Elvåga

Elvåga i 1930-åra.

Foto: Ukjent (forlag J.H. Küenholdt)

Nordre Elvåga. Fra Akers historie, utgitt 1918.

Elvåga, Nordre og Søndre, er to langstrakte vann i nord–sør-retning som utgjør deler av grensa mellom Lørenskog og Oslo. Hovedtilsiget kommer fra Eriksvannet på grensa mellom Lørenskog, Enebakk og Oslo, og vannene har avløp via Ellingsrudelva. Delebekken faller inn i Nordre Elvåga gjennom Skilledalen. Nedbørsfeltet er 18,7 km2.

Siden 1941 har Elvåga vært en av drikkevannskildene for Oslo, og Oslo kommune eksproprierte vannene og elvebreddene. Elvågadammen ved Mariholtet, som var ferdig i 1964, deler Nordre Elvåga i to. Søndre del er inntaksmagasin for en 4 km lang tunnel som leder vannet til Skullerud vannrenseanlegg i Oslo, mens bading er tillatt i nordre del, som kalles Fri-Elvåga. Dammen gjør at Nordre Elvåga sør for dammen og Søndre Elvåga er bundet sammen og har blitt hevet hhv. 9 og 4 meter til 195 moh. Nord for dammen er Nordre Elvåga regulert til 181 moh. Den gamle husmannsplassen Nordre Skytten ved Søndre Elvåga ble nedlagt i forbindelse med at drikkevannsrestriksjonene ble innført. Også den dampdrevne saga på Søndre Skytten ble nedlagt. Ved oppdemminga i 1964 ble Brilleholmene og den gamle husmannsplassen Tangen sør i Nordre Elvåga liggende under vann. Tangen hadde da vært nedlagt siden slutten av 1800-tallet, men det hadde vært et sagbruk der mellom 1906 og 1910, og tuftene var synlige fram til oppdemminga.

I den norrøne mytologien fortelles det at jotnen Hyme bodde øst for Elvåga, som var grense mellom menneskenes og jotnenes verden. Elvåga-navnet, som er sammensatt av ’’él’’ (byge, i overført betydning strid, kamp) og ’’vágr’’ (sjø), er derfor utvilsomt svært gammelt og må være gitt av menneskene som bodde i Oslodalen. Om de virkelig trodde at jotnene bodde i det nåværende Lørenskog, er uvisst. Det virker mer rimelig å anta at Elvåga-vassdraget ned til Langvannet var å betrakte som ei grense mot et område som var ubebodd da navnet ble gitt.

Nordre Elvåga har de to øyene Sundtangen, som tidligere var en landfast tange, derav navnet. Det ligger mange høydedrag rundt innsjøene, blant anna Garfangåsen nord for Nordre Elvåga og Blåsyna sørøst for Søndre Elvåga. Øst for demninga i Nordre Elvåga var det en større skogbrann i 1915, og stedet har etterpå hatt navnet Brenninga. I den nordligste delen ble det lov å bade og fiske (derfor kalt «Fri-Elvåga»). Denne delen har også beholdt det opprinnelige høydenivået, til forskjell fra resten av Nord-Elvåga som altså er demmet opp sammen med Sør-Elvåga og brukes som drikkevannskilde.