Barnabittordenen
Barnabittordenen, egentlig Den hellige Paulus' regulærklerker (Clerici Regulares Sancti Pauliforkortes C.S.P) er en katolsk [[prestekongregasjon. Den ble dannet av italieneren Antonio Maria Zaccaria (1502-1539) i 1530, og fikk pavelig stadfesting i 1533 av pave Klemens VII i det pavelige brevet Vota per quae vos. Tilnavnet på ordenen, som brukes langt oftere enn det formelle navnet, kommer fra kongregasjonens kirke St. Barnabas i Milano. Begrepet regulærklerker henspiller på at medlemmene er katolske prester (=klerker) som er medlemmer av en orden som ikke er regulærkanoniker, dvs. som har egne kirker og har om lever under en ordensregler, men i stedet konsenterer seg om pastoral omsorg eller sjelesorg og har færre bestemmelser i deres leveregler.
Den har de tre vanlige klosterløftene om fattigdom, kyskhet og lydighet, men i tillegg også å ikke streve for verv eller verdige posisjoner, og ikke ta imot tilbud om slike med mindre de blir beordret til dette direkte fra Den hellige stol. Ordensmedlemmene skal fokusere på å predike Guds ord, trosopplæring, gi skriftemål, sjeleomsorg, særlig i sykehus og i fengsler, opplæring av unge, med særlig fokus på studier og forklaringer av Paulus' brev i Det nye testamentet. Antrekket er vanlig, sort prestekjole.
På 1800-tallet hadde barnabittene en viss aktivitet i Skandinavia. Johan Daniel Paul Stub trådte inn i ordenen i 1837 etter å ha konvertert til katolisismen noen år tidligere. På det tidspunkt var Den katolske kirke ikke tillatt i Norge, og Stub måtte ha sitt virke i Italia. Først i 1864 kom han tilbake til Norge for godt, og var sogneprest i Oslo og Bergen til sin død i 1892.
Den mest kjente barnabitten i Norge er Karl Halfdan Schilling fra Oslo, som etter sin død i 1907 har hatt et ry for hellighet. Han har fått statusen ærverdig (venerabilis), det andre av fire trinn i en helligkåring.
Kilder
- Barnabitter i Store norske leksikon