Fotball i Sandefjord
Fotballsporten kom til Sandefjord omkring århundreskiftet. Den gang var det mer romslig mellom husene, hist og her fantes åpne plasser og løkker hvor barn og ungdom boltret seg. Og naturligvis oppsto løkkefotballen før den organiserte fotball. Skjønt, løkkefotballen ble da snart organisert nok, men det var innen løkkeklubbenes egne rekker. Og selv om løkkefotballen snart resulterte i organisert fotball, med kretskamper og poeng, så fortsatte den å eksistere som rekrutteringskilde til de klubbene som etter hvert ble stiftet og som kom med i seriesystemet.
Fra løkkefotball til organisert fotball
I Sandefjord resulterte løkkefotballen i at Sandefjord Turn- og Idrettsforening i første omgang fikk egen fotballavdeling, hvilket i neste omgang førte til at Sandefjord Ballklubb ble stiftet.
På grunnlag av beretninger gitt ut av foreninger som har jubilert, og på grunnlag av erindringer hos folk som vokste opp i Sandefjord i årene efter 1900, kan man danne seg et visst bilde av den lokale fotballhistorien. Således kan man for eksempel i Sandefjord ballklubbs 30-årsberetning fra 1947 lese at det var «Rollo» og «Komet» som rådet grunnen på det såkalte «prestejordet» vest for Sandefjord kirke i 1909. Deres dueller resulterte imidlertid i forsoning. Og det var spillere fra disse to løkkeklubbene som noen år senere var med på å stifte den nye fotballklubben i byen.
Dette med forsoning skulle for øvrig vise seg å være en rød tråd i utviklingen innen fotballsporten i Sandefjord. Årene fremover skulle komme til å inneholde flere sammenslåinger. Det synes som om det var en felles vilje tiI å få et best mulig fotballag i byen, et lag som kunne hamle opp med klubbene fra nabobyene.
Sandefjord Ballklubb
Utviklingen fra løkkefotball til organisert fotball i «Frem», som altså ble Sandefjord Ballklubb, foregikk via Sandefjords Turn- og ldrætsforening, som navnet lød på den tid. STIF var nemlig først ute. Om «Frem» oppsto fordi fotballsporten innen STIF ble stilt i skyggen av turnsport og fri-idrett, skal være usagt. Det fremkommer ikke noe sted. Men det heter blant annet i en jubileumsberetning fra 1925, under avsnittet fotball: «Omsider strøk vi denne «ldrætsgren» av vort program». Det ligger kanskje noe i akkurat den formuleringen, selv om det lenge var flere som hadde gått rundt og drømt om en egen fotballklubb i Sandefjord.
Fotballsporten kom ikke spesielt tidlig til Sandefjord. Man var senere ute enn for eksempel nabobyene Tønsberg og Larvik. I Larvik ble «Mjølner» stiftet i 1891. Seks år senere fikk Tønsberg fotballklubben «Sleipner». Og for å sette dette i et større perspektiv, kan det nevnes at landets første klubb, «Christiania Fotballklub» ble stiftet i 1885 og at det første, internasjonale klubboppgjøret fant sted i 1897 da «Grane» fra Oslo møtte «Ørgryte». Norges Fotballforbund ble stiftet først i 1902. Men da hadde altså fotballsporten også ankommet Sandefjord, selv om dens utførelse fant sted i meget beskjedent omfang. Dog skal det sies at den første «bykamp» sannsynligvis må ha funnet sted så tidlig som i 1904, eftersom det i STIFs 25-års beretning står skrevet: «I sommerens løp har der vært drevet endel idræt, men mest fotball. Efter utfordring av Tønsbergs fotballforening avholdtes sidst i juli en matsch. Vor forening seiret med 10 mot 2 goals». Det heter videre i beretningen fra 1925: «Senere har det nok hvert aar været spillet endel, men ikke noget regelmessig eller med egen fotballavdeling før i 1913».
