Elfenbenskysten
Elfenbenskysten eller Côte d'Ivoire er en republikk i Vest-Afrika. Landet grenser til Ghana i øst, Burkina Faso og Mali i nord og Guinea og Liberia i vest. Etter å ha vært en fransk koloni fra 1893 ble landet selvstendig i 1960.
Geografi
Det meste av landet er flatt lavland med lave årygger og grunne elvedaler. I vest hever landskapet seg, og når 1752 moh. på toppen av Mont Nimba.
Elfenbenskysten har et areal på drøyt 322 000 km2, altså noe mindre enn Norge. Det er tre klimatiske soner: ekvatorialt i sør, tropisk i sentrale deler og semiarid i nord. I sentrale og sørlige deler er det forholdsvis mye nedbør.
Historie
Arkeologiske funn av redskaper tyder på at det har levd mennesker i området i minst 12 000 år. Til tross for dette er dagens befolkning i all hovedsak etterkommere etter innvandrere fra de siste 5-6 århundrer, og det er få eller ingen som er direkte etterkommere av urbefolkninga.
Etter at portugisiske sjøfarere kartla kysten av Vest-Afrika fra 1470-åra, ble området hjemsøkt av slavehandlere. Elfenbenskysten ble betydelig mindre ramma enn dette enn nabolandene, fordi det finnes få naturlige havner langs landets kystlinje. Tidlig på 1600-tallet kom franske misjonærer til området og bosatte seg i det som nå er det sørøstlige Elfensbenskysten. På begynnelsen av 1800-tallet kom også et organisert fransk militært nærvær, men det var først i 1893 at området formelt ble en koloni, og først rundt starten av første verdenskrig var en regulær koloniadministrasjon på plass.
Mot slutten av andre verdenskrig begynte en organisert motstand mot kolonistyret. Partiet Syndicat Agricole Africain ble grunnlagt av Félix Houphouët-Boigny i 1944, og året etter ble det omgjort til Parti Démocratique de Côte d'Ivoire (PDCI). De klarte å samle andre partier i Rassemblement Démocratique Africain (RDA), og drev en fredelig frigjøringskamp. Houphouët-Boigny kunne som medlem av den franske nasjonalforsamlinga fremme landets sak der. Opprinnelig sto han for ei linje der man fikk fortsatt tilknytning til Frankrike gjennom et samvelde. i 1959 ble han utpekt som statsminister i Elfenbenskysten. Det ble samtidig klart at de andre franske koloniene i området valgte selvstendighet framfor samvelde, og uten de andre koloniene med på laget var dette en uheldig linje. Den 7. august 1960 erklærte Houphouët-Boigny derfor landet som uavhengig.
Fram til 1991 var PDCI eneste tillatte parti. Det har fortsatt å ha en dominerende stilling. Landet har i mindre grad enn andre ettpartistater vært styrt som et diktatur, og man har derfor nytt godt av stabile forhold. Fram til 1980-åra var det jevn økonomisk vekst i landet. Dette ble godt hjulpet av at Elfenbenskysten, som andre tidligere franske kolonier, har en spesiell status når det gjelder handel med Frankrike. Landet har også hatt betydelig lavere forsvarskostnader enn mange andre i regionen, fordi de inngikk en avtale om at Frankrike kunne stasjonere ut styrker der mot å garantere for landets sikkerhet.
Etter at Houphouët-Boigny døde i 1993 ble nasjonalforsamlingens president Henri Konan Bédié innsatt som nytt statsoverhode. Dette førte til at statsminister Alassane Outtara, som følte seg forsmådd, gikk av. I 1994 ble partiet Rassemblement des républicains (RDR) etablert, og Outtara slutta seg etter hvert til det. Presidentvalget i 1995 ble boikotta av de fleste opposisjonspartiene, og bare to kandidater ble godkjent av myndighetene. Bédié fikk 95,2 % av stemmene, og PDCI fikk et massivt flertall i parlamentet med 148 av 175 mandater.
Gjennom 1990-åra kom det stadig sterkere anklager om brudd på menneskerettighetene. Politiske motsetninger, som dels hadde etnisk og dels religiøs bakgrunn, ble også mye tydeligere. Særlig konflikten mellom det hovedsakelig kristne sør og det muslimske nord ble dominerende i politikken. Da det skulle gjennomføre nytt valg i 1999 ble det satt i gang en kampanje mot Outtara. Det ble blant annet hevda at hans mor var fra Burkina Faso, og at han derfor ikke var valgbar som president. Denne kampanjen var sannsynligvis satt i gang fordi Outtara er en muslim fra nord i landet, mens Bédié er kristen og fra sør. Samme år var det voldelige sammenstøt mellom innvandrere fra Burkina Faso og lokalbefolkninga i sørvest, og omkring 12 000 burkinere måtte flykte fra sine hjem.
Det har i liten grad vært militær innblanding i politikken, men i 1990 deltok flere hundre soldater i opptøyer, og i 1995 ble det avslørt kupplaner. I 1999 ble det så gjennomført et militært statskupp. Man krevde at den tidligere hærsjefen Robert Gueï skulle gjeninnsettes; han var avsatt i forbindelse med kupplanene i 1995. Gueï tok over som president, mens Bédié kom seg i sikkerhet på den franske ambassaden, og ble fløyet til Frankrike. Det ble etablert en styringskomité for landet, med løfter om å gjeninnføre demokratiet.
