Erik Emune

Erik Eriksson Emune (død 1137 i Danmark; tilnavnet fra norrønt, «minneverdig»/«uforglemmelig») var konge av Danmark fra 1134 til sin død. Han framstår i kildene som en brutal og mislikt konge, som styrte under en periode med innbyrderkrig i Danmark. Han lot sin bror Harald Kesja henrette, og fikk myrdet de fleste av sine nevøer.

Erik gifta seg med Malmfrid Mstislavsdatter etter at hun hadde blitt skilt fra sin første mann, Sigurd Jorsalfare. Det er mulig at hennes datter Kristin Sigurdsdotter vokste opp med henne og hennes nye mann i Danmark.

I 1137 foretok Erik det første angrepet på Oslo vi kjenner til. Etter først å ha blitt jaget ved Tønsberg satte han Oslo i brann, noe som forårsaket store ødeleggelser. Blant annet ble Hallvardskatedralen brent ned. Danskehæren ble jaget etter en dag av menn Tjolstolv Ålesson hadde samla på Raumarike. Bakgrunnen for toktet mot Norge var at Magnus Blinde hadde vært i Danmark og sikret støtte fra Erik.

Erik ble myrda på tinget av en jysk herremann.

Kilder

• Erik 2 Emune i Store norske leksikon
• Snorre Sturlasson: Heimskringla, Haraldssønnenes saga