Folkeregisteret

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Folkeregister)
Hopp til navigering Hopp til søk

Folkeregisteret er et personregister over alle som har tilknytning til Norge, det vil si alle som bor eller har bodd i Norge, samt norske statsborgere uansett om de noen gang har bodd i Norge eller ikke. Siden 1991 har Skattedirektoratet hatt ansvaret for Det sentrale folkeregister, som er basis for både skatte- og valgmanntall. Det brukes også til befolkningsstatistikk og andre formål. En rekke rettigheter, som økonomiske ytelser fra det offentlige, er avhengig av korrekt registrering i folkeregisteret.

Historie

Med innføring av kirkebøker på 1600-tallet oppsto i praksis også det første norske folkeregisteret. Først i 1905 ble det innført kommunale folkeregistre, som i starten var frivillige. For eksempel oppretta Kristiania et folkeregister i 1906. En ny lov av 1915 videreførte dette; det var kommunestyrene som bestemte om man skulle ha et register eller ikke. Fram til det var det Den norske kirke som hadde det eneste noenlunde fullstendig registeret. Svakheten med det var at det var ført for kirkas behov, hvilket var å holde kontroll på kirkelige handlinger. Det fantes ikke noe registerkort for hver enkelt person, og det var også mer eller mindre tilfeldig om inn- og utflytting ble ført. Dermed måtte manntall, både for skatt og valg, ordnes på andre måter. Dette ble etter hvert også suppplert med folketellinger.

De første kommunale registrene ble ført på forskjellig måte fra sted til sted, og mange kommuner hadde ikke registre. Det var nokså vanlig at folk ble ført opp når de flytta til et sted, men ikke når de flytta ut. Dermed måtte man fortsatt ty til kirkebøker for å finne ut av personopplysninger.

Under andre verdenskrig innførte tyskerne pliktig kommunal folkeregistrering. Dette ble ikke fulgt opp de fleste steder, blant annet fordi registrene kunne komme til å bli brukt til tvangsutskriving til Arbeidstjenesten. Registrering av fødsler, viglser og dødsfall ble overført til sivile myndigheter, men etter krigen ble vigslene tilbakeført til geistlige myndigheter.

I 1946 kom så Lov om folkeregistrering. Det ble da oppretta et statlig folkeregister, som var underlagt Statistisk sentralbyrå. Det skulle ta lang tid før dette utvikla seg til et fungerende folkeregister; i første omgang ble det pliktige kommunale registre. Den sentrale folkeregister ble oppretta først i 1964. Grunndataene var henta fra folketellinga 1960, og ble oppdatert med data fra kommunale og kirkelige registre. Skatteetaten overtok som nevnt ansvaret i 1991.

I åra 2016–2019 har folkeregisteret blitt revidert i tråd med den nye folkeregisterloven av 2017. Det ble innført nye funksjoner i datasystemene, blant annet muligheten for at barn kan ha delt bopæl og dermed være registrert hos begge foreldre dersom de ikke bor sammen.

For tida før 1964 finnes det ikke noe fullstendig register. En av oppgavene til Historisk befolkningsregister er å fylle dette hullet. I første omgang er perioden fra folketellinga 1801 og fram til 1964 prioritert. For den nyeste delen av dette har ikke allmenheten tilgang, ettersom det ligger klausulert informasjon der. Den åpne delen vil dermed i praksis strekke seg fram til de nyeste kirkebokopplysningene som er åpent tilgjengelige, eller fram til folketellinga 1910 dersom det ikke finnes nyere kirkebøker tilgjengelig.

Innhold

Både personer som er bosatt i Norge nå og personer som er bosatt i utlandet, men som har bodd i Norge, føres i registeret. Norske statsborgere som ikke har bodd i Norge føres også i registeret. Dette gjelder særlig utenlandsfødte barn av norske foreldre. Også personer med midlertidig tilknytning føres opp, såfremt det ikke dreier seg om turistopphold. I 2013 var det omkring 7 millioner mennesker som sto i Folkeregisteret som levende. Avdøde personer blir stående som inaktive i folkeregisteret.

