Botn lille (Hamarøy gnr. 269)

Botn lille
Fylke:	Nordland (lulesamisk: Nordlánnda)
Kommune:	Hamarøy (lulesamisk: Hábmer)
Gnr.:	269

Gnr. 269 Botn lille i Hamarøy kommune ligger innerst i Bessfjorden i Tysfjord. I sør grenser gården mot gnr. 268 Botn store, i nord går grensa mot gnr. 270 Skogvold. Kommunegrensa mot Hamarøy [MÅ OPPDATERES] utgjør Botn lilles vestre grense, mens grensa i øst strekker seg ned mot fjorden.

I følge Oluf Ryghs Norske Gaardnavne fra 1905 er gårdsnavnet det tidligere navnet på vika Bessfjorden. Ettersom ”Botn” med tida ble synonymt med gårds- og stedsnavnet, ble fjorden gradvis gitt et nytt navn, Bessfjorden. ”Botn” er et vanlig navn på innelukkede fjorder og basseng også andre steder i Nord-Norge.

Jordsmonnet på Botn lille består av mineraljord fra forvitring og isavleiring, med sterke innslag av organisk jord. Man regner derfor med at gården har middels bonitet.

Botn lille i de eldste tider

Fram til 1600-tallet var Lillebotn en del av det samiske finneodelsystemet. Her ble retten til bruken av jorda distrubuert blant samene selv, og i motsetning til resten av kongens jord var etnisitet viktigere enn slektskap når bygselen på eiendommene skulle videreføres. Vi har ingen gode kildebeskrivelser fra gårdens første periode. Man må dermed anta at bosetningene har vært sesongbaserte fram til bumennene overtok. Man antar at de første nordmenn slo seg ned i Tysfjord mellom 1600 og 1610. I Lillebotn ble det første gang betalt skatt til kongen i 1661. Gården ble dette året tatt med i nedtegnelsene for landkommisjonens arbeid. Dette forteller oss at gården ble drevet av nordmenn og at de samiske eiendomsrettighetene var opphevet. I 1661 hadde ”Lille Botten” ei landskyld på 2 pund, og ble drevet av Jacob Blaasen og Olle Erlandsen, som bygslet 1 pund hver. Ved matrikuleringa av Tysfjordgårdene i 1667 var de to fremdeles brukere i Botn. Protokollen forteller at det ble sådd 2 tønner korn på gården. Her ble også holdt 10 kyr, 2 kalver, 9 sauer og 9 geiter. Ved matrikuleringa får vi innsikt i et problem ved gårdsdrifta som skulle vise seg å bli vedvarende. I vinterhalvåret var Lillebotn svært utsatt for snøskred, og jordskred forekom også med jevne mellomrom om somrene. På bakgrunn av det ovennevnte ble ikke landskylda hevet, men beholdt på 2 pund. Av andre skatter finner vi at Jacob og Olle måtte betale leidangskatt, kornskatt og osteskatt. Dette forteller oss at gårdsproduksjonen var egnet til mer enn eget forbruk.

Etter matrikuleringa forsvinner de to gårdbrukerne i Botn ut av kildene. Gjennom 1670-tallet finner vi Sifuer Erlandsen, også kalt Sifuer Ellingsen, i manntall og jordebøker. Av jordeboka i 1784 framkommer det at Siver bygslet 2 pund i Lillebotten. 1686 er siste gang han figurerer i skattelistene ved innbetaling av treårstake. I jordeboka for 1687 og 1688 er Christopher Jørgensen Lillebotten oppført som oppsitter av den 2 pund store gården. Christopher var gift med Anne Nielsdatter, og fikk i 1697 dattera Gjertrud. Paret var trolig også foreldre til Christen Christophersen, som overtok bygselseddelen etter sine foreldre. Overtakelsen kom i stand etter at gården siden 1715 hadde ligget øde. Gården ble lagt ut til bygsel ved sommertinget i 1720.

