Carl Hagman
Carl August Marcelliussen Hagman (født 16. september 1872 i Tjølling, død 6. desember 1940 i Oslo) var operasanger (tenor). Han var sønn av skredder Marcellius Hagman fra Jönköping i Sverige og Nette Marie Davidsdatter fra bruksnummer 7 under gården Skalleberg Nordre i Tjølling. Carl Hagman var den andre ektemannen til Maren Aagård Lohrbauer, f. Strøm (1861-1933).
Han var én av Norges mest ledende operasangere på begynnelsen av 1900-tallet. Hagman startet sin musikalske karriere i Larvik Sangforening. Hans første lærer var den kjente pedagogen Hildur Schirmer. Hagman studerte senere under dyktige utenlandske lærere. Hagman debuterte i 1897 på Christiania Theater. Han var fra 1900 tilknyttet Nationaltheatret i Kristiania, der han medvirket i fjorten oppsetninger fram til 1911.
Hagman holdt i 1913 en konsert i Universitets festsal, som brøt den gjengse praksisen ved sangkonserter gjennom at han framførte hele programmet til orkesterledsagelse og at alt som het klaveruttog var utelukket. Karl Nissen skrev blant annet følgende: «Det er glædeligt, naar en kunstner foruden de økonomiske fordringer til en konsert ogsaa har de kunstneriske, at han beholder orkestret, hvor saa skal være. Men dette har vi ikke vært vant til hos sangere.»
Blant Hagmans mest kjente roller var Don José i Carmen, Lohengrin, Linkerton i Madame Butterfly, Faust og Radames i Aida.
Han spilte også inn mange grammofonplater, blant annet for The Gramophone Company.
Kritikker
Om en konsert som Hagman holdt i Trondheim i 1913, skrev Dagsavisen blant annet dette: «For dem, som overvar konserten, blev det en begivenhed af rang, en festaften af dem, som længe mindes. Hagman er vor første operasanger og en kunstner, som kan sidestilles ned de allerbedste. Stemmen er pragtfuld, stor og lys, og han behersker den paa en udmerket maade. Foredraget er perfekt, baaret som det er af dyb musikalsk forstaaelse og intelligens og en inderlighet, som giver sig hen i emnet.»
Hagman – assistert av Det kgl. Kapell – holdt i København 20. oktober 1917 noe som ble betegnet som en «skandalekonsert», siden det viste seg at sangeren overhodet ikke kunne synge. Den danske avisa Politikens musikkritiker Axel Kierulf skrev blant annet at sangeren hadde en meget enkel og spinkel tenor, som helt forsvant i orkesterakkompagnementet. Hver gang sangeren prøvde å synge sterkere, gikk det et gys av forferdelse gjennom publikum. Da et halvt snes velvillige forsøkte å klappe etter den første prestasjonen, ble disse brakt til taushet gjennom en energisk hysjing fra det øvrige publikums side. Skandalen nådde sitt absolutte høydepunkt under siste avsnitt, da Hagman sang Tannhäuser. Publikum lo himmelhøyt og enkelte, som følte den pinlige situasjonen, listet seg ut. Under hysjing forlot sangeren podiet.
Hagman skrev en lang artikkel i Politiken, der han imøtegikk sine kritikere. Han fortalte at han led av luftrørskatarr og naturligvis skulle ha avlyst konserten. Ettersom orkestret en lang tid i forveien hadde stilt seg til disposisjon, ville han ikke i siste øyeblikk trekke engasjementet tilbake.
Et hardnakket halsonde tvang Hagman til å trekke seg tilbake som sanger.
I en nekrolog skrevet av signaturen RM i Aftenpostens utgave av 9. desember 1940 stod blant annet følgende: «Stemmen var i hans beste tid ualmindelig stor og velklingende. Den eiet i høit leie en blank, metallisk slagkraft som bar igjennom det tetteste orkester. Han viste en god scenisk og musikalsk opfatning av de roller han fikk å utføre og var i det hele meget populær i teater- og musikkverdenen. Hans gode utseende, den ranke, prektige skikkelsen gjorde også sitt.»
Som næringsdrivende
«Aktieselskapet Træsko» ble i et brev datert 5. november 1915 anmeldt til firmaregisteret. Hagman var formann i direksjonen. Selskapets kontor lå på Ski.
«Aktieselskapet Hag-Ho» ble i et brev datert 3. juni 1916 anmeldt til firmaregisteret. Selskapets formål var kjøp og salg av faste eiendommer samt utnyttelsen av disse. Hagman hadde blitt valgt til ett av selskapets to styremedlemmer. Selskapets kontor lå i Asker.
