Vinmonopolet

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Annonse i Aftenposten 31. desember 1925: oversikt over Vinmonopolets utsalgssteder i Oslo.

AS Vinmonopolet (uformelt: Polet) er et handelsforetak som ble oppretta i 1922. Sia 1939 har det vært heleid av staten. Vinmonopolet har enerett på detaljomsetning av vin, brennevin og sterkøl i Norge. Fram til 1996 hadde det også monopol på import og distribusjon av vin og brennevin. Arcus ble i 1996 skilt ut som eget selskap, med ansvar for produksjon, import og distribusjon av varer.

Ved utgangen av 2022 hadde Vinmonopolet 344 butikker i drift, 350 butikker inkludert de seks som er vedtatt skal åpne i løpet av 2023/2024.

Sia midten av 1990-tallet har tallet på butikker økt kraftig. De første sjølbetjeningsbutikkene kom i 1999. Overgangen til sjølbetjening og økningen i antall butikker var svar på press fra media og forbrukere. I 1990-åra var det flere som satte spørsmålstegn ved hele monopolordningen, med lange køer og store avstander mellom butikkene. Handel på tax-free, smugling og hjemmebrenning var konsekvenser av den bestående polordningen. Mens Polet i 1996 hadde 112 butikker, var antallet mer enn dobla i 2013. I tillegg hadde alle utsalga blitt sjølbetjeningsbutikker, og vareutvalget var omtrent firedobla.

Selv om en del ser på Vinmonopolet som en innskrenkning av deres frihet, er foretaket også et av de mest populære i Norge. Sist gang Vinmonopolet var på toppen av Norsk Kundebarometers måling var i 2018. En del av grunnen til dette er forståelsen for at det ikke er Vinmonopolet som avgjør avgiftsnivået - det er det Stortinget som bestemmer, og de fleste ser ut til å forstå det. Men i tillegg er Vinmonopolet en av Norges siste virkelige faghandler, der alle ansatte er godt opplært. Et godt opplært personale som kan svare på det meste, kombinert med at de aldri er ute etter å selge det dyreste eller å selge mest mulig, er for mange en positiv opplevelse når så mange butikker enten har personale som ikke kjenner produktene eller alltid er ute etter å selge mer.

Historie

Opprettelsen av Vinmonopolet i 1922 var et ledd i en omfattende omlegging av alkoholpolitikken. Gjennom 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet hadde man blitt stadig mer klar over alkoholens skadevirkninger, ikke minst alle de sosiale problemene knytta opp mot fattigdom og vold i hjemmet. Det ble i 1916 innført forbud mot omsetning av brennevin, og i 1917 også mot salg av hetvin. I 1919 avgjorde en folkeavstemning at forbudet skulle gjøres varig. Det var meningen av dette skulle utvides også til vanlig vin, men vinproduserende land protesterte kraftig. Fordi Norge var avhengige av eksport av blant annet klippfisk til flere av disse landene måtte man gi etter. Samtidig var det viktig å få på plass et redskap for å holde kontroll med alkoholsalget, og Vinmonopolet ble derfor oppretta. Tanken var i utgangspunktet ikke at Vinomonopolet skulle være til utelukkende for å begrense forbruket; det skulle sørge for lik mulighet til å kjøpe øl og vin over hele landet, og dermed svekke markedet for hjemmebrent og smuglersprit. På denne måten ville man svekke motstanden mot brennevinsforbudet, som ble ansett som det viktigste alkoholpolitiske virkemiddelet.

I 1923 ble forbudet mot sterkvin oppheva etter press fra handelspartnerne Spania og Portugal, og i 1926 ble det også igjen tillatt å omsette brennevin. Da forbudene ble oppheva var Vinmonopolet klar til å ta ansvar også for disse varene, og foretaket ble da et enda viktigere redskap i norsk alkoholpolitikk. Avholdsbevegelsen var negative til Vinmonopolet; de ønska ikke at staten skulle selge rusdrikker.

