Debatten som endret Det Norske Totalavholdsselskap
Debatten som endret D.N.T. skjedde på organisasjonens «Generalmøde» paa Horten, sommerene 1887. Det Norske Totalavholdsselskap hadde i løpet av de relativt få år som Oscar Nissen hadde ledet dem, økt medlemstallet til formidable 70 000, en 10-dobling i forhold til da Asbjørn Kloster «gikk fra borde». På landsmøtet i Horten kom det til «kamp» - mellom frontene som hadde oppstått mellom Nissen og redaktøren av selskapets medlemsorgan Menneskevennen, lærer Sven Aarrestad.
Forbudslinja
Forbudslinja var essensen i all totalavholdsvirksomhet fra 1859 da Asbjørn Kloster stiftet sin Stavanger yngre Afholdenhedsforening. Nå var alkoholforbudssaken begynt å prege avholdsrørslas mange organisasjoner på en litt annen måte. Også i Vestfold var det blitt etablert egne forbudsforeninger, hvis eneste mål var å støtte opp om en lov som forbød import, produksjon og salg av alle typer sprit unntatt til kjemisk og medisinsk bruk. Kravet for å bli opptatt som medlem i en slik forbudsforening var å være for et slikt lovforbud.
Landsstyret i D.N.T. bestemte at det var nødvendig å stille saken som et spørsmål om ikke forbudstanken var klart nok uttalt i selskapets lover, eller var det kan hende interne meningsforskjeller medlemmene i mellom, slik at det av den grunn var nødvendig med egne forbudsforeninger.
Det som lå bak var åpenbart at det var forskjellig tenkning bak hvilken strategi som var best egnet for å komme fram til det endelige mål, som altså var forbudsloven.
Oscar Nissens agenda
Vi forstår fort at det nok var Oscar Nissen som sto bak at saken ble reist, for i følge referatene fra møtet sa han klart fra om at slik han så det så var spørsmålet klarlagt allerede i § 1, formålsparagrafen som da sa:
- «Foreningens Formaal er i Kristendommens og Fædrelandets Interesse at modarbeide Brugen av alle Slags berusende Drikke uden som Medisin».
Aarrestad på banen
Den første som uttalte seg etter dirigentens innledning ble Sven Aarrestad. Han var enig med dirigenten i at forbudstanken var uttalt i lovene, når det het at målet var «ved ethvert hensigtsmæssigt Middel, som staar til Raadighet, at faa afskaffet Brugen af alle Slags berusende eller spirituøse Drikke». Men han mente likevel at forbudsforeningene var nyttige for avholdssaken. Mange hadde nok sympati med D.N.T., men ville likevel, av forskjellige grunner ikke være med i en totalavholdsforening. Disse kunne likevel gi rørsla en håndsrekning når anledningen bød seg. Det var her at Forbudsforeningene kom inn og kunne kanalisere denne støtten. Aarrestad ønsket derfor denne type organisasjon velkommen – som medarbeidere og kampfeller.
Full uenighet
Derved var løpet lagt, de neste som hadde ordet støttet da enten Nissen eller Aarrestad, om enn på noe forskjellige premisser. Da Aarrestad igjen fikk ordet ga han en nærmere presisering av hvordan han så for seg at forbudsloven skulle nåes – til å omfatte hele riket. Det måtte arbeides politisk, og etter som forbudsforeningene var politiske organisasjoner var de en av måtene målet kunne nåes gjennom. De som var redde for at denne type foreninger var for radikale, at de gikk for fort fram, behøvde ikke å engste seg mente han. Det var nok av makter som holdt igjen; standsinteresser, fordommer, måter og vaner, var alt hindringer man ikke så lett kunne hoppe bukk over. Med andre ord; det lå arbeid foran sem, som avholdsfolket hele tida hadde den beste erfaring med. På sikt ville dette arbeidet lede til å ha overbevist flertallet i landet, og da – ad politiske veier ville saken bli ført fram til seier. Gjennom god gammeldags og nye former for agitasjon som også ville gagne demokratiet
Etter hvert som flere kom til ble støtten til Aarrestad stadig klarere uttalt.
Nissens ultimatum
Da det omsider ble dirigentens tur ble det kastet inn en brannfakkel i organisasjonen: Om han ikke fikk støtte for sitt syn; om å gjennom D.N.T. å arbeide aktivt for forbudslovens snarligst mulige gjennomføring, ville han ikke lenger stå som organisasjonens formann.
Det ble tilløp til panikk i salen; svært mange kom med nye forslag til resolusjoner som alle var ment å dempe inntrykket av en intern organisatorisk splittelse i landsmøtet.
Især førstelærer Ljones innlegg vakte oppsikt med sin milde form for kritikk mot dirigentens mer åpenbart truende holdning. Han ville ikke at DNT enda skulle «tone politisk flagg», det kunne man skyte ut i tid «til et mer heldigt Øieblik» og dermed ble derfor dette, pussig nok, i realiteten en støtte til Aarrestads linje.
Andre kom også med forslag i samme retning, men i en mykere form enn hva Ljones innlegg kunne tolkes som.
Stavangerlæreren Sandstøl ba om møtets tilslutning til at man ville fjerne rusdrikken ved hjelp av loven som det endelige mål, uten derved å gi opp eget standpunkt i totalavholdsvirket.