Den første sikre kilden på Christen overtakelse er futeregnskapet over Salten fra 1720. Her finner vi at Christen Christophersen bygslet 1 pund og 8 skilling i gården, noe som senere ble utvidet til 2 pund. Ved matrikuleringa av Lillebotn i 1723 hadde gården fremdeles bare én oppsitter. Christen livnærte seg av en kombinasjon av gårdsbruk og fiske, med et husdyrhold bestående av 4 kyr, 2 kalver og 12 sauer. Om gårdens øvrige herligheter blir det fremhevet at det var god tilgang på brensel, men at forholdene for fiske var begrensede. Det ble også anmerket at eiendommen lå i bakli, at jordsmonnet var tørt og leirete, at solforholdene var dårlige til korndyrking, at jorda var tungvunden, men at det var tilstrekkelig beiteland. Jordforholdene dannet grunnlag for å så 6 skjepper blandkorn som ga 2 fold, mens høyavlingene strakk seg til 6 lass. På bakgrunn av det ovennevnte ble det foreslått å redusere landskylda med 12 skilling til 1 pund 12 skilling.

Da Christen Christophersen gikk bort i 1746 etterlot han seg ingen arvinger til å overta bygselen av gården. Ettersom enka ikke hadde mulighet til å betale det fogden krevde i jordavgift ble bygselen på Lillebotn lagt ut for allmennheten på ledingsbergtinget 10. juni 1749. Her påtok Ole Pedersen på Kjøpsnes seg å bygsle gården til gressleie. Dette fikk han innvilget, og gården gikk dermed inn i en 12 år lang periode uten husdyrhold.

Siste del av 1700-tallet

Fra 1761 var Lillebotn igjen bebodd, og 6. mars samme år delte fogd Hysing ut to bygselssedler på gården. Peder Christensen og Jon Christensen ble heretter oppsittere med 1 pund hver. Jon og Peder var sønner av Christen Johnsen fra Åndervåg i vestbygda i Lødingen.

Manntallet over Lødingen fra 1762 forteller at Jon var ungkar, men hadde Ole Mathisen og kona boende i husstanden. Ettersom statens nedtegninger fra denne perioden ikke tok seg bryet med å navngi kvinnene, vet vi ikke hvem Ole var gift med. På samme måte kan vi i manntallet lese at Peder Christensen på det andre bruket var bosatt sammen med sin ”quinde”, men hun er altså ikke navngitt. Fra kilden kan vi likevel konkludere at Lillebotn var langt fra overbefolket, med ”bare” fem beboere.

Uventet dødsfall og invalidisering

I tingboka finner vi en nedtegnelse vedrørende brødrene Christensen i Botn. På tinget i 1763 klaget de sin store nød over at gården med jevne mellomrom var utsatt for søskred. Disse hadde sist vinter påført dem store tap i form av både materiell og menneskeliv. Om tapene ble oppført i prioritert rekkefølge vites ikke, men brødrene ytret at: ”deres påboede gård Lillebotten har fått ødelagt en stue og et fæhus, hvoruti all deres avling og eiende var, […] deres moder mistet livet, og deres moster [tante] derved lemlestet så hun er blevet en krøpling”. På bakgrunn av at gården også i tidligere tider hadde ligget øde søkte brødrene nå fogden om fritak fra gårdsskattene. Vi kan videre lese at: ”De håpte nå på nye kongelig nåde til hjelp uti deres armod og husers oppbygging”. Om brødrene fikk gjenhør for sine beklagelser vites ikke, men mye tyder på at så ikke skjedde. Fra tingboka kan vi i 1780 lese at Jon Christensen Lillebotn ble stevnet av fogden for resterende kongelige skatter.

1800-tallet

Jon Christensen forble gårdbruker i Botn til tross for statens skattekrav. Ved folketell-inga i 1801 var han 68 år gammel, og drev ”Botnet Lille” sammen med kona Inger Hansdatter f. ca 1740, og deres ugifte barn Else og Søren. Jons var nå oppført som ”Bonde og gaardbeboer”.

