Brattfoss (Ullensaker)
Brattfoss (er også blitt skrevet Bratfos) er et bruk i Ullensaker kommune. Brattfoss var opprinnelig en husmannsplass under gården Ås. I 1850-årene fikk husmannen kongelig skjøte og ble selveier.
Navnet kommer fra ordet brat(t) som kan bety to ting:
- 1) «bratt» (dvs. steil) foss, kommer fra de bratte strykene i Pinnebekken (en del av Horsla) som renner forbi.
- 2) «oppbrutt» jord, altså: en ryddet plass ved fossen.
Vi vet at det har vært drevet mølledrift nede i Pinnebekken som renner forbi gården. Det er dokumentert at det var mølle her i 1808. Det eksisterer kilder på drift av møllebruk fram til ca. 1860. Bygdeboka for Ullensaker opplyser om at det skal ha vært flere kverner i bekken og det har blitt funnet flere kvernsteiner i nærheten av bekken opp igjennom årene. Disse ble brukt til å male kornet. Idag er det fler steder i Ullensaker som har kvernsteiner fra Brattfoss.
Det finnes et gammel dikt om Brattfoss-kverna [1]:
"Brattfoss kvenna, Brattfoss kvenna er ei fillekvenn.
Ælt som der bler møli, bler ifrå oss støli.
Kvenna mæl og møllar'n stæl og resten det blæs bort."
Den første husmann som vi vet om - og som drev som møller - het Hans Jensen. Han døde i 1836, kun 34 år gammel. Bygdeboka henviser til et skifte etter hans død der det stod skrevet at han "...var eier av 3/4 i det Øvre og nedre kvernhus, samt diverse inventar til kvernen".
I 1841 ble lensmann Bøhn og P. Schou eiere av Ås-gården som Brattfoss tilhørte. I samme periode kom en ny møller til Brattfoss: Kristian Nilsen. Han kom fra plassen Valstadbråten (under Valstad) i Nes kommune.
Han flyttet som ungkar til Ullensaker i mai 1839 i den hensikt å "...kjøbe et Brug under Furuseth i Ullensager". På dette tidspunkt bodde han på Ekornrud [2].Planene endret seg tydeligvis. Han kom altså istedet til Brattfoss og hans etterkommere kom til å være her i de neste 150 år. Kristian skal ha vært vant med møllearbeide i Nes.
Kornet ble malt om høsten eller våren. Det var viktig å mate kverna med riktig mengde korn: Ble det for mye korn så kunne man risikere at kornet fløt over og umalt korn havnet i melkista eller at kverna kunne gå i stå. Verre var det om kverna gikk tom for korn: Da "danset" oversteinen fritt og friksjonen stein mot stein kunne gi så stor varmegang at det ble brannfarlig. I verste fall kunne treverket omkring ta fyr, og korn og hus brenne opp[3]! Det sies at mølleren var så var at om han tok seg en liten "høneblund" så våknet han straks om steinene ga noen "ulåter" eller gikk tomme[4].
Møllearbeidet kunne være temmelig intenst: Når det var som travlest så gikk kvernene dag og natt. Da kunne mølleren holde på ved kverna en uke i strekk uten å komme ut av arbeidsklærne [5].
Skriftlige kilder forteller oss at kverna ved Brattfoss ble demmet opp for å få mer vanntilførsel til kverna. Dette førte til bekken flommet over på naboenes tomt. Ved minst ett tilfelle måtte møllerens eier (enkefru Bøhn ved et tilfelle) betale erstatning for den skade vannet hadde påført naboenes tomt.
Ca 500 meter lengre ned i bekken lå det enda en bekkekvern, i Ekornruddalen. Denne var eida av Schou på denne tiden. Bøhn og Schou samarbeidet bra for å få de 2 kvernene til å fungere best mulig: de avtalte å dele på utstyret ved kvernene og hadde klare regler på oppdemmingen av bekken slik at begge kvernene skulle gå best mulig.
Denne oppdemmingen skulle vise seg å bli problematisk: Obestløyntant Ingier, som eide et møllebruk på Ingier ca 5 km lenger ned i bekken, mente at denne oppdemmingen ødela for driften på hans mølle:
"(..)Da Eierne af Bratfos i 1841 havde opført en Dam, hvorved Horslebækken, der før havde havt frit Løb, kunde opdæmmes i flere Dage, saa at Ingiers Brug oftere maatte standses paa Grund af Vandmangel"
Ingier krevde at de 2 eierne rivde hele demningen på Bratfos.
Schou og Bøhn ville ikke innfri Ingiers krav og det endte med at Ingier gikk til sak mot de 2. Saken gikk helt opp til høyesterett. Januar 1852 ble dom avsagt: Schou og Bøhn måtte rive ned demningen som var anlagt.
Kristian giftet seg med Marte Marie Pedersdatter, datter av skoleholder Peder Olsen. I 1842 fikk de sitt eneste barn: Ole Bratfos. Ole overtok omkring i midten av 1870-årene (Kristian døde i 1874).
Ole Bratfos giftet seg med Karen Andrea Olsdatter fra Åsfjellet. De fikk 5 barn: Kasper Olaves, Martin (drev som kjøpmann på Jessheim og var også Herredskasserer i Ullensaker i mange år), Mina, Kristian og Anton.
Da Ole Bratfos døde høsten 1895 ble det først sønnen Martin som overtok gården. Men kort etter ble det hans yngre bror Kristian som hadde den. Til slutt ble det yngstemann Anton som overtok. Han ble gift med Helga Olsdatter, fra Holmsmarka i Ullensaker. De fikk flere barn og der Asbjørn Bratfos overtok gården. Han ble boende på Brattfoss sammen med brødrene Ole og Arvid.
Asbjørn Bratfos hadde gården til midten av 1990-tallet. Han forble ungkar hele livet og hadde ingen barn. Asbjørn ble siste generasjon fra Kristian Nilsen som bodde på Brattfoss. Gården ble litt senere kjøpt av Jorun Holm Enerud og Pål Enerud. 2008 ble deres sønn Espen Holm Enerud eier. Fra 2011 er det hans yngre bror, Marius Holm Enerud, som er eier.
Den siste låven som stod på gården, var bygget i 1912 og brant i 1995. Et stabbur som stod rett ved siden av, ble flyttet ca. 1995 til plassen Bjørnsæter, om lag 500 meter unna.
I dag er det kun våningshuset fra 1929 som står igjen på Brattfoss.
Referanser
- ↑ Stokstad, Olaug Julseth, "Som sagt i Ullsaker : or' og vendinger frå 30-åra", 1997
- ↑ Akershus fylke, Ullensaker, Ministerialbok nr. I 14B (1836-1850), Inn- og utflyttede 1843, side 477.
- ↑ Gjerdåker, Brynjulv, "Norges Landbrukshistorie III 1814-1920", Samlaget, ISBN: 82-521-6024-7
- ↑ Ljødal, Ole, "Slekten Ljødal", ISBN: 82-993891-0-0
- ↑ Ljødal, Ole, "Slekten Ljødal", ISBN: 82-993891-0-0
Anonym (1852-02-12) Morgenbladet 1852.02.12 – Norge;Oslo;;Oslo;;;;.
Eksterne lenker
Koordinater: 60.13115° N 11.23034° Ø