virke på Taiwan. Tjenesten innebar utfordringer knyttet til familiesituasjonen, da de eldste barna i perioder måtte bli igjen i Norge for skolegang.

Forfatterskap

Aavik debuterte som forfatter i 1938 med boken De venter, en skildring av den kinesiske vekkelsen. Boken ble en salgssuksess som over tid nådde et opplag på over 100 000 eksemplarer.

I etterkrigstiden vant han en nordisk romankonkurranse utlyst av Det Norske Misjonsselskap med boken Dalen. Verket ble utgitt i Norge, Danmark og Sverige, og solgte i 25 000 eksemplarer i Norge. Forfatterskapet omfatter totalt over 40 titler, inkludert romaner, oppbyggelige bøker og biografiske skildringer.

Bibliografi (utvalg):

• De venter (1938)
• Dalen (roman)
• Den hvite elv (oppfølger til Dalen)
• Vraket sølv
• Hellig uro
• Bok om profeten Elisa

I 1997 ble det satt opp et relieff av Asbjørn Aavik i Åvik laget av kunstneren Ulf Dreyer.

Lindesnes bygdemuseum på Kulturtorvet Vigeland har en samling med hans bøker, og også originalen til Dreyers relieff.

Kilder

• Wikipedia om Asbjørn Aavik
• Aavik, Asbjørn. Arven fra Aavik. Utg. Lunde. Oslo. 2002. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Lindesnes 1995.06.10. Digital versjon på Nettbiblioteket.