De første banene
Det var, ifølge tilgjengelige kilder, på jordet nederst ved Pukkestadveien og på Rønningen ved Aasen at fotballsporten i Sandefjord konsentrerte seg i de første årene, med filleballene, og i lykkelig uvitenhet om regler og taktikk. To staurer, med en hyssing over som «tverrligger», utgjorde målene. Ballene som ble benyttet, ville nok i dag blitt karakterisert som forhistoriske gjenstander. Og teknikk var et ukjent begrep. Forholdene innbød da heller ikke til tekniske finurligheter. Det som til å begynne med vakte den store beundring, var de høye sparkene. «Dagens høyeste» var et kompliment, og et begrep på løkkene i mange år.
Fotballsporten vant snart tilhengere Sandefjord. Den fascinerte allerede fra sin beskjedne introduksjon, tross sin primitive utførelse i de lokale løkkeklubber som etter hvert ble dannet. Det er tydelig at den også fremelsket initiativ, organisasjon og bypatriotisme. Og selv om Sandefjord ikke fikk sin sentrale arena i Lunden før i 1912, ble det spilt flere «bykamper» før den tid. Muligens, men paradoksalt nok, var stiftelsen av Sandefjord Turn- og Idrettsforening i 1900 en årsak til dette. Medlemmene her drev ikke bare turn og friidrett. De ble også tiltrukket av fotballen. Denne teorien er nærliggende, og bekreftes for så vidt av utviklingen.
Det eldste bildet vi har sett av et lag, er tatt i 1905. Det viser fotballspillere i gutteklubben «Viking». Her er også gutter som senere ble kjente turnere. Yngstemann er 12 år, eldstemann 19. Spillerne var dette året: Frithjof Abrahamsen, Thomas Pettersen, Leif Spilling Jørgensen, Torger Moe, Ole Klavenes, Jacob Hansen, Sigurd Hansen, Andreas Berggren, Olaf Kristensen, Magnus Nilsen, Arne Halvorsen, Alf Abrahamsen , William Kihl, Gunvald Haavaldsen, Anton Andersen Lund, Hjalmar Johannesen, Laurits Turum, Hans Christensen, Lars Henriksen, Anton Andersen, Charles Pettersen og Abraham Andersen.
«Viking» spilte på «prestejordet», og mange av de samme guttene var med på laget fra Sandefjord som i 1908-09 innbød «Urædd» fra Porsgrunn til kamp på Hjertnesjordet, etter at kornet var slått om høsten. Spillerne fra Porsgrunn fikk sin reise betalt av vertskapet og returnerte fra Sandefjord med klar seier. Men «Urædd» var et kjent lag på den tid. Man var meget tidlig ute med fotballen i Skien og i Porsgrunn. Det var for øvrig årsaken til at Vestfold Fotballkrets ble dannet allerede i 1905. Kretsen besto da av lag mellom Skien og Drammen. Året 1912 ble et merkeår for fotballsporten i Sandefjord. Da kjøpte STIF tomten ved Lunden med tanke på å anlegge en idrettsplass. I STIFs 25-års beretning heter det: «Våren 1912 gikk idrettsforeningen «Rollo» inn i STIF, og straks begynte man for alvor å realisere tannlege Egil Endresens plan om en idrettsplass.
Av beretningen fremgår det imidlertid at det var interessen for friidrett som ga støtet til planen. Men selv om byens første sentrale idrettsplass sikkert ikke ble planlagt og opparbeidet med tanke på fotballspill, så var det nok bare et tidsspørsmål når Lunden skulle bli fotballens sentrum i Sandefjord.
Temmelig nøyaktig ett år etter at STIF hadde kjøpt eiendommen ved Lunden og gått i gang med å anlegge idrettsplass, fant det sted et forhandlingsmøte i Sandefjord. Styret i STIF møtte styret i Sandefjords Fotballklubb. Det var fotballklubben som hadde tatt initiativet, og hensikten var å bli enige om en sammenslutning. Man ble enige, men den offisielle sammenslutningen fant sted først i oktober 1913. Den resulterte i at STIF opprettet sin egen fotballavdeling. Dermed var det klart for organisert fotball på Lunden, en bane som på grunn av sin beskaffenhet snart skulle bli hetende «Grisebingen» på folkemunne. Øyenvitner og aktive fra den tid vet å fortelle at den svarte til sitt rykte.
