Fødselsdag
Fødselsdag, av mange kalt gebursdag fra tysk eller bare bursdag, er i utgangspunktet den datoen en person er født. Men i vår egen tid er fødselsdagen både en dag for feiring og en del av vår identitet - det er den datoen vi blir spurt om hos legen, når vi bruker BankID og i andre sammenhenger. Slik har det ikke alltid vært, og en av grunnene til at dette er interessant på Lokalhistoriewiki er nettopp dette - hvorfor var det slik at folk i tidligere tider ikke kjente sin egen fødselsdag, mens vi i dag legger så stor vekt på den?
Fødselsdagsfeiring
Norsk etnologisk gransking (NEG) sendte i 1953 ut et spørreskjema om høgtidsmat ved familiefester, der noen av spørsmålene dreide seg om fødselsdager. En tydelig konklusjon fra materialet var at fødselsdagsfeiring var lite vanlig før omkring 1890, og selv da var den bare vanlig ved runde år - altså hvert tiår og år som kan deles på 25. Det ble også nevnt i undersøkelsen at det var mest vanlig å markere kun husfarens fødselsdag, og særlig når han var i høy alder. Videre ble det nevnt at dette var noe for gardbrukere og storfolk; husmannsfolk og arbeidere drev ikke med slikt.
Det at fødselsdager ikke ble viktige før rundt slutten av 1800-tallet styrkes når vi ser på kildene. Fram til 1814 var hovedregelen i kirkebøkene at det kun var dåpsdagen som ble oppgitt, ikke fødselsdagen. I mange tilfeller holdt dette seg også en tid etter 1814. Dette betyr at for folk født før dette, er det bare unntaksvis at vi kjenner fødselsdatoen - vi kan anta at den var innafor åtte dager før dåpen i de fleste tilfeller, men det var også unntak fra den regelen. Et viktig unntak her er innen adelen, der det langt tidligere - i noen tilfeller helt tilbake til middelalderen - var vanlig å notere fødselsdagen for å kunne dokumentere arverett.
Det er ikke slik at vi fra omkring 1890 kan regne det som sikkert at alle la vekt på fødselsdagen. I tillegg er vektlegging av den som en del av vår identitet er et nyere fenomen. Dermed er det ofte at vi i kilder et godt stykke inn på 1900-tallet finner at det ikke er samsvar mellom innføring ved dåp og ved andre kilder. Vi må da som oftest følge et grunnprinsipp i historieforskning, nemlig at kilden som er nærmest hendelsen er den beste kilden - innføring i kirkeboka ved dåpen er sikrere enn senere folketellinger og andre kilder. For oss, som lever i en tid der det å glemme fødselsdagen er en fornærmelse, er det viktig å rive seg løs fra egne tanker omkring dette og huske at for svært mange var dette ikke noe som betydde noe som helst, og svært mange var ikke sikre på når de faktisk fylte år; de visste det omtrentlig, og kunne oppgi hvor mange år de ble i inneværende år. Det var faktisk standarden i folketellinger lenge; man oppga hvor mange år man ble i tellingsåret, uavhengig av når man fylte år. Det var også først i 1910 at det ble et krav å oppgi fødselsdato i folketellinger - med unntak av at man i 1900 skulle oppgi fødselsdato på de som var født i inneværende år.
I Tyskland ble det i 1935 nedlagt forbud mot at jøder kunne ha fødselsdag 20. april, det vil si på Adolf Hitlers fødselsdag. En konsekvens av dette er at jøder i tyske eller okkuperte områder mellom 1935 og 1945 gjerne oppga en fiktiv dato dersom de var født 20. april. Dette kan i teorien gjelde barn som kom til Norge som flyktninger, og det kan også ha blitt videreført etter krigen i noen tilfeller.
I mange land er navnedag vel så viktig som fødselsdagen, og man kan derfor oppleve at personer med minoritetsbakgrunn vektlegger dette langt mer. En trenger ikke å bevege seg lenger enn til Sverige før man opplever at navnedagen er svært viktig.
Fødselsdager som religiøse og nasjonale merkedager
Innen kristendommen er det tradisjon for å markere to fødselsdager: Jesu fødsel markeres i julefeiringa, og Johannes døperens fødselsdag markeres ved St. Hansaften. Dette henger sammen med at dette er de to fødslene som nevnes spesielt i Det nye testamente - og det spesifiseres at de var seks måneder unna hverandre, så dermed følger den ene av den andre. For de fleste kristne tolkes dette dithen at det er helt greit å feire fødselsdager. Jehovas Vitner og enkelte andre mindre trossamfunn som selv identifiserer seg som kristne - men som ikke nødvendigvis aksepteres som det av andre - avviser dette, og feirer verken jul eller andre fødselsdager.
Mange muslimer feirer profeten Muhammeds fødselsdag på den tolvte dag i måneden Rabi ul-Awwal, i en feiring som kalles mawlid. Innen sunniislam er denne feiringa ikke akseptert, og i blant annet Saudi-Arabia er det eksplisitt forbudt å markere den.
Sikhene feirer Guru Nánaks fødselsdag 13. november, og dette er en av deres viktigste helligdager.
Innen baha'i feires grunnleggere Bahaullahs fødselsdag 12. november.
Mange buddhister feirer Buddhas fødselsdag under navnet vesak. Denne markeringa følger månekalendere, og faller på dagen for fullmåne i stjernetegnet Tyren.
I mange monarkier, inkludert Norge, er det vanlig at monarkens, tronarvingens og eventuelt også andre i kongefamilien sine fødselsdager er offentlige flaggdager. I Storbritannia har man en særegen ordning, der monarkens fødselsdag feires på en fast dag, uavhengig av den faktisk fødselsdagen.