Etter Jon Christensens bortgang i oktober 1804 ble bygselsseddelen for Lillebotn stående ledig. Tomrommet ble fylt den 7. september 1807 da Anders Johnsen ble tildelt bygselen på 2 pund i ”Lille Botten”. Forhandlingsprotokollen, som ble utarbeidet i forbindelse med matrikuleringa i 1820, forteller at Anders var eneste oppsitter på gården. Utsæden dette året var på ¼ tønne rug og 1 tønne bygg, som ga tre fold. Krøtterholdet besto av 3 kyr og 12 småfe. Det ble ellers nedtegnet at jorda var tørrlendt, havnegangen var god og at det brukeren hadde brensel til eget bruk. Lillebotn ble derfor gitt proporsjonstallet 3 ½, noe som rangerte på det nederste sjiktet i Tysfjord. Hvor lenge Anders Johnsen var gårdbruker i Botn vet vi ikke, men i 1838 ble eiendommen lagt ut for salg. Det statlige eierforholdet var dermed over.

BOTN LILLE

• Gnr. 269 Bnr. 1
• med 2,23 mark i skyld
• Matr.nr. 150 L.nr. 249
• med 2 ort 10 skilling
• Gammel skyld 2 bismerpund

Gårdshistorie for Botn lille

Johan Hans Andersen ble første selv-eiende gårdbruker på matr.nr. 150 da han 20. februar 1838 mottok kongeskjøte på ”Lille Botten”. Johan var bosatt i Botn i de neste 15 årene før han 15. oktober 1853 solgte gården til Anders Knudsen f. 1825. Anders kom til Tysfjord fra Modalen i Sogn og fjordane sammen med kona Gurine Olsdatter f. 1822. Før de flyttet ble paret foreldre til sønnen Knudt f. 1846. Etter at de slo seg ned i Botn kom også; Marta Berntine f. 1849, Bereth Maria f. 1852, Serine Anette f. 1855. Ole Andreas f. 1857, Martinus Johan f. 1859, Marie Gurine f. 1861, Johan Gerhard f. 1864, og Mathias Ragnvald f. 1866, til verden.

1860-tallet

Fra herredsbeskrivelsen over Lødingen fra 1863 får vi opplyst at lnr. 249 hadde 29 mål dyrket åker og eng. Her ble det sådd 1 tønne korn, satt 6 tønner potet og høstet et ikke oppgitt antall lass høy. Av utsæden kunne man vente seg 6 til 7 fold. Jordbruksproduksjonen var tilstrekkelig til å skaffe fôr til 1 hest, 6 kyr og 12 sauer. Eiendommen hadde en tilhørende skog taksert til 20 spesidaler, og i motsetning til nabobrukene på Botn store var jorda alminnelig lettbrukt. Landskylda ble derfor foreslått økt til 3 ort 15 skilling. Ved folketellinga to år senere var forholdene på ”Botten lille” omtrent uendret. Anders, Gurine og barna hadde 1 hest, 6 kyr og 14 sauer å fø seg med. Anders’ arbeid i fiskebåten sørget også for daglig tilgang på fisk.

1870-tallet

Utover 1870-tallet ser vi en tendens til at driftsformen i Lillebotn gikk mot to separate bruk. Ved folketellinga i 1875 besto lnr. 249 av Anders Knudsens hovedbruk og en husmannsplass drevet av sønnen Knudt Andersen. På hoved-bruket hadde Gurine ansvaret for gårdsdrifta, som lå på samme nivå som ti år tidligere. Anders Knudtsens yrkesstatus forteller oss for øvrig at man var i ferd med å utvide inntektsgrunnlaget på gården. I 1875 ble han oppført som gårdbruker, tømmermann, fisker og smed. På Knudt Andersens husmannsplass finner vi ved folketellinga også kona Martine Karlsdatter f. 1843, og deres to sønner Karl og Cornelius. Familien livnærte seg som husmenn med 1 ku og 2 sauer, og av at Knudt arbeidet for sin far som tømmermann.