Et nytt militært opprør brøt ut i 2000, men ble slått ned. Det ble vedtatt en ny grunnlov etter en folkeavstemning, og denne ga amnesti til kuppmakerne fra 1999. Soldater som var misfornøyd med dette angrep presidentboligen, men også dette opprøret ble slått ned. da det skulle gjennomføres valg i 2000 ble både Outtara og Bédié nekta å stille. De eneste kandidatene var Gueï og opposisjonskandidaten Laurent Gbagbo. Etter at Gueï mislyktes med et nytt kuppforsøk for å slippe å stille til valg, brøt det ut massedemonstrasjoner. Valget ble gjennomført, med Gbagbo som klar vinner. Også i 2001 var det et kuppforsøk, som ble slått ned. Men de mer ustabile forholdene førte til etnisk motiverte opptøyer flere steder i landet.
I september 2002 brøt det ut omfattende uroligheter. Det ble antatt at Gueï sto bak, og dette stemmer trolig ettersom han selv deltok og ble drept på opprørets første dag. Dessverre førte opprøret til at det brøt ut borgerkrig, der landet i praksis ble delt i to. Den sørlige delen var under regjeringas kontroll, mens den nordlige delen ble kontrollert av flere forskjellige opprørsstyrker. Frankrike sendte 4000 soldater. De skulle opprinnelig beskytte og eventuelt evakuere franske borgere, men fikk etter hvert et noe utvida mandat. Storbritannia og USA sendte mindre styrker, mens Nigeria sendte kampfly for å støtte regjeringa.
Kamphandlingene spredde seg ut fra Abidjan, og det ble åpna en ny front mot grensa til Liberia. Daværende president i Liberia, Charles Taylor, ble beskyldt for å være involvert i krigen; det var fra tidligere kjent at han var medvirkende i borgerkrigen i Sierra Leone. Allerede i oktober 2022 klarte regjeringa å inngå en avtale med Mouvement patriotique de Côte d´Ivoire (MPCI) som kontrollerte mesteparten av den nordlige delen av landet. De franske soldatene i landet ble satt til å overvåke fredsavtalen. Men det oppsto nye opprørsgrupper i vest, som i januar 2003 samla seg i Forces nouvelles (FN) og satte hovedkvarter i Bouaké, som er den største byen i nord. Det ble satt inn en fredsstyrke organisert av det vestafrikanske samarbeidsorganet ECOMOG, som sammen med de franske troppene kunne etablere en delingssone for å unngå direkte kamphandlinger.
I januar 2003 klarte man med fransk hjelp å framforhandle en maktfordelingsavtale, slik at Gbagbo kunne fortsette som president, mens representanter for opprørerne ble tatt inn i regjeringa. Våpenhvilen ble allikevel brutt, og det skjedde også etter en ny fredsavtale inngått i 2004. I 2004 oppsto en ny krise da ni franske soldater ble drept i kamper mellom regjeringsstyrker og opprørere. Frankrike svarte med å ødelegge Elfenbenskystens flyvåpen i et angrep på flyplassen i hovedstaden Yamousoukro. Dette førte til anti-franske opptøyer, der omkring 130 mennesker ble drept. FN innførte etter dette våpenboikott mot landet. FN satte også inn fredsbevarende styrker. Krigen endte etter en ny avtale i 2005, men det viste seg vanskelig å få gjennomført valg. Opprørsgrupper har gradvis blitt oppløst, og mange av medlemmene er integrert i regjeringsstyrkene.
Befolkning
Landet har per 2022 en befolkning på rett i overkant av 27 millioner. Abidjan, med rundt 3,6 millioner innbyggere, er største by. Hovedstaden Yamasoukrou, som var Félix Houphouët-Boignys' fødested, var opprinnelig bare en landsby, men ble bygd ut som hovedstad og har omkring 200 000 innbyggere.
Det er omkring 60 til 80 etno-lingvistiske grupper i landet, men disse kan deles inn i noen få hovedgrupper. I sør og sørøst finner man akan, i vest kru, i nordøst voltafolk, og i sentrale deler og på nordlige savanner mande. Mange i sørøst og sentrale strøk er etterkommere av innvandrere fra dagens Ghana.
Flertallet praktiserer tradisjonelle afrikanske religioner. Av verdensreligionene er islam størst, mens kristendom er forholdsvis lite utbredd.
Elfenbenskysten og Norge
Norge har gitt bistand til Elfenbenskysten gjennom Den afrikanske utviklingsbank. Det er betydelig import til Norge av kakao, ettersom Elfenbenskysten er en av verdens største produsenter av denne råvaren.
Norge hadde en ambassade i Abidjan fram til 2011. Etter dette var ambassaden i Abuja i Nigeria en tid sideakkreditert, og deretter ble ansvaret lagt til ambassaden i Accra i Ghana.
Selv om det mange intern fordrevne og mange flyktninger under borgerkrigen, var det forholdsvis få som kom til Norge. Per 2022 er det registrert bare 329 personer med bakgrunn fra Elfenbenskysten.
Litteratur og kilder
- Elfenbenskysten i Store norske leksikon.
- Elfenbenskysten på Wikipedia på bokmål og riksmål.