Dirigenten sa seg fullstendig uenig, både i Sandstøl og de andres forslag til løsning av problemstillingen, som han mente var oppstilt i følgende formulering:
«Er ikke Forbudstanken klart udtalt i vore Love, og er der blandt Medlemmerne nogen Meningsforskjel om det Maal man sigter til, saaledes at Forbudsforeninger af den Grund kan siges at være nødvendige». Nissen fastslo så at dette var to spørsmål. Svarte man ja på det første var det jo ikke gitt hvordan man forholdt seg til spørsmål to. Om man ikke nå ga Forbudsforeningene et klart svar, kunne man risikere at de ikke ville være særlig samarbeidsvillige, motsatt ville man være garantert en alliert – kjempende side om side med D.N.T.
Etter formannens klargjøring forlangte møtet å få gå til avstemning over de fire forslagene som tok tak i saken. Selv om Nissens forslag da fikk flest stemmer; 57 mot henholdsvis 50, 48 og 39 var altså dette ikke nok til å få kvalifisert flertall. Det ble da votert alternativt mellom lærer Ljone og dirigentens forslag, der Ljone fikk 63, mot Nissens 48 stemmer.
Det lakonisk lydende referat gjengitt av Julius From lyder: «Dirigenten oplyste, at han efter denne Afgjørelse paa ingen Maade modtog Valg som Selskabets Formand».
Panikk
Vi kan tenke oss at beslutningen må ha gitt enkelte et sjokk, og at noen kanskje også følte skam over å skulle forvolde dr. Nissens avgang som selskapets formann. Det ble en lang diskusjon der det ble sagt at man ikke helt hadde oppfattet hva dirigenten mente da han fremmet sitt forslag.
Lærer Ljone på sin side forsikret at han ikke hadde den fjerneste anelse om at hans forslag skulle kunne lede til et slikt resultat, hadde han det gjort, ville han aldri ha fremmet forslaget, kunngjorde han. Hans tillit til Nissen var bunnsolid, og nå ba han møtet om å vise hva de kjente for ham: Hele forsamlingen, ja absolutt alle reiste seg og ga sitt bifall til kjenne.
Urokkelig
Nissen var ikke til å rokke. Den vesentligste begrunnelsen lå i at han nå ikke kunne føle den frihet for selskapet som han kjente at han hadde behov for. Ja, han ville rett og slett forakte seg selv om han ble stående som leder for et selskap som hadde andre prinsipper enn ham selv.
Først nå kom Aarrestad på banen: Møtet måtte få lov til å omgjøre vedtaket, slik at Nissen ble stående. Han var uunnværlig, og han framsatte et forslag som forsøkte å begrunne at den nylig vedtatte beslutning ikke var ment som mistillit til Nissen, og at møtet og selskapet ikke ønsket seg noen annen formann enn ham. Dette ble enstemmig vedtatt.
Nissen avfeide det hele, og da faller man i tanker om at Nissen kanskje så dette som spillfekteri. Men uaktet; han ville så allikevel ikke forandre sitt standpunkt. Møtet fortsatte da med øvrige saker til valgkomiteen hadde laget sin endelige innstilling.
Formanns- og landsstyrevalg
Valgkomiteens arbeid var selvsagt blitt vanskeliggjort da formann Nissen så bestemt frasa seg gjenvalg. Alle, inklusive delegatene i sin alminnelighet, hadde jo tatt som en selvfølge at dr. Nissen skulle bli gjenvalgt. Når han så varslet sin egen avgang, måtte valgkomiteen tre sammen igjen – etter at de fordomsfritt og etter beste skjønn hadde gjort sin plikt.
Komiteen kom med sitt reviderte forslag der flertallet ville ha Aarrestad, mens et mindretall av komiteen foreslo cand teol Staksnæs. Aarrestad framsto da med at det ville være svært uheldig om han ble selskapets nye formann. Fra salen kom det da ganske mange motforslag til Aarrestads kandidatur, så kan hende var de enige med ham i det uheldige ved et slikt valg. Men da cand. Staksnæs foreslo formannen i Kristiania Avholdsforening, Solberg ble det skikkelig fart i debatten. Oscar Nissen la for eksempel fram påstanden om at Solberg hadde drukket «etikette-øl» i flere avholdsfolks påsyn, hvilket kan hende både svekket Solberg og Nissens omdømme som ledere. Pastor Hvistendal, som gjennom tidligere debatter hadde gjort seg bemerket som en med svært kristenkonservative holdninger formelig gjøv løs på Nissen for hans mangel på folkeskikk.
Imidlertid – etter mange og lange til dels kranglevorne innlegg ble følgende herrer valgt til selskapets hovedstyre:
- Cand. teol Refsum, Sørum med 87 stemmer
- Boktrykker C. Andersen, Horten med 77 stemmer
- Kirkesanger Jørgensen fra? med 58 stemmer
- Som suppleanter ble valgt lærer Messel (tidligere fast medlem av hovedstyret), Student Helgevold og student Egede Nissen.
Ny formann ble Aarrestad, som ble valgt med 87 stemmer. Derved oppsto den første alliansen mellom de to markante Venstrepolitikerne Sven Aarrestad som blant annet styrte landbruksdepartementet i 1906-08 og Adam Egede Nissen, som ble Arbeiderpartimann og enda seinere formann i Norges Kommunistiske Parti. – Og som vi vet oppholdt seg mye sammen med sin onkel Oscar Nissen da han studerte i Kristiania.