Filletante og -onkel

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Filletante og -onkel, og med dem de tilhørende filleniese og -nevø, er begreper som har ulike betydninger avhengig av hvem man snakker med. Det kan derfor være praktisk med en oversikt over de ulike betydningene, slik at det er lettere å tolke seg fram til hva som menes.

De fire betydningene

Rekkefølgen av de fire betydningene er her satt opp etter både Norsk illustrert ordbok fra 1993 og Norsk Ordbok; begge fører det oppp under 'filleonkel' med henvisning fra 'filletante'.

1: Ektefelle til en av foreldrenes søsken. Her er det altså en inngifta person, ei tante eller en onkel som ikke er biologisk i slekt med sin nevø eller niese. Dette er en betydning som særlig er kjent fra dialekter i distrikene, og som står sterkest i områder som er nynorskdominert. I bymål har denne funksjonen oftere vært fylt ved at man bruker faster/moster og morbror/farbror om biologisk tante eller onkel, og tante/onkel om inngifta personer.

2: Søskenbarn av en av foreldrene. Etter denne definisjonen er altså fars eller mors kusine ei filletante, og fars eller mors fetter er filleonkel. Dette er den første definisjonen som ble ført inn i ei standardordbok, nemlig i Norsk Riksmålsordbok fra 1937. Betydninga er særlig kjent fra bymål.

3: Fars eller mors tante eller onkel. Denne betydninga sammenfaller med grandtante/-onkel eller gammeltante/-onkel, altså søsken av besteforeldrene og deres ektefeller. Denne betydninga er nesten utelukkende registrert i Aust-Agder, og spesielt i Risør og Grimstad. Særlig i Risør har dette også blitt strukket til også å gjelde andre slektninger man har et nært forhold til.

4: Nær venn av familien som fyller «tante-/onkelfunksjon» og tiltales som tante eller onkel. Dette er en utbredt definisjon, som er praktisk for å beskrive nære forhold uten at det er noen slektsmessig tilknytning. Slike personer omtales også som f.eks. reservetante/-onkel eller lånetante/-onkel.

Tolkning av betydningene

Utviklinga i det norske språket går mot stadig mindre presise termer for slektskap. Dette er et resultat av nye familiestrukturer, der man får flere personer som skal tildeles en rolle. Det er for eksempel svært vanlig at man får noen ekstra besteforeldre som følge av skilsmisse og gjengifte, og da må bruke farmor/farfar og mormor/morfar for de det gjelder, og alternativer som bestemor/bestefar for andre. Når så alle onkler og tanter, med varierende grad av hel-, halv- og stesøsken skal passe inn i strukturen blir definisjonen av ordene vagere.

Lars S. Vikør skrev i 2005 i Språknytt om fenomenet, og ut fra en terminologisk synsvinkel trakk han følgende konklusjoner:

Betydnignene inngifta eldre slektning (1, her noe utvida) og søskenbarn til en av foreldrene (2) er hovedbetydninger. I den første er det ifølge Vikør mer naturlig å bruke adjektivet 'inngifta', eller bare rett og slett omtale personen som tante eller onkel. Her har vi altså eksisterende begrep som fyller den språklige funksjonen. I den andre betydnigna finnes det ikke noe annet begrep, ut over å omtale personen som 'fars kusine' eller liknende; det er presist, men fungerer dårlig som beskrivelse på relasjonen. Vikør mener derfor at betydninga søskenbarn til en av foreldrene er den betydninga hvor begrepet kan gjøre best tjeneste i språket; han nevner også at det er den betydninga han selv alltid har knytta til det. Når et gjelder de to andre betydningene, nr. 3 og 4 over, hopper han over disse i den terminologiske utredninga, da de ser ut til å være lokale fenomener med svært liten utbredning.

Ordets opphav

Det er vanskelig å finne opphavet til dette ordet. Det er unikt for norsk; en rekke språk har egne ord som beskriver slektsforhold på samme nivå, men ikke noe så uspesifisert ord med så mange forskjellige betydninger. På dansk kan det forekomme, men det er der regna som et innlån fra norsk. Det kan se ut til at de oppsto i urbane og borgerlige kretser, og at de så spredde seg ut over landet og endra betydning.

Hva leddet 'fille-' betyr er usikkert. En teori er at det antyder noe uekte, altså ikke ekte tanter og onkler. Den sterkeste innvendinga mot det er at leddet 'fille-' i andre sammensetninger ikke har den betydninga, muligens med unntak av 'fillerose', et alternativt navn på valmue. I mange sammenhenger antyder 'fille-' noe dårlig, men ut fra hvordan ordet filletante/-onkel har blitt brukt er det ingen grunn til å tillegge det noen negativ betydning; det er heller brukt som et kjærlig navn på personer man har et nært forhold til.

Noen søk i Nettbiblioteket antyder at ordet først blir vanlig på begynnelsen av 1900-tallet, både i skjønnlitteratur og i aviser. Første gang det opptrer i ei avis med en klar definisjon er i 1913, i forbindelse med et kongelig bryllup, der det står «Brudgommen, prins Arthur av Connaught, er saaledes sin hustrus filleonkel, hendes mors fætter» (definisjon 2).[1]

Ordbok- og leksikonoppslag

I ordbøker og leksika varierer det hvilke betydninger man har med, og om noe eventuelt er satt som primært og sekundært. Bak hver oppføring det lenkes til her er det satt opp i parentes hvilke av de fire betydningene som er med, i den rekkefølge de står og ev. med notat om noe tillegges spesiell vekt. Nummerering av definisjonene følger lista over.

Referanser

  1. «brudeparrets slegt», Stavanger Aftenblad 1913-10-16. Digital versjonNettbiblioteket.

Litteratur og kilder