Christian Boeck

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Christian Peter Bianco Boeck»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Christian Boeck fotografert på 1870-tallet.
Foto: Johannes Petter Lindegaard/Oslo Museum.

Christian Peter Bianco Boeck (født på Kongsberg 5. september 1798, død 11. juli 1877) var lege og naturforsker. Han var en allsidig medisiner og naturvitenskapsmann, aktiv innen mange disipliner. Han deltok også på flere ekspedisjoner og forskningsreiser, og var en tidlig tindebestiger.

Familie

Christian Boeck var sønn av forstmann med ansvar for Kongsberg sølvverks skoger, senere kjøpmann, Cæsar Læsar von Boeck (1766–1832) og Karen Magdalene Collett (1776–1800), og vokste opp på Kongsberg. Han ble gift i 1828 med Elisabeth Collett (1806–1883). Han var halvbror av legen og stortingsmannen Carl Wilhelm Boeck (1808-75), og var far til fiskeforskerJonas Axel Boeck (1833–1873) og embetsmannen og boksamleren Thorvald Boeck (1835–1901). Thorvald Boeck var for øvrig svigerfar til arkitekten Herman Major Backer (1856-1932), som var far til arkitekten Lars Backer (1892-1930).

Liv og virke

Fra 1817 studerte Boeck naturvitenskap og medisin i Christiania. Etter medisinsk embetseksamen 1824 arbeidet han ett år som militærlege. 1825–27 reiste han med offentlig stipend til Danmark, Tyskland og Frankrike for å studere landenes veterinærvesen og veterinærskoler, og 1828 ble han ansatt som lektor i veterinærvitenskap. I studenttiden var han lærer i naturvitenskapelige fag ved Krigsskolen.

I 1840 ble Boeck utnevnt til professor i fysiologi, komparativ anatomi og veterinærmedisin ved universitetet, en stilling han hadde resten av sitt yrkesaktive liv. Blant hans viktigste vitenskapelige bidrag var anatomiske og paleontologiske studier av norske virvelløse dyr, og han utarbeidet den første norske farmakopé (katalog over godkjente legemidler)

Sammen med geologen Baltazar Mathias Keilhau gjorde Boeck Jotunheimen kjent som reisemål og turområde. Allerede i 1836 besteg han og Keilhau Koldedalstind og Nordre Skagastølstind, og de to ble av Thomas Johannessen Heftye kalt "Aarhundredets første norske fjellbestigere".

Boeck var sommeren 1838 med den franske La Recherche-ekspedisjonen til Finnmark og Spitsbergen, også kjent som Gaimard-ekspedisjonen etter lederen, den franske militærkirurg og naturviter Joseph Paul Gaimard (1796-1858).

Boeck deltok i stiftelsen av Det Norske Medicinske Selskab (1833), Den Physiographiske Forening, Læseselskabet Athenæum, Selskabet til Folkeoplysningens Fremme og av Videnskabs-Selskabet i Christiania (1857). I mer enn tretti år var Boeck medlem av direksjonen for Det Kongelige Selskab for Norges Vel, og var flere ganger medlem av Det akademiske kollegium. Han grunnla og bestyrte Universitetets zootomiske museum (senere Zoologisk Museum på Tøyen).

Ettermæle

Christian Boeck er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

I en nekrolog i Aftenposten 12. juli 1877, dagen etter Boecks død, ble han beskrevet slik (utdrag):

Professor Boeck omfattede sin videnskab, Universitetet og fædrelandet med den uegennyttigste kjærlighed og en aldrig svigtende troskab. Han forbandt med ægte forskeraand og videnskabeligt skarpblik en usædvanlig alsidig lærdom og belæsthed i næsten alle medicinske og naturvidenskabelige discipliner og øvede i mange henseender den gavnligste indflydelse paa de studerende. Universitetets zootomiske museum og den fysiologiske instrumentsamling ere grundlagte af ham og har under hans virksomme bestyrelse naaet en efter forholdene betydelig størrelse. Af sine kolleger og overhodet af alle, der kjendte ham, var han i høi grad afholdt formedelst sin ædle, retsindige og humane karakter og personlighed, og i mange aar virkede han i en grad, som maaske ingen anden professor, til at befordre omgang og kollegialt samliv mellem Universitetets lærere.

Christian Boeck ble kommandør av St. Olavs Orden i 1866. Boeckøya på Nordaustlandet på Svalbard er oppkalt etter ham.

Boeck er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Begravelsen forgikk fra Universitetets aula (nå Gamle festsal).

Kilder og referanser