Kvinner i Det Norske Totalavholdsselskap i 1887
Kvinners representasjonsrett kom opp som "ekstrasak" på Det Norske Totalafholdsselskabs Generalmøde i Horten sommeren 1887. Det kom til syne at selskapet hadde mer enn tradisjonelt konservative medlemmer i sin midte. Her på landsmøtet fikk de komme til - ja, nær brøt seg fram og ville stoppe den ellers mer liberale holdning som var kommet til uttrykk på selskapets landmøte i Kristiansund året før. Dr. Oscar Nissen, mangeårig formann i DNT - og ordstyrer under møtet sloss - og vant til slutt, sammen med den store majoritet, en "knusende seier" over reaksjonen.
Kvinner selv sto opp
På landsmøtet til Det Norske Totalavholdsselskap i Kristiansund sommeren 1886 vedtok forsamlingen at kvinner kunne velges til verv og representasjon - om lokallaget så ønsket.
Landsmøtet i Horten var det første der kvinnelige representanter møtte. Møtet ble åpnet av dr. Oscar Nissen som sterkt vektla betydningen av å ha delegerte kvinner til stede: «Vi har den store Glæde at se iblandt os 3 kvindelige Deputerede. Det er et stort Fremskridt, en glædelig Forandring. Med Kvinden med os gaar vi en ny Æra i møde i Afholdsbevægelsen! Jeg ønsker Eder alle og spesielt de 3 Kvinder hjertelig velkommen!».
Drammen i front
- Pastor Hvistendahl, som var delegert fra Drammen, kastet inn en brannfakkel da ettermiddagsmøtet startet 18. juli 1887. Han ville ha en avgjørelse på hvorvidt kvinner var valgbare som representanter på landsmøtet.
- Dirigent Nissen ga raskt svar; idet han viste til spørsmålet om noen hadde innvendinger mot «de Deputeredes Fuldmakter» som han hadde fremmet ved møtets start, og at ingen slike innvendinger var framkommet.
- Hamar-representanten Andersen støttet dirigenten, og tilføyde at man neppe kunne endre på sakens realiteter nå.
- Jus-studerende Bræin så også med en viss undring på at saken ble reist på denne måten – i ettertid, men ville likevel synes at det var godt om man fikk en avklarende debatt på forholdet.
Da Hvistendahl igjen ba om ordet, var det for å presisere at han ville ha en grundig drøfting av spørsmålet «(…)naar det første Gang hændte, vi havde kvindelige Deputerede blandt os (…)». Men samtidig ville han nå ha rettet sitt forslag til «De kvindelige Deputeredes Fuldmagter opstilles til Diskussion og Afgjørelse». Han begrunnet forslaget med at det ikke var gitt at da kvinner ble vedtatt å være valgbare under møtet i Kristiansund året før, så var det kun til ombud innen lokallaga. Som en konsekvens av dette ville han nå foreslå at kvinnenes stemmerett ble suspendert.
Hvistendahls innlegg provoserte både lærer Sandstøl fra Stavanger, handelsmann I. Grønningsæther fra Kristiansund og lærer Sven Aarrestad til å påpeke det Aarrestad oppsummerte til «Har Selskabet tilladt Foreningerne at gjøre Kvinderne valgbare, faar det naturligvis ogsaa taale, at de vælges. Noget andet var der da sandelig ikke Mening i». Mens Grønningsæther rettet en pekefinger mot dirigenten som tillot at saken i det hele tatt ble tatt opp. Lærer Sandstøl var også rett skarp idet han viste til at valgte kvinner, satt der med like stor rett som «vi Mænd».
Pastoren nektet å ville skifte fornuft og ufornuft i saken, men han påpekte likevel at lærer Messels syn på kretsmøtet i Kristiania da var at Kristiansundsvedtaket var meget uklart.
Nå var det enda flere som meldte seg. Først lærer Ljone fra Arendal, som slynget det retoriske spørsmål om sannsynligheten for at 150 mennesker ville forandre mening i løpet av noen timer. Ikke overraskende var det òg en som sa klart fra om at han ikke så det som sin oppgave å være med på denne formen for kvinneemansipasjon. Det at en slik støtte kom fra en lærer kom kanskje likevel som en overraskelse.
