Brennevin
Brennevin er drikkevarer som er laget ved at alkoholholdig væske framstilt ved gjæring destilleres, og dermed får et høyere alkoholinnhold. I dagens norske lovverk er brennevin definert som all alkoholholdig drikke med mer enn 22 volumprosent alkohol. Det er ikke tillatt å selge brennevin med mer enn 60 prosent alkohol i Norge.
Sprit brukes ofte som synonym til brennevin, men strengt tatt er sprit navnet bare på væske som er destillert ut med 96 volumprosent alkohol, som er det reneste man kan brenne den til. Brennevin kan lages ved å vanne ut sprit, eller ved å brenne til lavere volumprosent.
Historie
Destillering av alkohol er først kjent hos araberne på 800-tallet. vi vet at kunsten å lage brennevin hadde nådd Italia på 1100-tallet, og Tyskland på 1200-tallet. Første gang det nevnes i Norden er på 1400-tallet, men det er rimelig å tenke seg at man har vært kjent med det tidligere, ikke minst gjennom handel med og reiser i Tyskland. Men det kan ikke ha vært særlig utbredt i Norge så tidlig, for så sent som i 1531 sendte Eske Bille brennevin til erkebiskop Olav Engelbrektson, og omtalte det som «nogit watn....som kallis Aqua vite och hielper samme watn for alle hande kranchdom som ith menniske kandt haffue indtwortis» - han følte altså at det var nødvendig å forklare hva det var for å være sikker på at erkebiskopen skjønte hva det skulle brukes til. Aqua vitae, 'livets vann', var lenge en vanlig betegnelse på alt brennevin. Vi kjenner igjen dette i akevitt, og det er også andre typer brennevin som har samme navneopphav.
Brennevin ble opprinnelig først og fremst brukt som medisin, og det ble brukt i framstilling av krutt. Det kom i alminnelig bruk som rusdrikk i Danmark på 1500-tallet, og i løpet av 1600-tallet ble det også vanlig i Norge og Sverige. På kontinentet var det kjent som rusdrikk fra 1300-tallet. Dette førte til at man allerede i løpet av det århundret fikk de første begrensningene på salg av brennevin; skadevirkningene ble raskt kjent.
Det ser ut til at brennevin i utgangspunktet ble laget bare av vin, altså druebrennevin. På 1400-tallet skjønte man at det gikk å lage det av frukt og korn, og etter hvert også av øl. I 1682 nevnes for første gang sprit laget av poteter i Tyskland. Dette ble vanlig i Norge i begynnelsen av 1800-tallet, da poteten var introdusert her. Da hadde man fått en ny metode for produksjon av potetsprit, oppdaget av svenske Eva Ekeblad i 1746.
Lovgivning
Det er i dag forbudt å framstille brennevin uten bevilling i Norge. Den lovlige produksjonen er underlagt streng kontroll. Det er Finansdepartementet som forvalter dette i samarbeid med Vinmonopolet.
Fram til 1756 var hjemmebrenning tillatt; ikke fordi det fantes noen lov som uttrykkelig sa det, men i fravær av et forbud mot praksisen. Det året ble det innført forbud mot hjemmebrenning sønnafjells, og året etter ble det også forbudt nordafjells. Hovedårsaken var at det gikk for hardt ut over kornavlingene, som var knappe på grunn av det kalde klimaet. Det bidro nok også at man så at brennevinsavgifter kunne være en god inntektskilde dersom man fjerna muligheten til å lage eget. I byene ble det tillatt å brenne fra 1792, men dette førte ikke til noen stor produksjon. Men da det i 1816 ble tillatt for alle brukere og besittere av matrikulert jord å brenne hjemme, ble det et voldsomt oppsving. Det var da lovlig for alle unntatt husmenn å brenne selv; i praksis kunne også husmenn gjøre det dersom produksjonen skjedde på vegne av gårdeieren. Det var i 1833 nesten 10 000 registrerte brennerier i Norge, en følge av at man hadde lov til å brenne både til salg og til eget konsum.
I 1848 kom tilvirkningsloven, som satte en avgift på destillasjonsapparatene. Dette førte til at det ikke lenger var lønnsomt å brenne i liten skala, og innen to år hadde gått var antall brennerier redusert til omkring 40. Mange beholdt eller lagde apparater til brennevin for eget konsum.
