Cicignon fort
Cicignon fort lå på vestsiden av Glomma, rett overfor Gamlebyen i Fredrikstad og har navn etter kommandanten i Fredrikstad, Johan Caspar Cicignon som sto for utformingen og oppføringen av den første skansen.
Oppføring
Arbeidene på den første skansen ble begynt i 1677, og det fikk form av et enkelt ravelin. Det skulle beskytte hovedfestningen mot angrep fra vest, over land eller opp Vesterelva, og det lå strategisk til rett ved fergestedet på vestsiden av Glomma. Den gamle fergemannsboligen ble innredet til vaktstue, Corps de garde. Bestykningen på fortet varierte noe, men var fra fire til sju kanoner.
1700-tallet
På begynnelsen av 1700-tallet var skansen i dårlig forfatning, blant annet hadde brystvernet og den indre vollen glidd ut, og elva hadde undergravd deler av fundamentene. I forbindelse med planene om utbedringer av hele Fredrikstad festning ble det i 1736 besluttet å utvide Cicignon med en ny skanse (en såkalt lynette, et lite spisst verk). Nye arealer ble innkjøpt av grunneieren, Jens Werenskiold, og i løpet av 1738-40 var arbeidet i all hovedsak fullført.
Det nye fortet besto nå av to skanser, en dekket vei mellom dem, nye glaciser og i den gamle skansen ble det murt opp et krutthvelv. I 1746 ble det oppført en ny vaktstue av mur. Utover 1700-tallet kom det flere forslag om utvidelser av Cicignon fort, men de ble aldri satt ut i livet.
Cicignon fort og krigen i 1814
Under angrepet på Fredrikstad 3. og 4. august 1814 kunne Cicignon fort yte liten motstand. I likhet med fortet på Isegran hadde skytset på Cicignon-fortet blitt redusert før angrepet, og de svenske batteriene på Kråkerøy og kanonbåtene i Østerelva kunne relativt lett beskyte hovedfestningen. Etter overgivelsen 4. august ble Cicignon-fortet bestatt av svenske styrker, og en pongtongbru ble anlagt fra byen og over til nordenden av fortet.
Cicignon-fortet mot glemselen
I etterkant av krigen ble det igjen lagt frem forslag på å bygge ut Cicignon-fortet, blant annet med kaserner for 1600 mann og to store magasinbygninger. Det ble aldri noe av dette. I stedet ble vaktstuen i 1840-årene innredet til badeanstalt, og i 1855 ble byens postkontor lagt til fortet.
Cicignon fort fikk et sørgelig endelikt. Som det eneste av Fredrikstad festnings fremskutte verk har det blitt revet. I 1903 ble fortet, sammen med resten av festingen nedlagt. Fredrikstad kommune kjøpte området i 1907, med unntak av plassen som tollstasjonen og dens brygge skulle ta. I 1912 begynte rivingen av de to skansene, og i løpet av årene som fulgte ble den ytre vollen bebygd med villaer, og der den eldste (østre) skansen hadde stått ble den nye Tollboden bygd. I dag er det lite igjen av fortet. Bortsett fra at bydelen der det lå bærer navnet Cicignon, er det eneste fysiske sporet i 2010 yttervollen (kontreeskarpen). Den er synlig fra fergestedet, bak Tollboden og Tollbodplassen. Ove Ramms gate ble opprinnelig anlagt i en del av den gamle vollgangen, og forbundet med Cicignongaten ved at det nordvestre hjørnet av vollen ble gjennomskåret. Dette grepet ble også foretatt da Glacisgaten og [[Welhavens gate (Fredrikstad)|}} ble forlenget ned til Ove Ramms gate gjennom nordre del av vollen.
I årene 1914–1924 ble elleve murstensvillaer oppført på brystvernets krone, og disse fikk glasiet som forhage. Tomtene ble opprinnelig festet bort for 75 år, og deretter overdratt til eie. Dette gjelder Cicignongaten 2, 4 og 6, Ove Ramms gate 2, 4, 6, 7, 8 og 10, Glacisgaten 1 og Welhavens gate 1. Villaene ble tegnet av ulike arkitekter som Martin Andreassen, Arthur Brynhildsen, Ole Sverre og Gudolf Blakstad.
Galleri
En av portene på Cicignon fortFoto: Stangebyesamlingen, Fredrikstad museum
Den gamle Cicignon-skansen med vaktstuen fra 1746Foto: Stangebyesamlingen, Fredrikstad museum
Den nye Cicignon-skansens yttermur med Isegran i bakgrunnenFoto: Stangebyesamlingen, Fredrikstad museum
Cicignon fort til venstreFoto: Axel Leverin / Riksantikvaren (1903).
Kilder
- Kaurel, Finn: «Bygningene på Cicignon-vollen» i MindreAlv VI, Fredrikstad 1995.
- Rognhaug, Harald: «Cicignon fort - festningsverket som forsvant» i MindreAlv VII, Fredrikstad 1997.