Lærer Ljone fikk støtte fra herr Andersen fra Hamar, som på det mest bestemte fastholdt at kvinnenes valg måtte godkjennes.
På det tidspunkt grep dirigenten inn og mente at saken ble tatt opp til realitetsbehandling, og at om forsamlingen var enig i dette, så burde de (herrer) som til da var inntegnet frafalle. Lærer Askeland fra Tromsø mente imidlertid at saken burde utsettes, slik at den kunne bli opptatt etter at de øvrige spørsmål var debattert. Ved alternativ votering ble lærer Askelands forslag vedtatt, mot 42 stemmer. Derfor fortsatte forhandlingene med de allerede inntegnede.
Her må vi innskyte at dirigenten, etter vanlige organisasjonsmessige prinsipper, kunne ha avvist pastor Hvistendahls forslag, etter som spørsmålet var avklart like før møtet ble konstituert. Hva årsaken til dette var kan vi finne forklaringen på i at han før han leste opp "generalmødets" dagsorden beklaget seg over at «de foreliggende Spørgsmaal (var) gjennemgaaende meget tarvelige; men naar ikke Foreningerne indsendte nogen bedre Emner, fik man finde sig i det, Hovedbestyrelsen selv kunde finde paa (…)».
De neste som tok del i debatten var av den oppfatning at Hvistendahls forslag var forstemmende, men innvendingene deres var forskjelligartet. En påpekte at kvinnen er likeverdig med mannen, mens to mer tradisjonsinnstilte så kvinnen som barnas oppdrager, og at hun derfor var den som best egnet seg til å «avle» gode avholdsfolk. Det var også en som pekte på det uverdige ved å si at det stred mot ens samvittighet å si at kvinnene skal sitte ved vår side og diskutere hva som er til folkets beste. Men det mest originale, sett med dagens øyne var kanskje han som gremmet seg over at man igjen skulle diskutere kvinnens plass i organisasjonen, fordi det kunne bevirke en splittelse som igjen uvilkårlig ville lede til at færre sluttet opp om D.N.T. og avholdssaken generelt.
Så ble forsamlingen en liten historie til del fra kjøpmann I. Grønningsæther som var delegert fra Ole Kallems totalavholdsforening i Kristiansund:
- «Det var stiftet en avholdsforening i Romsdal amt, som ved starten fikk 72 innskrevne medlemmer. Da de valgte et par kvinner inn i styret ble det bråk: Noen høyvelbårne menn fant dette så galt at de straks fikk annullert valget og satte inn menn i stedet. Ikke lenge etter var medlemstallet sunket til 30». – Dette viste, i følge taleren, hva man hadde i vente om man skjøv kvinnene fra seg.
Frøken Lydia Carlsen, som også kom fra Kristiansund, som utsending fra Kristiansunds Totalavholdsforening, var den første av kvinnene som tok ordet. Hun ga til kjenne sin smule overraskelse over med hvilken ro og verdige stillhet de tre kvinnene var blitt møtt med da møtet startet. Da så innsigelsene kom fram på ettermiddagsmøtet ble hun ikke mindre forundret, hvoretter hun søkte å klargjøre egne beveggrunner for å ha latt seg velge som landsmøtedelegat. Hun laget et poeng av at hun ikke hadde noe kvinnefrigjøringsperspektiv på sin deltagelse – hverken som delegat eller som medlem av det hjemlige avholdslaget. Hun var på landsmøtet i egenskap av å være engasjert i sin forenings barnearbeid. Men dette sagt; hun ville slett ikke ha reist den lange veien om hun ikke var overbevist om at hun ikke bare hadde krav på å være med, hun hadde også rett til det.
Bergensrepresentanten Laberg trodde at mye av årsaken til at man i det hele tatt fikk en slik debatt nå, skyldtes geografi; han tolket østlendingen til å være mer konservativ enn folk på Vestlandet. For å underbygge sitt hovedpoeng om det vanvittige i saken, forklarte han for forsamlingen at det faktisk ikke var opp til landsmøtet å avgjøre hvem som var «dugelige delegater», dette lå i henhold til lovene i lokallagas hender å avgjøre. Dette kunne han si med største klarhet, etter som han også var delegat på fjorårets kongress, i Kristiansund.