Botn lille deles

20. september 1880 ble det foretatt ei skylddelingsforretning i Lillebotn der lnr. 249 b Vollan ble skilt ut fra hovedbruket med 18 skilling i skyld. Det nye bruket [bnr. 2] var Knudt Andersens tidligere husmannsplass. 15. mai 1885 solgte Anders Knudsen bruket til sin sønn for 200,- kr. For første gang i gårdens historie var skjøtet på eiendommen delt mellom to brukere.

I samme periode som bnr. 2 ble solgt gikk Gurine bort. Som enkemann valgte Anders Knudsen å overføre stadig mer av ansvaret for gårdsdrifta på bnr. 1 til sønnen Ole Andreas Andersen f. 1857. I 1883 hadde Ole giftet seg med Mette Sophie Martinusdatter f. 1858. Som selveiende gårdbrukere var Mette og Ole i stand til å fø ungeflokken, som vokste i rask takt; Johan Gerhard f. 1884, Magnus Lund f. 1885, Hildur Marie f. 1887, Agnes Kristine f. 1890, Sigurd Mathias f. 1892, Marie Ovidia f. 1893, Konstanse Amalie f. 1895, Egil Kornelius f. 1897, Einar Bergh f. 1899, og Gustav Johannes f. 1900. Ved folketellinga i 1900 besto dermed husstanden av i alt tretten personer, med Ole, Martine, ti av barna og Anders Knudsen som ble forsørget av sønnen. Anders levde fram til 1903.

1900-tallet

Fra 1900 til 1910 ble driftsmønsteret på bnr. 1 i Lillebotn endret til at Ole og Martine fokuserte arbeidsinnsatsen sin rundt gårdsdrifta, mens sønnene Johan og Sigurd arbeidet på havet som fiskere. Av de øvrige seks barna hjalp familiens eldste datter, Marie, til med husarbeidet.

Selv om Anders Knudsen gikk bort allerede i 1903, ble ikke arveoppgjøret etter ham ferdigstilt før i 1919. 10. september dette året ble han offisielt tildelt skjøtet på eiendommen mot å svare 1200,- kr til de øvrige arvingene. Arveoppgjøret kom ikke Ole selv til gode ettersom han hadde gått av med døden i august samme år, men det klargjorde familiens videre rettigheter. Med skjøtet i hånden kunne enka Martine skylddele gården uten innblanding fra de øvrige arvingene. 25. oktober 1920 ble bnr. 3 Lillevold skilt ut med 0,76 mark i skyld og sønnen Johan Gerhard Olsen som eier. 17. februar 1921 ble de resterende 0,77 mark i bnr. 1 solgt til sønnen Egil Olsen for 3000,- kr.

Egil Olsen var eier av bnr.1 Botn lille gjennom de neste førti årene. I løpet av denne perioden ble det skilt ut ytterligere fire eiendommer fra bruket. 10. september 1932 ble bnr. 4 Akermo skilt ut med 0,08 mark i skyld og Arvid Skogvold som eier. 11. mai 1935 ble bnr. 6 Dalheim skilt ut med 0,12 mark i skyld og Ole Jensen som eier. Bnr. 8 Myrstrand ble skilt ut som eget bruk 7. november 1942. Her ble Gustav Olsen eier. Siste skylddeling ble foretatt 14. desember 1943, da bnr. 9 Nystrand ble skilt ut med 0,07 mark i skyld og Johannes Lillevold som eier.

