Fritz Eriksen (1899–1916)
Fritz Josef Eriksen (født 31. januar 1899 i Larvik, død 30. september 1916 i Kolskij ujezd, Russland) var kokk.[1] Han var med sine 17 år den første verdenskrigs yngste offer fra Larvik, som hadde bopel i kommunen.
Familie og bosteder
Foreldrene var bødker Edvard Ferdinand Eriksen (1857–1922) og hustru Gunhild Marie Johansdatter (1862–1946). Faren ble født i Kalmar i Kalmars län, Småland, Sverige. Moren ble født i Hedrum. Hun kom fra «Ødegården» (bruksnummer 4 under gården Støvland).[2]
Da Fritz ble født, bodde foreldrene i Steingata 3 i Steinane i Larvik.[3]
Folketellingen 1900 oppgir at de bodde i Valløy i daværende Sem kommune, hvor Edvard Ferdinand Eriksen var bødker ved petroleumsraffineri. Ifølge folketellingen 1910 bodde familien i Trygves gate 17 i Hovedbyen.
Da Fritz ble konfirmert i Larvik kirke 7. desember 1913, bodde han i Nedre Bøkeligate 15 i Bøkelia.[4]
I Ministerialboken ble adressen ved Fritz’ død oppført som Mellomgata 2 på Langestrand.[5]
Liv og død
DS «Ravn» ble stanset og skutt i senk av den tyske ubåten U-46 syv nautiske mil nord for øya Kildin utenfor Murmankysten ved sekstiden om morgenen 29. september 1916. Skipet var på vei fra Skien til Arkhangelsk med ammoniumnitrat. Det var et forferdelig vær med snø, hagl og høy sjø.
Stuert Wilhelm Pettersen fra Fredbo ved Porsgrunn var én av de bergede. Han fortalte dette om Fritz, som hadde kommet opp i en livbåt, til avisa Verdens Gang:
«Time efter time gik. Klokken 2½–3 begyndte det første mandefald blandt oss. En svensk fyrbøter, som jeg tror het Lövström, maatte lægge sig i bunden av baaten, aldeles hvit, og en svenske, kullemper Axel Nyquist, sat ganske stiv paa agtertoftet uten at røre sig. Kokken Fritz Eriksen fra Larvik begyndte ogsaa at bli svak. De snakket uforstaaelig, somme bandte og svor i vildske. De var fra sig selv.»
Livbåten nådde land omtrent ved syvtiden om kvelden etter 13 timers roing. Så kom natten: «Vi var syv mand som stod der den lange natten, gjennemvaate og dødstrætte. Vi prøvet at holde os på bænene, banket og slog hverandre for at holde varmen. Men to av os orket ikke mere — det var den svenske lemper Axel Nyquist og kokken Fritz Eriksen, en 18 [sic!] aar gammel gut fra Larvik. De laa eller sat. Svensken, som var i 20-aarsalderen ropte stadig paa «mor» og «far», mens kokken tok det mere stille. Ved 7-tiden om morgenen, da det hadde lysnet, gjorde vi os klar til at dra derfra. Nyquist laa med brustne øine og var allerede død mens Eriksen reiste sig op og ropte: «Vent paa mig!» Saa faldt han overende og blev liggende. Han hadde visst ikke længe igjen. Vi andre var jo dødsens trætte og det var ikke at tænke paa at bære ham med os.»
De overlevende nådde ikke Teriberka fyr før ved ellevetiden. De hadde først møtt et postbud, som ga dem litt kjeks og tok dem med til fyret.
Referanser
- ↑ Fritz Eriksen i Minnehallen.no
- ↑ Einar F. Løsnes
- ↑ Larvik kirkebøker, AV/SAKO-A-352/F/Fa/L0009: Ministerialbok nr. I 9, 1884–1904 i Digitalarkivet
- ↑ Larvik kirkebøker, AV/SAKO-A-352/F/Fa/L0011: Ministerialbok nr. I 11, 1902–1922 i Digitalarkivet
- ↑ Larvik kirkebøker, AV/SAKO-A-352/F/Fb/L0005: Ministerialbok nr. II 5, 1903–1925 i Digitalarkivet