Diabetes

Diabetes (latin diabetes melittus), tidligere kalt sukkersyke, er en stoffskiftesykdom som enten skyldes mangel på insulin (type 1) eller en kombinasjon av insulinmangel og dårlig virkning av det insulinet som finnes (type 2). Sykdommen fører til at innholdet av sukker i blodet blir for høyt, en tilstand som kalles hyperglykemi. Symptomer på sykdommen er hyppig vannlating, tørste, vekttap og svekka allmenntilstand. Uten behandling kan den føre til alvorlige stoffskifteforstyrrelser, nedsatt nyrefunksjon, redusert nerveleding, økt tendens for infeksjoner og hjerte- og karsykdommer. Per 2014 var det omkring 200 000 personer i Norge som var diagnostisert med diabetes. Det anslås at det per 100 diagnostiserte tilfeller eler 50 til 100 udiagnostiserte. I underkant av 30 000 trengte insulinbehandling, mens de resterende kunne behandles med andre medikamenter eller diett. Mange er arvelig disponert på sykdommen, men også livsstil spiller en betydelig rolle for om den utvikler seg eller ikke. Det har vært en sterk økning i antallet som får diagnosen i Norge, noe som dels skyldes økt oppmerksomhet og enklere testmetoder, og dels en økning av risikofaktorer som fedme og usunt kosthold.

Ut over denne innledninga vil denne artikkelen ta for seg diabetes i en historisk kontekst. For mer informasjon om sykdommen anbefales det å følge lenke til Store medisinske leksikon i litteraturavsnittet.

Diagnostisering

Sykdommen har vært kjent svært lenge. Allerede på 100-tallet f.Kr. skrev den greske legen Aretaeus fra Kappadokia om den, og brukte navnet diabetes. Det kommer fra gresk διαβαίνειν, 'å gå gjennom', og viser til at hyppig vannlating er et viktig symptom. Han beskriver det som en dødelig sykdom, hvilket den også kan være dersom man ikke får behandling. Han var den første som beskrev sykdommen så konkret, men allerede omkring 1550 f.Kr. ble det skrevet om diabetesliknende symptomer i en egyptisk papyrus.

Det første forsøket vi kjenner på en vitenskapelig diagnostisering skjedde rundt 1350, da Johannes Zacharias Actuarius brukte uroskopi. Metoden består i at man bruker et gradert glass for å studere skum og utfellinger i urin. Når sukkerinnholdet i blodet når en viss grense, begynner diabetikere nemlig å skille ut sukker i urinen. Paracelsus brukte på 1500-tallet en annen metode, der han kokte urinen og separerte et hvitt pulver. Dette mente han var et salt, og han trodde det var dette saltet som tørsten.

På 1600-tallet klarte den engelske legen Thomas Willis å fastslå at det var flere tilstander som likna på hverandre. Han skjelnet mellom diabetes melittus, fra det latinske ordet for 'honning', og diapetes insipidus. Ved sistnevtne var det ikke sukker i urinen, mens diabetes melittus ga en søtsmak på urinen. At man bruker ordet 'søtsmak' er helt på sin plass; på den tida var det vanlig at legen smakte på pasientens urin som del av sin diagnostisering. En greiere test kom i 1780-åra, da Francis Home og Johann Peter Frank fant ut man kunne bruke gjær for å påvise sukker i urinen. Omtrent på denne tida kom den første tilpassa dietten, da John Rollo anbefalte høy innhold av fett og protein, og lavt innhold av karbohydrater.

På 1800-tallet begynte man så å snevre inn årsaken. Franskmannen Claude Bernard mente det var leveren som ikke klarte å holde på druesukkeret kroppen normalt lagrer der. Det var i 1838 påvist at det var nettopp druesukker som ble utskilt i urinen. Først i 1880 kom legene Minowski og von Mering fram til riktig sted i kroppen, da de i et forsøk fjerna bukspyttkjertelen hos en hund. Dyret utvikla da diabetes. Man fant senere ut problemet ligger i de langerhanske øyer i bukspyttkjertelen; dersom dette området ikke fungerer som det skal klarer ikke kroppen å produsere insulin, eller den produserer for lite insulin av dårlig kvalitet.

I Norge ble blodundersøkelse ved mistanke om diabetes innført i 1916 av Hermann Fleischer Høst, senere overlege ved Bærum sykehus.

I 1960-åra fikk man enkle urinprøver som pasienter kunne ta selv; ved å se på fargeendringer på teststrimmelen så man om det var sukker i urinen eller ikke. Når det utskilles urin er nivået altfor høyt, og først da man utvikla enkle blodprøver ble det mulig for pasientene å kontrollere blodsukkeret bedre. Dagens tester er svært enkle å bruke, og tar bare noen få sekunder.