Det ble i et brev datert 30. mars 1920 anmeldt til Kristiania magistrat at kommandittselskapet «Paulsson & Co.» gikk over til å bli et fullt ansvarlig firma. Ansvarlige innehavere var John Anthon Juhler Paulsson og Carl Hagman. Det var Hagman som innehadde firmaets prokura.
Ved kontrakt av 25. februar 1929 kjøpte Hagman og hustruen Hotell Boulevard i Stortingsgaten i Oslo av fru Langbeck for 98.000 kr. Av dette beløpet ble 70.000 kr. betalt kontant ved overtakelsen i mai samme år, mens resten skulle betales i terminer. Hagman nektet imidlertid å betale de to siste terminene av kjøpesummen, ettersom han hevdet at det var visse mangler ved hotellet, som han ikke var blitt gjort kjent med, samt at hotellet under den forrige eieren hadde fått et dårlig renommé, som han heller ikke hadde vært oppmerksom på.
Hagman og hustruen ble av Oslo byrett dømt til å betale de først forfalne 15.000 kr. med renter og 800 kr. i omkostninger. Hagman anmeldte så fru Langbeck for bedrageri. Han førte en kontordame på hotellet som vitne på at fru Langbeck hadde forfalsket hotellets omsetningsbok, slik at boet for de to siste månedene innen Hagman overtok hotellet viste en omsetning på 17.000 kr. og 15.000 kr. istedenfor 7.000 kr. og 5.000 kr. Fru Langbeck kunne etter anmeldelsen ikke finne omsetningsboken, og mente at den hadde måtte ha kommet bort under flyttingen. Hun var derfor ikke i stand til å motbevise Hagmans påstand. Omsetningsboken kom imidlertid til rette igjen på et ganske merkelig vis. Da én av fru Langbecks bekjente, operasangeren Karl Johansen, en dag var i Tønsberg kom han til å prate med hustruen til en hvalskytter, som også kjente fru Langbeck. De snakket blant annet om anmeldelsen mot henne og om den forsvunne boken. Så sier hvalskytterhustruen: «Men det skulle vel ikke være den boken som min lille gutt har!» Hagman og hustruen kjørte i bil til kvinnens hjem på Nøtterøy, der de fant omsetningsboken til Hotell Boulevard blant guttens lekesaker.
Gutten var kommet i besittelse av boken da han hadde vært sammen med sine foreldre i Oslo, der faren skulle kjøpe en bil av Langbeck. Etter at salget var i orden, gikk Langbeck og hvalskytteren sammen med hustruene på Den Røde Mølle. For at gutten skulle ha noe å fordrive tiden med, fikk han omsetningsboken, som fru Langbeck mente at hun ikke hadde mer bruk for, siden salget av hotellet var avsluttet. Gutten hadde tegnet grundig i den med rød og blå blyant. Han tok den med seg til Nøtterøy, der han siden klistret den full av glansbilder. Det var derfor ikke mye igjen å se av regnskapstallene. Fru Langbeck gav boka til sin advokat, Gjerdrum, som lot rettskjemiker Bruff undersøke den. Resultatet av undersøkelsen var at den anerkjente rettskjemikeren kunne påvise at boken ikke hadde vært gjenstand for forfalskning. Hagmans anmeldelse mot fru Langbeck ble da henlagt. Langbeck anmeldte deretter Hagman og kontordamen for falsk anmeldelse og for forsøk på å påføre en annen person siktelse for bedrageri. Allerede høsten 1930 hadde Statsadvokaten begjært rettslig etterforskning mot Hagman, men den hadde blitt atskillig forsinket på grunn av nye momenter som hadde tilkommet.
Hva som ble resultatet av dette, vites ikke. Hagman og hustruen anket dommen i Oslo byrett til Høyesterett, men ved sakens pårop ble det opplyst om at partene hadde inngått forlik, hvoretter saken ved kjennelse ble hevet. Dette ble meddelt i Arbeiderbladets utgave av 31. oktober 1932. Hustruen døde 28. mars 1933.
Død
Carl Hagman begikk selvmord 6. desember 1940 i Oslo, 68 år gammel.
Kilder
- Carl Hagman i Store norske leksikon
- Norsk operahistorie - Maud Hurums oversikt - Carl Hagman
- Geni
- Tidens Tegn, 6. februar 1931
- Salget av Hotel Boulevard i Arbeiderbladet, 31. oktober 1932