Egil Olsen ble gift to ganger, første gang med Aagoth Kristiansen f. 1899, fra Hulløy. Sammen fikk de sønnen Kurt i 1930 før Aagoth gikk bort. I 1938 ble Egil gift for andre gang, med Hjørdis Jensen f. 1904, fra Tysnes i daværende Hamarøy. I 1939 ble paret foreldre til datteren Lill Herdis.

Siden 1994 har Anne Marie Hestnes på Storjord vært eier av det nå 0,48 mark store bnr. 1 under Botn lille.

VOLLAN

• Gnr. 269 Bnr. 2
• med 0,70 mark i skyld
• Matr.nr. 150 L.nr. 249 b
• med 18 skilling i skyld

Bnr. 2 Vollan ble skilt ut som eget bruk 20. september 1880. Før skylddelinga hadde Vollan fungert som en husmannsplass under Botn lille. I etterkant ble rettighetene gitt til Knut Andersen, sønn av Anders Knudsen på hovedbruket, og 15. mai 1885 ble Knut selveier på plassen etter å ha betalt sin far 200,- kr for skjøtet. Han hadde da allerede vært bosatt her i om lag tjue år sammen med kona Martine Angell Ursin Hansdatter f. 1832, fra Hamarøy. I løpet av årene på Vollan ble paret foreldre til barna; Karl Magnus f. 1868, Gunnerius Olai f. 1875, Marie Ursin f. 1877, Inga Sofie f. 1879, Ludvik Martin f. 1881, Olea Alida Ursin f. 1884, og Mathias Kornelius f. 1886.

Knut og Martine fikk om lag ti år sammen som selveiere av bnr. 2 før han gikk bort i 1895. Etter hans død fortsatte Martine drifta av gården i enkestanden, men mellom 1900 og 1910 flyttet sønnen Karl Magnus tilbake til Botn etter å ha vært bosatt i Forså i noen år. Her giftet han seg i 1894 med Petrikke Andreassen og fikk barna; Eilert f. 1895, Kristine f. 1897, Alfred f. 1901, og Dina f. 1904. Ved folketellinga i 1910 hadde familien overtatt gårdsbruket i Botn, men først i 1914 ble eiendommen formelt overført til Karl. 23. juni dette året måtte han svare 600,- kr til sin mor samt et femårlig kårbrev på 500,- kr.

2. januar 1921 inngikk Karl Knudsen og kona Petrikke en ektepakt hvorved eiendommen i Botn ble oppført som hennes særeie. To år senere solgte Petrikke Vollan sin eiendom til Ragnhild Knudsen for 5000,- kr. Ragnhild ble sittende som eier av Vollan gjennom 1950-tallet. 4. juni 1947 fikk hun skylddelt eiendommen slik at bnr. 13 Sørvollan ble skilt ut med 0,35 mark i skyld og Dagmar Knutsen som eier.

Siden 1974, 1981 og 1988 har Bjørn, Ester og Ragnhild vært eiere av det nå 0,32 mark store bnr. 2 av Gnr. 269 Botn lille.

Videre bruksdelinger

Mellom 1920 og 1950 ble det skilt ut 11 nye bruk i Botn lille. Dette var eiendommer på 0,35 til 0,01 mark. I løpet av 1950-tallet ble det ikke skilt ut noen nye eiendommer, og det 0,01 mark store bnr. 15 var eneste tomt som ble skilt ut på 1960-tallet [1968]. Mellom 1972 og 1979 oppstod det en ny bølge med husbygging, og ytterligere seks eiendommer ble oppført i matrikkelen. 1980-tallet ble det på nytt stagnasjon på eiendomsmarkedet før det på 1990-tallet ble skilt ut åtte tomter. I 2009 besto derfor Gnr. 269 Botn lille av i alt 30 separate bruksnummer.

Botn lille (Hamarøy gnr. 269) er basert på en artikkel i Tysfjords gårds- og slektshistorie av Isak Kjerpeseth Hassel, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Den digitale utgaven av boka er lagt ut av ansatte i Hamarøy kommune, i samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen