Helligkåring
Helligkåring, også kalt kanonisering er sluttpunktet i den prosessen som ligger til grunn før den offisielle erklæringen fra Den katolske kirke (og enkelte andre kristne tradisjoner) om at en avdød person er en helgen, slik at vedkommende kan æres av de troende, og at en kan anrope hellige kvinner og menn i himmelen og be om deres forbønn. De får ofte egne minnedager og kan utnevnes som beskyttere for bestemte grupper, steder eller formål.
Tidlige helligkåringer
Martyrer
Læren om at man kan anrope hellige kvinner og menn i himmelen og be om forbønn går tilbake til Kirkens tidligste tider.
Fra det fjerde århundre var det å vise respekt og ærbødighet overfor martyrene blitt en del av Kirkens dagligliv. Den gangen var det opptil biskopene å avgjøre hvilke kristne martyrer som slik kunne venereres (vises ærbødighet), og venerasjonen spredte seg innen lokalkirkene.
Bekjennere
Venerasjonen av såkalte bekjennere, altså mennesker som døde en naturlig død etter et liv preget av heroiske dyder, kom inn senere enn martyrkulten. Opprinnelig var bekjennerne slike som hadde bekjent sin kristne tro når de ble stilt overfor troens fiender, eller som var blitt pint for troens skyld. Senere ble begrepet «bekjenner» utvidet til også å omfatte dem som hadde levet et hellig liv og dødd en from død.
Men en slik hellighet er det mye vanskeligere å bevise enn et martyrium, og misbruk snek seg inn, både som følge av lokalpatriotisme og enkelte biskopers av og til skjødesløse praksis. Dette kunne medføre at nokså upassende personer kunne bli opphøyet til helgenvenerasjon. For å forhindre slike uverdige forhold etablerte Kirken stadig strengere prosedyrer for granskningen av slike kvinners og menns liv før de kunne helligkåres.
Pavene overtar
Prosedyrene ble ytterligere strammet inn mot slutten av det 11. århundre, da pavene bestemte at det kun skulle være de økumeniske konsiler (kirkemøte for hele kirken) som skulle foreta den endelige granskning av kandidatene liv og de mirakler som skulle ha skjedd på deres forbønn. Men noen biskoper fortsatte som før å saligkåre lokalt. I 1634 utsendte derfor pave Urban VII en pavelig bulle (en høytidelig proklamasjon om et spesielt tema) som reserverte retten til salig- og helligkåring til ene og alene Den hellige stol.
Dagens prosess
Helligkåringsprosessen er ofte en meget lang og omstendige prosess. Den starter normalt lokalt, hvor vedkommende levde og folk som tror at en avdød levde et helgenaktig liv, kan komme med informasjon til bispedømmet. som vil gjennomføre en innledende vurdering. Biskopen vil avgjøre om undersøkelsene skal formaliseres og videreføres, eller avsluttes. Dersom det er et historisk tilfelle hvor ingen nålevende kjente vedkommende, må saken overføres til Roma.
Om biskopen bestemmer at undersøkelsene skal videreføres, blir vedkommende erklært Guds tjener og Den hellige stol utnevner en «postulator» for saken. Postulatoren, som idag ikke lenger må være en prest, som også utnevner en assistent, visepostulatoren som står for mye av undersøkelsene, innsamling av informasjon og foretar granskninger av kandidatens liv, rykte, arbeid og eventuelle skrifter, herunder også sladder og rykter. Visepostulatorens oppgave å foreta en så god som mulig vurdering av gehalten i det forskjellige som bringes til torvs, slik at sannheten kan komme fram blant denne mengden av opplysninger, halvsannheter og antydninger.
Vatikanet utpeker en «relator», som samarbeider med postulatoren med å utarbeide en «positio», et dokument som lett kan komme opp i tusenvis av sider. Denne legges fram for Kongregasjonen for helligkåringer som oppnevner flere rådgivere («consultores») som gransker og ettergår alt som kommer fram i dokumentet. Dersom er betydelig flertall av disse er for å la prosessen gå videre, går saken videre til en teologisk kommisjon. Denne skal vurdere om bevisene leder til den konklusjon at personen levde et liv preget av heroiske kristne dyder. I så fall vil vedkommende ble erklært ærverdig (venerabilis).
Neste trinn i prosessen er å granske om et angivelig mirakel som skal ha funnet sted på forbønn til vedkommende. Dersom denne granskningen er overbevisende kan paven saligkåre vedkommende. Det innebærer at katolikker har rett til (ikke plikt til) å ære vedkommende som en salig.
Dersom ytterligere et mirakel blir godkjent, kan paven helligkåre vedkommende. Dette er i så fall en såkalt ufeilbarlig erklæring fra pavens side om at personen er en helgen, som hele Kirken skal ære.
Hvert av disse ulike oppgavene kan ta i hvert fall et par år, mens særlig vurderingen av miraklene kan ta meget lang tid. For mange sykdommer som kreft, krever de medisinske eksperter en ti års venteperiode før man tar stilling til om helbredelsen var mirakuløs.
| Ærestittel | Latin | Kriterium |
|---|---|---|
| Guds tjener | Servus Dei | Prosess startes opp, tildeles av lokal biskop. |
| Ærverdig | Venerabilis Dei servus/serva | I løpet av prosesseen, tildeles av Kongregasjonen for helligkåringer. |
| Den salige | Beatus/beata | Et mirakel etter forbønn anerkjent, tildels av paven. |
| Den hellige | Sanctus/Sancta | To mirakler anerkjent, ufeilbarlig erklæring fra paven. |
Den ortodokse kirke
Ved helligkåring i ortodokse kirker blir en avdød person blir anerkjent som helgen og får fast plass i kirkens liturgiske liv. Prosessen skiller seg vesentlig fra den katolske prosessen ved å være mindre juridisk og mer lokalt forankret. En helgenkult gjerne oppstå lokalt, ofte etter initiativ fra menigheten eller lokale prester, basert på fromhet, livsførsel og troen på et hellig liv.
Biskopen har myndighet til å godkjenne æren av en person som helgen i sitt bispedømme. For at æren skal bli universell for hele trosfellesskapet, må patriarken og/eller en synode av biskoper godkjenne kulten.
Selve helligkåringen krever ikke noen særskilt seremoni, men skjer ved at personen føres opp på en offisiell liste over helgener og får festdag i kirkekalenderen. Det er vanlig at det asvholdes en minnegudstjeneste for personen om å bli kanonisert, hvoretter vesper og tidebønner med spesielle salmer til helgenen blir sunget og helgenens ikon avduket.
Norske helgener
Det er syv katolske helgener som regnes som norske. Tre av dem (Olav, Sunniva og Hallvard) regnes også som helgener i Den ortodokse kirke, som også anerkjenner ytterligere en helgen (Trifon) med tilknytning til Norge. I Den anglikanske kirke finnes det, utenfor Norge, flere kirker som er viet til Olav den hellige.
Helgnene er:
| Navn | Død | Fra | Beskrivelse | Fest-/minnedag(er) |
|---|---|---|---|---|
| Sunniva av Selja | Ant. slutten av 900-tallet | Irland, knyttet til Selja | Irsk prinsesse, led martyrdøden på Selja. | 8. juli |
| Olav II Haraldsson | 1030 | Ringerike | Konge av Norge, regnes som den som kristnet landet. Martyr. | 29. juli |
| Hallvard Vebjørnsson | 1043 | Lier | Bondesønn fra Lier, ofret sitt liv for å verge en fremmed kvinne under hans stand. | 15. mai |
| Magnus Orknøyjarl | 1115 | Orknøyene | Jarl på Orknøyene, martyr | 16. april |
| Ragnvald Orknøyjarl | 1158 | Jæren | Jarl på Orknøyene, muligens martyr. | 21. august |
| Øystein Erlendsson | 1188 | Trøndelag | Erkebiskop av Nidaros. | 26. januar |
| Torfinn av Hamar | 1285 | Ant. Trøndelag | Biskop av Hamar. | 8. januar |
| Trifon av Petsamo | 1583 | Nær Novgorod | Misjonær blant samene. | 15. desember |
Barnabittpateren Karl Halfdan Schilling (1835–1907) fra Christiania ble erklært ærverdig (venerabilis) 19. september 1969.
Kong Håkon V Magnusson (1270–1319) skal ha blitt regnet som hellig i Norge inntil reformasjonen. Ettersom hans kult er så gammel er det tillatt å nevne ham i liturgisk sammenheng, og dette blir blant annet gjort under katolske messer i Akershus slottskirke, hvor hans jordiske levninger hviler i krypten.
Kilder og litteratur
- Kieron Woods: Dagens helligkåringsprosess forklart, katolsk.no
- Canonization, Encyclopædia Britannica
- Kanonisering, Lex, Danmarks Nationalleksikon
- Forherligelse av de hellige i den ortodokse kirke, Hellige Hallvard ortodokse menighet