Behandling

Som vi ser i avsnittet om diagnostisering var det ikke før på 1600-tallet at man fastslo at sukker spilte en rolle i sykdommen, og først på 1800-tallet ble det full sikkerhet omkring dette. Dette medfører at selv om man kunne si noe om hvilken sykdom folk hadde allerede før Kristi fødsel, var det i mer enn halvannet årtusen ingen forståelse for at dietten spilte noen rolle. Etter at man begynte å forstå årsakene kunne man anbefale pasientene å holde seg unna sukker, men for personer uten noen insulinproduksjon (type 1) er dette ikke særlig effektivt på sikt.

Rundt 1900, etter at man hadde funnet ut at problemet lå i de langerhanske øyer i bukspyttkjertelen, ble hormonet insulin identifisert. Gjennom dyreforsøk antok man at behandling med insulin kunne hjelpe, men der var vanskelig for forskerne å overbevise andre om dette. Da første verdenskrig brøt ut hadde man ikke hatt noe skikkelig gjennombrudd, og først rundt 1920 klarte man å effektivt isolere insulin og behandle en hund med dette. Det første forsøket på et menneske fant sted 11. januar 1922, da fjorten år gamle Leonard Thompson fra Canada fikk en injeksjon. Ekstraktet var urent, og han fikk en allergisk reaksjon. Den 23. januar 1922 fikk han, etter en del justeringer, en ny dose, og denne gang forsvant symptomene på diabetes. Canadierne J.J.R. Macleod og Frederick Bantling mottok i 1923 Nobelprisen i medisin for dette arbeidet med insulinbehandling. Frederick Sanger fikk i 1958 Nobelprisen i kjemi for å påvise primærstrukturen i insulin, en oppdagelse som etter hvert gjorde det mulig å lage syntetisk insulin. Også Dorothy Crowfoot Hodgkin fikk Nobelprisen i kjemi for insulinforskning, da hun i 1967 påviste romstrukturen i molekylet.

Insulin til behandling av diabetes kan ikke hentes fra mennesker, da kroppen ikke kan produsere nok overskudd til at dette er en farbar vei. For diabetikere som behandles med insulin er det alltid en fare for overdosering, noe som fører til for lavt blodsukker; dette kan føre til bevisstløshet og død. I en fungerende bukspyttkjertel er derfor insulinproduksjonen tilpassa behovet, uten at det lages noe overskudd. Man fant raskt ut at insulin fra storfe, svin og fisk var mulig å bruke på mennesker. Alle pattedyr produserer og trenger insulin, og forskjellene mellom dyrs og menneskers insulin er så liten at man kan overføre det fra en art til en annen. At man valgte storfe, svin og fisk skyldes at det fra disse er lett å skille ut rent insulin som gir svært få bivirkninger.

Behandling med insulin førte til en dramatisk økning i forventa levealder for diabetikere. Da Leonard Thompson ble behandla i 1922 var forventa levetid for et barn med diabetes type 1 bare ett år etter at symptomene viser seg. Thompson levde i tretten år til, og døde av lungebetennelse. I 1945, da insulinbehandling hadde fått en betydelig utbredelse, var forventa levetid for en tiåring 45 år, og for en femtiåring 16 år. I dag vil sykdommen, såfremt man får stilt diagnosen og får nødvendig behandling, ikke uten videre føre til kortere forventa levealder.

I 1980-åra begynte man å framstille kunstig insulin i store nok mengder, og dermed forsvant også alle urenheter. Nyere metoder har ført til at man kan lage hurtigvirkende og langtidsvirkende insulin, noe som gjør behandling langt enklere, særlig når den kombineres med moderne blodprøvemetoder. Den første insulinpumpa ble laget i 1970-åra, men var dyr og usikker. I 1992 kom en forbedra modell, som normalt skal kunne levere insulin på samme måte som en sunn bukspyttkjertel. På 2000-tallet har en økende andel av insulinavhengige pasienter fått innoperert pumpe. Senere har man også klart å lage en kunstig bukspyttkjertel som dersom den viser seg å fungere som ønska i praksis fjerner sykdommen helt. Også for pasienter som bruker sprøyter er livet som diabetiker betydelig enklere i dag enn det var for bare 20-30 år siden, fordi testmetoder og hurtigvirkende insulin fører til at man i langt større grad kan leve helt normalt.

Litteratur og kilder

• Diabetes i Store norske leksikon.
• Diabetes på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• Insulin på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• Diabetes history på diabetes.co.uk.

Diabetes omhandler/omtaler en alvorlig sykdom/tilstand eller annen medisinsk informasjon. Søk alltid hjelp fra fastlege eller annet kvalifisert helsepersonell dersom du mistenker at du selv eller andre har denne tilstanden. Du bør aldri bruke informasjon fra oppslagsverk som eneste kilde når du skal ta viktige avgjørelser som berører din egen eller andres helse. Selv om denne artikkelen kan inneholde oppdatert informasjon om sjukdommen/tilstanden, er det også viktig å være klar over at fokuset på Lokalhistoriewiki er historisk informasjon og ikke medisinsk hjelp.