Edvard VII av Storbritannia
Edvard VII av Storbritannia (født 9. november 1841, død 6. mai 1910) var konge av Storbritannia fra 1901 til sin død, og samtidig keiser av India. Han var kronprins – «Prince of Wales» helt fra 1841 til 1901, lenger enn noen annen før ham.
Han var sønn av dronning Victoria og prins Albert, og ble den første britiske monarken fra huset Sachsen-Coburg-Gotha. Bare en måned gammel ble han utnevnt til tronarving.
I ungdomsåra hadde han en kort affære med ei irsk skuespillerinne. Dette sjokkerte foreldrene dypt, og da prins Albert døde kort tid etter å ha hatt en alvorsprat med ham mente dronning Victoria at dødsfallet var Edvards skyld.
I 1862 ble han gift med prinsesse Alexandra av Danmark, som var datter av Christian IX av Danmark og søster av den senere Frederik VIII. Dermed var hun også tante til Haakon VII. De fikk seks barn, deriblant den senere Georg V av Storbritannia og dronning Maud av Norge.
I 1874 mottok han Storkorset av St. Olavs Orden. Han besøkte Norge flere ganger, først som turist mens han var kronprins. Etter 1905 kom han også til Norge for å besøke dattera og Haakon VII – som han var både svigerfar og onkel til.
Galleri
Edvard VII og Haakon VII spaserer på Voksenkollen i Kristiania i 1908.Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket
Edvard VII og Haakon VII på Voksenkollen i Kristiania i 1908.Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket
Kronprins Edvard.Foto: Henry Van der Weyde (1893).
Prinsesse Alexandra av Danmark ble i 1862 gift med daværende kronprins Edward.Foto: Henry Van der Weyde (1893).