For å holde orden på personene brukes et unikt ID-nummer. Alle som blir født i Norge får tildelt et fødselsnummer, bestående av fødselsdato (seks siffer, mmddåå) og personnummer (fem siffer, der det tredje er partall for kvinner og oddetall for menn). Personer som flytter til Norge får i utgangspunktet tildelt et D-nummer, som er bygd opp på samme måte som fødselsnummeret; forskjellen er at man legger til 40 til fødselsdatoen. En person ført 1. januar 2000 vil da få nummeret 410100. Dette nummersystemet ble innført i 1964. Det er anslått at det ikke lenger vil være funksjonelt etter 2039, slik at det må skiftes ut før dette. Bruken av tosifra årstall har allerede ført til en del pinlige/artige episoder, der hundre-og-ettåringer er innkalt til ettårskontroll og lignende.

Registeret inneholder ellers data om navn, fødested, alle bosteder man har hatt i Norge, eventuelle kjente bosteder i utlandet, opplysninger om ekteskap og om barn. Telefonnummer og e-postadresse registreres ikke i folkeregisteret, men gjennom personnummeret kan man koble til e-post fra f.eks. Digipost, eller finne telefonnummer ved behov.

Tidligere registrerte man ikke midlertidige oppholdsadresser, selv om det var mulig å få registrert en postadresse. Dette var et nokså vidt begrep, og kunne inkludere flere års studieopphold. En konsekvens av det var at svært mange studenter ikke hadde stemmerett i lokalvalg, rettigheter til sosialhjelp og annet på sitt faktiske bosted. Mange opplevde at foreldrene flytta til en annen kommune, og at de dermed også fikk tilhørighet til den nye kommunen. Dette har blitt endra, slik at faktisk bosted nå registreres som bosted også ved midlertidige opphold av en viss varighet som student eller på institusjoner.

Opplysninger kommer til folkeregisteret dels fra meldinger fra forskjellige offentlige instanser, som fødselsmeldinger fra sykehus, dødsattester fra leger og så videre, og dels fra den enkelte registerførte i form av adresseendringer med mer. Man er pliktig til å melde flytting innen åtte dager. Utenlandsopphold på mer enn seks måneder skal også meldes før utreise.

Bruk og tilgang

Ved hjelp av fødselsnummer eller D-nummer brukes folkeregisteret som grunnlag for en rekke offentlige registre. For eksempel er eiendomsregistere, bil- og førerkortregistre, fastlegelistene, NAVs registre og mye annet knytta opp mot folkeregisteret. Dermed trenger man kun å gjøre adresseendring ett sted for at det skal vises i alle disse registrene. Ved endring av bostedsadresse er det meldeplikt til folkeregisteret.

Navnetildeling og -endring må registreres og godkjennes av folkeregisteret. Barn som blir født i Norge må få registrert navn innen seks måneder, ellers vil folkeregisteret sette et navn basert på sitt regelverk.

Private, og da særlig firmaer og organisasjoner, kan få vaska adresselister opp mot folkeregisteret. Blant annet bruker bankene dette for å sikre seg at de har rett identitet på kundene.

En del personer står med skjulte opplysninger i folkeregisteret, noe som kan innvilges dersom det er nødvendig av hensyn til deres sikkerhet. Dersom det er satt kode for fortrolig adresse kan ikke denne leveres ut til private. Er den koda som strengt hemmelig vil heller ikke offentlige myndigheter få utlevert adressa. I helt spesielle trusselsituasjoner kan en person få registrert nytt fødselsnummer og navn, med fiktiv bostedshistorikk.

Det er strenge begrensninger på tilgang til Folkeregisteret. Offentlige instanser får tilgang til de opplysninger de trenger i sitt virke, men ikke mer enn det. Private kan få tilgang til opplysninger som ikke er taushetsbelagt i den grad det er nødvendig for å ivareta lovmessige rettigheter. For eksempel fikk tros- og livssynssamfunn begrensa tilgang etter at de ble pålagt å registrere personnummer på alle medlemmer.

Litteratur og kilder