Borgundfjordfisket
Borgundfjordfisket er et torskefiske som hovedsaklig foregår i Borgundfjorden. Fisket strekker seg over en lengde på 10-12 kilometer og det blir også fisket i Hessafjorden og i noen gode år blir det også satt garn i Aspevågen. Fisket begynner i midten av januar, men det er gjerne ikke skikkelig fangst før i februar. I tidligere tider regnet en at fisket varte fra kyndelsmesse (2. februar) til marimesse (25. mars).
Farvannet
Breisunddjupet er en forsenking i havbunnen som går mellom Godøya og Hareidlandet. I eldre tid trodde man at Breisunddjupet gikk som en renne fra det store dypet i Norskehavet, men den lukker seg i vest og danner tilnærmet en innsjø i havbunnen. På det dypeste er Breisunddjupet 222 favner, det vil si omtrent 400 meter. Det er grunner på opp til 60 favner før man kommer til de store dybdene i Norskehavet. Fjordens forlengelse mot vest er Hessafjorden, den grenser mot Breisundet, men det dypeste området som er målt her er i overkant av 125 meter.
Fiskets utvikling gjennom eldre historie
Så lenge det har bodd folk langs kysten må man nok kunne anta at de har prøvd å utnytte ressursene i havet. I oldfunnene finner vi rester av bosetninger langs kysten, mange av dem i huler. Disse menneskene har i stor grad livnært seg av forskjellige skjell. I funnene fra yngre steinalder ser man at skjellene gradvis blir byttet ut med mer og mer fisk. Fiskebena som har blitt funnet viser at det er både fisk som lever på grunnt og på dypt vann, blant annet torsk. Det er også funnet fiskesøkker blant steialderbostedene rundt Borgundfjorden. Fra jernalderen bekrefter funnene av søkker, trekavler til garn, jernnagler m.m. at fisket må ha hatt en betydelig rolle for hverdagen deres.
Betydning for folket rundt fjorden
Det finnes få beretninger om fisket i eldre tid, og det er først Hans Strøm som i siste del av 1700-tallet gir oss detaljerte opplysninger om fisket i sin samtid. Han forteller at alle fiskerne i området fisker i Borgundfjorden der de både kan sette garn og bruke «Diups-Aagn». Det skal ha vært så store mengder fisk at de i gode år kunne fylle båtene tre ganger daglig. Det var så store mengder med båter at fiskerne risikerte å sette garnene over andres garn, og dermed ødela både sin egens og den andres fangst. Birkedommer Bing skal i sin «Beskrivelse av kongeriket Norge» i 1790 ment at den tette bebyggelsen rundt Borgundfjorden kom av det rike fisket. Han ramser opp «Gaardmend, Huusmend, Inderster og Lotser» og mener at de alle får sin hovednæring fra sjøen. I tillegg var det også på grunn av fiskehandelen at det fantes en tallrik handelsmannstand i området.
Det er også viktig å huske at det alltid har vært et fåtall av profesjonelle fiskere som har deltatt i fisket, de fleste aktørene var bønder som bodde nært fjorden. De drev fiske i tre måneder, men hadde resten av året gården som sin hovednæringsveg. Ofte kunne det være mannen og kona i huset som fisket i lag. Fisken var viktig som kosttillegg, men deler av fangsten ble også tørket for videresalg.
Når det gjelder muligheten for videresalg har det vært mangel kjøpmenn i området rundt Borgundfjorden, og på 1700- og 1800-tallet var det vanlig at de solgte varer på kreditt. I fiskesesongen leverte fiskerne fangsten til handelsmannen som igjen leverte den til sine egne leverandører i Bergen. Syndmørings Fiskervise er en vise som illustrerer forholdet mellom fiskebonde og kjøpmann. Teksten er laget av Ole Christian Bull som var fogd på Sunnmøre fra 1796 til 1804.
Line- og garnfiske
I følge Kristian Bugge ble det klaget på bruk av linefiske blant borgerne allerede i 1625 og 1623. Det gjaldt sammenstøt mellom snørefiskerne og linefiskerne. I 1651 ble det klaget på bruk av torskegarn, da fordi det gikk ut over fangstmulighetene til de som selv ikke hadde garn. Klagen ble vedtatt på fylkestinget for Sunnmøre som ble holdt på Vågnesholmen på Sula, og forbud ble innført. Dette ble senere opphevet på grunn av de åpenbare fordelene som garnet gav. I følge Hans Strøm kan oppfinnelsen av torskegarnet tilkjennes en handelsmann på Slinningen som het Klaus Nilssøn. Det er oppført et minnesmerke etter han på Slinningen der han får æren for å ha innført bruken av torskegarn til Norge i 1685. Siden garnene var forbudt 34 år tidligere, trolig rundt den tiden Klaus Nilssøn ble født, er det mer sansynlig at det var Nilssøn som tok opp igjen bruken av garnene etter at forbudet ble innført. Det er mulig at Strøm ikke var klar over at redskapen hadde vært i bruk her tidligere.
Både line, garn og snøre var vanlig å bruke i Borgundfjordfisket. I statistikken fra første tiår av 1900-tallet kan man se at mengden fisk som var tatt med garn og line er omtrent like stor, noen ganger er det mer som er fisket på line. Senere måtte linebruken vike for garnet.
Tilreisende fiskere
Strøm forteller i del to av verket sitt at det var vanlig at fiskere fra de omliggende bygdene kom for å delta i fisket. Da nevner han spesielt de fra de nærmeste nabo-områdene som Vatne, Skodje, hele distriktet rundt Ørsta og halve Volda sogn. I tillegg kunne også fiskere fra Romsdalen delta om fisket der var dårlig. Det var ikke vanlig med rorbuer i dette området, og de fleste tilreisende innlosjerte seg hos private. Før det ble vanlig med «kjøpemat» hadde fiskerne med seg det de trengte av proviant, og hvert fiskelag hadde også en kokk. På 1920-tallet ble det færre og færre tilreisende deltagere i fisket.
Litteratur
- Bugge, Kristian 1923: Aalesunds historie. Bind I. Utgit av Aalesunds kommune i anledning av byens 75 års jubilæum. «Søndmørsposten»s Bok & Akcidenstrykkeri.
- Myklebust, Bjørn 1971: Borgundfjordfisket. Fiskeridirektoratet Bergen.
Eksterne lenker
- Artikkel om Borgundfjordfisket fra Sunnmøre historielag
- Kort artikkel fra Fiskarlaget 2007
- Hans Strøm: Physisk og Oeconomisk Beskrivelse over Fogderiet Søndmør,beliggende i Bergens Stift i Norge. Del I
- Hans Strøm: Physisk og Oeconomisk Beskrivelse over Fogderiet Søndmør,beliggende i Bergens Stift i Norge. Del II