Opprinnelig var Vinmonopolet et privat foretak, underlagt betydelig statlig kontroll. I årene 1928 til 1930 var Vinmonopolet i rettssak mot brødrene Dysthe da det ble klart at det var store mangler ved innkjøpsordningene, og Dysthe hevdet at de ble disfavorisert i innkjøpene og var derfor i ferd med å gå konkurs. Dette ble en stor offentlig skandale, da det viste seg at ledelsen i Vinmomonpolet favoriserte leverandører de selv hadde eierinteresser i. Særlig pikant ble det at styreformann Hans Halvorsen var svoger av statsminister Johan Ludwig Mowinckel. Dysthebrødrene vant saken, og Vinmonopolet måtte legge om sine innkjøpsrutiner og Halvorsen, styremedlem Trygve Wettre og tre i den ansatte ledelsen måtte gå av.

Fronten til anlegget på Hasle.
Foto: Nasjonalmuseet (1933-1940).

Utdypende artikkel: Vinmonopolets sentralanlegg

Staten gikk inn med reguleringer som begrensa eiernes makt, men det private eierskapet fortsatte. I 1931 kom vinmonopolloven, og man begynte å kjøpe ut de private eierne og bygget tapperiet og produksjonsanlegget i Haslevangen 16 på Hasle i Oslo, ferdigstilt i 1933. I 1939 hadde staten tatt over alle aksjene, og Vinmonopolet har siden vært et statlig foretak.

Norges inntreden i EØS i 1994 førte til at det oppsto usikkehet om monopolordninga. Overvåkingsorganet ESA slo fast at import- og engrosmonopolet var i strid med avtalen. Detaljmonopolet var i orden, fordi det er begrunna med hensynet til folkehelsa. Arcus (se nedenfor) ble oppretta som produksjonsselskap som en følge av dette, og det ble åpna for privat vinimport. Vinmonopolet ble dermed en ren detaljhandelsbedrift.

En annen konsekvens av EØS-avtalen var at man ikke kunne diskriminere mellom forskjellige typer alkoholholdig drikke. Vinproduserende land påpekte at sterkøl og alkoholsvake viner ofte hadde samme alkoholprosent, og mente at Norge diskriminerte ved å tillate at norsk sterkøl ble solgt i matbutikker, mens vin med samme styrke ble solgt kun på Vinmonopolet. I 1993 ble det derfor forbudt å selge sterkøl med mer enn 4,7 volumprosent alkohol i matbutikker; slike produkter kunne fra da av kun selges på Vinmonpolet. Dette ble utfordra i EFTA-domstolen, som i 1997 bekfrefta at den norske ordninga var innafor regelverket, ettersom den ikke diskriminerte etter opphavsland og var begrunna med hensynet til folkehelsa.

Hovedkontor

Vinmonopolet fikk sitt første egne hovedkontor i 1926, i Skippergata 40 i Oslo. Dette ble brukt fram til 1937, da hovedkontoret flytta til Vinmonopolets sentralanlegg på Hasle. I 2008 flytta foretaket inn i nytt hovedkontor i Akersgata 51.

Direktører

Siden 1922 har Vinmonopolet hatt følgende direktører:

Polutsalg

Polutsalgene, det vil si de enkelte butikkene til vinmonopolet, har hele tida vært regulert lokalt. For at det skulle opprettes et utsalg, måtte det først komme et lokalt ønske om dette. Deretter måtte Vinmonopolet bestemme om det var hensiktsmessig å opprette et polutsalg i kommunen. Konsekvensen av dette var at man i store deler av landet måtte til nærmeste by. Slik var det i store deler av landet helt fram til 2000-åra, da det kom en endring. Den nye regelen var at dersom en kommune ønska et polutsalg, skulle det opprettes; i det minste skulle hver kommune ha ett utsalg dersom de ønska det. I løpet at de neste 20 åra ble det åpna omkring 220 nye polutsalg. Mange av dem er små, men har mulighet til å bestille varer som er på plass i løpet av ett eller to døgn, slik at alle utsalg kan levere alle produkter innen rimelig tid.

Kundeorientering

Det var vanlig med en tretrinns ekspedering de første fire tiårene, fra etableringen i 1922 og fram til rundt 1960. Kundene måtte innom tre stasjoner i lokalet, først bestillingslisten, dernest betaling i en kassekiosk, og deretter ved utleveringen, hvor varene ble funnet fram, pakket inn og utlevert.