Sportsplassen Lunden ble overtatt av kommunen i 1917. Da fotballspillerne i STIF tok initiativet til en egen fotballklubb i byen, var de med andre ord sikret en hjemmebane å spille på. Samlingen i den nye fotballklubben betød også at det var duket for en ledig plass i kretsseriens klasse B, det vil si blant de nest beste. Den plassen fikk for øvrig «Frem» overta efter STIF, som kort tid senere nedla sin fotballavdeling. Dermed kunne byens nye fotballklubb råde grunnen alene, i hvert fall i noen år. Men det skulle snart dukke opp en rival som hadde store planer.
Klubbene
I Nybyen hadde den helt lokale gutteklubben «Pil» utviklet seg. Det var stiftet i 1917, muligens inspirert av «Frem», og hadde blant andre Gunvald Moe, Anton Fevang, Reidar Børresen, Eyvind Vilhelmsen og Olsen-brødrene i sine rekker. Men «Pil» ble til løkkeklubben «Freidig», som etter hvert anskaffet seg egne, stripete drakter og som i 1920-årene stilte så vel A-lag som B-lag. Ansporet av seier i en stor pokalturnering i Sandefjord, søkte man opptagelse i fotballkrets og forbund.
I 1922 kom laget fra Nybyen med i serien, men under nytt navn. Liksom «Frem» noen år i forveien ikke kunne godkjennes, kunne heller ikke «Freidig» godkjennes. Det nye navnet ble «Liga», inspirert av et likelydende stempel på fotballen som nylig var innkjøpt. «Liga» dokumenterte sin berettigelse ved å gå til topps i kretsseriens klasse C i 1923, med seier over Fram Larvik i finalen. C-klassen var kretsens laveste «divisjon» den gang. På Lunden, hvor «Liga» og Sandefjord Ballklubb spilte sine hjemmekamper, begynte man snart å snakke om sammenslutning. Det ble gjort et forsøk i 1924, men det ble fullstendig nedstemt i «Liga». Voteringsresultatet 38-1 mot sammenslutning forteller om stemningen. I 1925 flyttet Sandefjord Ballklubb over til kretsens første gressbane, Stadion. Og i 1927 ble de to klubbene sluttet sammen. Dermed hadde Nybyen gitt sitt bidrag til utviklingen. Sandefjord Ballklubb var igjen byens eneste store fotballklubb.
Egentlig skulle vi vel stoppet her. Men bildet blir vel ikke fullstendig uten en tilføyelse. De yngste medlemmene i «Liga» ble igjen på løkka i Nybyen. Og løkkeklubbene «Nybyen-Kameratene», «Ørn» og «Odd» var forløperne da «Freidig» oppsto for annen gang, i 1932, med Johnny Pedersen som formann. Nok en gang lå det store planer bak, men nok en gang måtte «Freidig» skifte navn. Resultatet denne gangen ble ikke «Liga», men «Tempo».
«Tempo» oppsto i en tid da den ene klubben efter den andre skjøt opp i distriktet rundt selve byen, ganske karakteristisk for 30-årene for øvrig. Således var Sandar Idrettslag og Store Bergan Idrettslag stiftet med under halvannen måneds mellomrom høsten 1931, mens Haukerød Idrettslag ble stiftet temmelig nøyaktig ett år efter «Tempo». Riktignok ble Sportsklubben Freidig (Sandefjord)«Press» stiftet ute på Furustad allerede i 1918, men efter et par års omflakkende tilværelse, på jakt efter baner, gikk klubben inn og ble ikke vekket til live igjen før i 1934. Først i 1937 kom Helgerød Idrettslag til.
At «Tempo» sluttet seg sammen med Haukerød Idrettslag og Fevang Idrettslag til Idrettslaget Runar, er utvikling som hører hjemme i den moderne, lokale idrettsverden.
Kilder og litteratur
- Basert på følgende artikkel og bearbeidet med tillatelse:
- Møller, Peer (PEERM): Da fotballsporten kom til byen. I: Sandefjords Blad 1995.06.09. Digital versjon på Nettbiblioteket.