Fra 1916 til 1927 var det forbudt å omsette og produsere brennevin i Norge, med unntak av til medisinsk bruk. Da det generelle forbudet ble oppheva, forble det forbudt å produsere uten bevilling. Det ble allikevel brent mye hjemme; i 1956 viste en undersøkelse at det kunne dreie seg om 1,2 millioner liter i året. Først i 1970-åra stoppa veksten i hjemmebrenning, og tidlig i 1980-åra ble det trolig lagd mellom tre og fem millioner liter i året. Siden har produksjonen gått kraftig ned. Smugling ble også et vanlig fenomen i forbudstida, og dette har også vært svært vanlig på grunn av det høye avgiftsnivået i Norge (se nedafor).
Det er siden 1927 kun Vinmonopolet som kan selge brennevin for konsum på annet sted enn salgsstedet. I 2016 ble det tillatt å selge alkoholholdig drikke opp til 22 prosent alkohol fra egen produksjonsgård, men brennevin må altså fortsatt forhandles gjennom Vinmonopolet. For skjenking, altså salg for konsum på salgsstedet, kreves det skjenkebevilling for brennevin (ofte omtalt som 'alle rettigheter'). Det er 20 års aldersgrense på brennevin.
Avgiften på brennevin er høyere enn på vin og øl. Den er satt i kroner per volumprosent og liter. I 2021 var avgiften på 8,11 kroner per volumprosent og liter; en halv liter brennevin med 40 prosent styrke ville da få en avgift på 8,11 x 40 x 0,5 = 162,20. Dette utgjør en betydelig del av utsalgsprisen. Den samme avgiften brukes på alle brennevinsbaserte drikker; selv om rusbrus man kjøper på butikken har lavere enn 4,7 prosent alkohol og dermed ikke er brennevin i henhold til loven, må man betale avgift for brennevinet. Rusbrus har derfor høyere avgift enn øl, selv om det er samme styrke.
Helseskader
All alkohol er helseskadelig, men jo høyere inntaket er, jo mer skadelig er det. Dette gjelder både for inntak over tid, og for hvor mye som inntas hver enkelt gang man drikker. I og med at brennevin har en forholdsvis høy alkoholprosent, blir ofte inntaket høyere enn om man drikker øl eller vin. Ofte kombineres også brennevin med inntak av øl eller vin, og kommer på toppen av det man ellers kanskje ville ha nøyd seg med.
Faren for alkoholforgiftning er betydelig høyere ved inntak av brennevin enn ved inntak av øl eller vin. Med lavere alkoholstyrke vil man oftest merke effekten lenge før man har fått så mye at det utløser forgiftning; når man drikker brennevin er det større fare for at inntaket av en farlig dose går så raskt at man ikke merker det før det er for sent. Grensen mellom påvirkning og forgiftning er ikke klart og entydig definert, men når man er sterkt påvirka har man normalt kryssa grensa over til mild forgiftning. Ved mer alvorlig forgiftning kan man oppleve hukommelsestap (blackout), bevisstløshet, koma og respirasjonssvikt. Dødsfall inntrer oftest på grunn av respirasjonssvikt, eller fordi man innånder oppkast og kveles av dette.
Hjemmebrent og smuglersprit har i tillegg til de vanlige skadevirkningene også faren for urenheter. I verste fall får man metanol i stedet for etanol, altså tresprit i stedet for drikkbar alkohol. Dette kan føre til synsskader og andre helseskader selv ved inntak av små mengder, og dødsfall ved inntak av noe større mengder.
Fordi en kraftig rus kan komme svært fort ved inntak av brennevin, er det også større fare for andre typer skader. Slike kan oppstå ved fall, trafikkulykker og andre typer uhell som skyldes nedsatt koordinasjons-, observasjons- og reaksjonsevne. Fordi promillen kan bli høy, er det også betydelig fare for at man kjører for tidlig neste dag, og fortsatt er påvirka av alkohol når man setter seg bak rattet. Med kraftig ruspåvirkning er man også i større fare for å enten begå eller bli utsatt for vold.