Selve lokalene med utsalgene hadde en til dels tilbaketrukken tilværelse, med skjerming for vinduene slik at utenforstående ikke kunne se inn, verken på varene eller de handlene. All handel gikk over disk, og de handlene måtte belage seg på til dels lang køståing. Et omslag til større kundeorientering kom i 1975 da Vinmonopolet gikk over fra å betegne salgsstedene som «utsalg» til «butikker».

Fra «flaggskipbutikken» 1988-1999 i Klingenberggata 4.
Foto: Fotograf Carlsen & Co. A/S/A/S Vinmonopolet 1922-1997, s. 28

Innføring av et kølappsystem fra midten av 1980-tallet medførte at de ventende kunne bevege seg fritt mens de ventet, både inne og utenfor, og de handlene kunne spørre og bruke noe mer tid hos ekseditøren uten at det ble uro i køen bak med en voksende følelse av å ha havnet i feil kø.

I 1988 åpnet en såkalt «butikkflaggskip» i de tidligere lokalene etter restaurant Regnbuen i Klingenberggata 4 i Oslo. Dette var en spesialbutikk med utvidet sortiment og hadde inngang både fra Klingenberggata og Fridtjof Nansens plass. Mens varene tidligere ikke var særlig utstilt eller presentent i butikkene, hadde denne store synlige vinreoler i mørkt trevirke, parkett eller fliser på gulvet, og myke salonger/sittegrupper hvor kundene kunne studere varelistene eller konsultere kundekonsuklentene som noen av de ansatte ble kalt. Kundene kunne også hente fram varepopplysninger og priser fra en kundeterminal i lokalet.

Det ble handlet over disk helt fram til en toårs prøveordning for selvbetjening begynte i 1999. Fra november 2001 kunne Vinmonopolet søke kommunene om å gå opprette selvbetjente butikker. Den siste av Vinmonopolets butikker som ble ombygget fra handel over disk til selvbetjening var butikken på Grünerløkka i Oslo i 2011.

Overgang til selvbetjening medførte en endring av kundenes kjøpesenter da bredden i varemangfoldet ble synlig, og bestselgerne har fått en stadig mindre markedsandel.

Arcus

Arcus er et produksjonsselskap som eies av Vinmonopolet. Det ble oppretta i 1996, og tok over sentralanlegget på Hasle. Produksjonen flyttet i 2012 til et nytt anlegg på Hagan på Gjelleråsen.

Polkøene

Polkø utafor Festiviteten på Hamar i 1943.
Foto: Normann (1943)

Polkø var gjennom mange år et kjent begrep. Før sjølbetjeninga tok knekken på det meste av problemet kunne det vært lange køer på polutsalgene, spesielt når det nærma seg høytider. Øystein Sunde sang i «Det året det var så bratt»: «Av alle vinder jeg har seilt i / Er motvind den verste å seile med / Og av alle køer jeg har stått i, er polkø». Alle som hadde opplevd frustrasjonen med lange køer skjønte hva han mente, selv om setningen slutter brått.

Verst var det under krigen, da alkohol i likhet med de fleste andre varer var rasjonert. De aller fleste skulle hente rasjonen, for om de ikke drakk den selv var det en verdifull byttevare. Under krigen tok arbeidsledige jobb som køståere mot god betaling, det var annonser i avisene: «Dame står i polkø hver dag. Bill. mrk Først ute.» Eller «Vi står i alle slags vær. Ring Kø-assistansen.»

Etter at Vinmonopolet begynte med en overgang til selvbetjente butikker i 1999 har ikke køene vært verre enn del man opplever i andre butikker. Under koronapandemien oppsto de brått igjen, på grunn av begrensninger på hvor mange som kunne være i lokalene i noen perioder.

Fjoseposen

Fjoseposen var et kjent fenomen i 1970-åra. Den fikk navn etter sosialminister Bergfrid Fjose, som representerte Kristelig Folkeparti. Posen, som var grå og uten noen logo eller tekst, ble innført omtrent da hun ble minister. Den grå fargen var spesiell, så selv om tanken var at man ikke skulle kunne se at noen hadde vært på polet ble den veldig lett gjenkjent. Da avholdspersonen Bergfrid Fjose ble observert med en slik pose vakte det mye munterhet, og den fikk på folkemunne navnet Fjoseposen.

Galleri

Kilder og litteratur


Vinmonopolutsalg med egen artikkel
Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Vinmonopolet&oldid=2124507»