Det sistnevnte innspillet ga dirigenten en ny anledning til å komme på banen: Han leste da hele § 11 sålydende:
«Stemmeberettiget i Selskabet og Foreningerne er ethvert Medlem, der er over 16 Aar og forøvrigt har opfyldt Forpliktelsen til sin Forening. Kvinder er dog ikke valgbare». Men det var en tilføyd en note: «Generalmødet i Kristiansund 1886 fattede følgende Beslutning: Selskabets Foreninger kan med 2/3 Pluralitet fatte Beslutning om, at Bestemmelsen: Kvinder er dog ikke valgbare i § 11 kan udgaa». Dirigentens tolkning av lovens bokstav ble da at kvinner var valgbare, når foreningene ville det slik.
Blant de neste som fikk ordet var det bare et par som ubetinget stilte seg bak dirigentens fortolkning. Forstander Sørvaag fra Tønsberg var derimot blant de som takket pastoren. Selv var han heller ikke tilhenger av kvinnenes emansipasjon, men ville gjerne strekke ut en broderhand til de som var til stede. Han så dårlig lønnsomhet i å støte dem fra seg(!). Den noe tvetydige lærer Askeland, utsendt fra Tromsø, kom nå tilbake og proklamerte null-interesse for kvinnefrigjøringssaken på generelt grunnlag. Han ville imidlertid ha sagt at de som uttalte at om man ikke ga kvinnene rett til å stemme og bli valgbare tok feil når de sa det da ville gå dårlig: Han kjente nemlig til mange foreninger der kvinnene hadde arbeidet med flid og dyktighet – før de fikk stemmerett. For eksempel hadde kvinnene gjort mer enn mennene i misjonsforeningene. Likevel ville han stemme for kvinnens rett både til å stemme og til å være valgbar.
Representanten fra Arendal; lærer Ljone hadde imidlertid ikke skiftet standpunkt, han presiserte nå at i henhold til lovens bokstav var kvinner både berettiget til å stemme og til å representere, noe annet var falskhet. Ja, det var faktisk ingen ting som ga noen som helst rett til å argumentere mot § 11. Menn og kvinner sto på like fot; med de samme rettigheter.
Den standhaftige
Fra nå av ser vi at talernes argumenter gjentas – især de som var for kvinners jamstilte rettigheter med mannens, som det for øvrig hele tiden var klart flertall for. Men den gode pastor Hvistendahl hadde så visst ikke til hensikt å kaste inn håndkledet. Etter at Messel og Aarrestad, sammen med skomakere, lærere og studenter etter beste evne forsøkte å få pastoren til å begripe at han var på ville veier kom det til at han tydeligvis måtte si hva hans egentlige mål var. Han åpnet med å si at på grunn av holdninger som i den seinere tid var kommet til uttrykk blant selskapets ledelse var mange kristne skremt bort fra D.N.T. Det var feil å gjøre kvinner valgbare til «dette og hint». Da ble hun jo trukket ut av sitt livs egentlige sfære, ja hun tapte da den makt hun hadde hatt i hjemmet og ble dratt bort fra sitt stille, pliktoppfyllende liv. Han kunne ikke støtte den tankebane som her lå under; det stred mot hans samvittighet. Egentlig burde han ikke stå i et selskap som vedtok slike lover, for hans samvittighet var bundet til Guds evige ord. Når han likevel valgte å stå som medlem, var det i håpet og troen om at saken ville få et annet og bedre utfall, når den en gang ble endelig avgjort.
Vedtaket
Det var fortsatt mange på talerlisten; dette var en sak som engasjerte mange – og provoserte like mange. Ingen av de 15 som talte etter Hvistendahls trussel om å gå ut av selskapet om han ikke fikk det som han ville, var på linje med ham. Tvert om; det kan se ut som at den skjerpede tonen som pastoren anla, virket i motsatt retning. Flere ba nå om avstemning, og dirigenten la fram følgende «resolusjon» til avgjørelse:
«De fremmødte Kvinders Valg erkjendes gyldigt». Forslaget ble enstemmig vedtatt. Protesten kom fra de sju delegatene som ikke stemte, hvilket tyder på at det enten var skriftlig votering, eller at det ble foretatt kontravotering. Avgjørelsen ble mottatt med stor begeistring, og dagens møte ble avsluttet med andakt av lærer Askeland.