Framstilling
Utgangspunktet er en væske som inneholder alkohol produsert ved gjæring. Det kan være vin eller øl, altså ferdige drikkevarer, eller det kan være en type sats laget for brenning av frukt, korn eller poteter.
Væsken kjøres gjennom et destillasjonsapparat. Det finnes flere typer, men resultatet er uansett at man sitter igjen med en væske med høyere alkoholkonsentrasjon etter fordamping av annet innhold. Det er vanlig å destillere to eller flere ganger for å få en høy alkoholkonsentrasjon og for å få ut slaggstoffer.
Det er mulig å destillere opp til 96 prosent etanol. Årsaken til at man ikke kan komme høyere enn dette er at flyktige elementer fordamper umiddelbart. Når man lager brennevin destillerer ofte ikke til mer enn 60 eller 80 prosent alkohol, ettersom man da beholder en del andre stoffer som gir smak og lukt til produktet.
Typer
En skiller mellom naturlige brenneviner og aromatiserte brenneviner. De naturlige har smak og lukt fra råvaren, og brennes gjerne til mellom 60 og 80 prosent alkohol for å oppnå dette. De blir så gjerne vannet ut til lavere styrke, ofte mellom 30 og 40 prosent.
- Druebrennevin, laget ved destillering av vin, er den eldste typen brennevin. Vanlige sorter er konjakk/brandy, armagnac og grappa.
- Whisky lages av maltet bygg. Den skotske whiskyen preges av røyksmak fra torvrøyken man tørker bygget i; irsk whiskey (som altså staves annerledes) har ikke denne røyksmaken. Amerikansk whisky finnes med og uten røyksmak, og kan også være laget på mais.
- Rom er laget av melasse fra sukkerrør.
- Fruktdestillater fra gjæra fruktsaft er også en vanlig type naturlig brennevin.
De aromatiserte brennevinene lages med nøytral sprit på 96 prosent som tilsettes smaksstoffer og vannes ut til passende styrke. Blant kjente typer er akevitt og gin. Man finner også blandinstyper mellom naturlig og aromatisert brennevin.
Når nøytral sprit vannes ut til lavere alkoholprosent får man også brennevin; vodka er et kjent eksempel på dette.
Brennevin med et markant sukkerinnhold kalles likører. Disse ligger ofte i det lavere skiktet når det gjelder alkoholinnhold.
En del brennevinstyper må lagres en tid for å få et fullverdig produkt. Norsk akevitt må lagres i minst seks måneder for at det skal kunne selges under den betegnelsen. Man lagres ofte på eikefat, og da gjerne fat som tidligere har vært brukt til vin eller hetvin, som da bidrar med smaksstoffer. Etter tapping på flaske stopper all utvikling, og brennevinet har svært lang holdbarhet så lenge det ikke kommer til luft. Dersom det kommer til luft kan alkoholen fordampe over tid, mens lys kan endre fargen på produktet.
På grunn av at det er 20 års aldersgrense på brennevin, lages det også brennevin med lavere alkoholstyrke enn dette. Det er da teknisk sett, ut fra produksjonsmåten, fortsatt brennevin - men siden loven setter ei grense på 22 prosent kan for eksempel en vodka eller ferdigblandede drinker som er vannet ut til omkring 20 prosent selges til 18- og 19-åringer også. Det selges også brennevinsbaserte drikker i vanlige butikker. Disse er blandet ut til 4,7 prosent eller lavere, og kalles ofte rusbrus.
Litteratur og kilder
- Brennevin i Store norske leksikon.
- Sprit i Store norske leksikon.
- Priser og avgifter, Vinmonopolet.
- Alkoholforgiftning, Helsenorge.
|
Brennevin omhandler/omtaler en alvorlig sykdom/tilstand eller annen medisinsk informasjon. Søk alltid hjelp fra fastlege eller annet kvalifisert helsepersonell dersom du mistenker at du selv eller andre har denne tilstanden. Du bør aldri bruke informasjon fra oppslagsverk som eneste kilde når du skal ta viktige avgjørelser som berører din egen eller andres helse. Selv om denne artikkelen kan inneholde oppdatert informasjon om sjukdommen/tilstanden, er det også viktig å være klar over at fokuset på Lokalhistoriewiki er historisk informasjon og ikke medisinsk hjelp. |