Enerhaugen
Enerhaugen er et høydedrag i Bydel Gamle Oslo. Det ligger nord for Grønland kirke, og var fram til byutvidelsen i 1859 en av Oslos forsteder. Området hadde en typisk forstadsbebyggelse, med trange, uregelmessige gater og tett, lav trehusbebyggelse. Navnet kommer antagelig av at det har vokst einer der.
Historie
På 1700-tallet ble Enerhaugen beskrevet som en haug med usle husmannshytter. Disse lå under Oslo ladegård. Forvandlingen fra gårdsdrift på husmannsplassene til forstadsbebyggelse startet da lensmann Barthold Nicolai Knoph i 1811 kjøpte plassen Ulvebråten og delte eiendommen i tre. I 1815 ble haugen videre inndelt i 70 parseller av eieren Jørgen Young, og utbyggingen skjøt virkelig fart. Folketallet vokste raskt, og det var de fattigste blant byens befolkning som fikk seg husrom i forstedene. Fortetting, dårlige vann- og kloakkforhold og armod gjorde levekårene dårlige. Det var rundt 1850 bare en gate på Enerhaugen, Smedgata. Fra den tid begynte bebyggelsen også å spre seg utover høydedraget, og nye gater og smug ble anlagt etter behov, uten noen regulering. Vann måtte hentes fra vannpostene på Galgeberg. Under koleraepidemiene på 1800-tallet var Enerhaugen sammen med Bergfjerdingen og Pipervika blant de hardest rammede områdene.
Kriminalitet, drukkenskap og andre ordensproblemer hørte til hverdagen, og området ble derfor lagt under byens politi. Aker herred hadde ansvar for fattigforsorgen på Enerhaugen, som lå under Grønlands Fattigdistrict. Det kom også private tiltak, som opprettelsen av asylet for foreldreløse barn i 1843. I 1850 grunnla Honoratus Halling arbeiderforeningen Enerhaugens Samfund. Han klarte å utkonkurrere Marcus Thranes arbeiderforening, som ellers hadde stor framgang i fattige forstadsområder.
Med innlemmelsen av området i byen i 1859 kom det en del forbedringer. En av de viktigste var at det kom vann- og kloakkledninger dit, hvilket gjorde mye for folks helse. Det kom også en del ny bebyggelse i 1870- og 1880-åra, slik at murblokker på tre-fire etasjer erstattet gammel trehusbebyggelse på østsida av Smedgata og noen andre steder. Ellers ble Enerhaugen i liten grad forandret fram til rundt 1960.
Omkring 1960 ble Enerhaugen sanert, etter reguleringsplan utarbeidet av arkitektene Kjell Lund og Nils Haugstveit. Det var en omstridt sanering, for den fjernet et gammelt bymiljø fullstendig. Men husene var så dårlige at de var helsefarlige å bo i, og mange hadde ikke innlagt vann og kloakk. Bystyret vedtok derfor en full sanering. OBOS reiste seks boligblokker på mellom fire og femten etasjer i området. St. Hallvard katolske kirke, som er menighetskirke for Oslos østlige bydeler og deler av Akershus, og det tilhørende fransiskanerklosteret, sto ferdig i 1966.
Fortidsminneforeningen forsøkte å bevare en del av det gamle trehusmiljøet på vestskråningen, men dette ble avvist av bystyret. Bare Grønland gamlehjem i Smedgata 30 fikk stå. En del av den tidligere bebyggelsen ble flyttet og gjenreist på Norsk Folkemuseum.
Galleri
Parti fra Enerhaugen, postkort fra 1925–1930.
Kilder
- «Enerhaugen» i: Tvedt, Knut Are (red.): Oslo byleksikon, Kunnskapsforlaget, Oslo 2010.
- Enerhaugen i Store norske leksikon
- Enerhaugen på Norsk Folkemuseums hjemmeside