Geocaching
Geocaching er en fritidsaktivitet der man ved hjelp av GPS-mottakere finner gjemte beholdere, kalt geocacher. Dette ble mulig å drive med i 2000, da amerikanske myndigheter gjorde presise GPS-data tilgjengelige for allmennheten. I senere år har smarttelefoner gjort det mulig å bruke GPS på telefon, gjerne i kombinasjon med en app laget for formålet. Det finnes flere typer geocacher, men de tradisjonelle fungerer slik at man finner den, logger analogt i en papirlogg i cachen, og deretter logger elektronisk i app eller på PC. Aktiviteten ble introdusert i Norge i 2001, og per 2025 er det drøyt 100 000 cacher i Norge, og flere tusen aktive spillere. For mange er geocaching først og fremst en konkurranse med seg selv, men det er også elementer av konkurranse mellom deltakere.
Mange geocacher har en lokalhistorisk vinkling, ettersom det ofte fortelles en historie om stedet man skal lete på. Faktisk er Lokalhistoriewiki ikke sjelden brukt som kilde for disse tekstene. I en del tilfeller har cacher blitt brukt bevisst for å trekke oppmerksomheten mot lokale severdigheter og interessante steder.
Geocaching i Norge er en medlemsforening for norske geocachere. Det er ikke nødvendig å være medlem der for å drive med geocaching, men mange velger å engasjere seg i fellesskapet.
Historie
Natta mellom 1. og 2. mai 2000 ble en spesialfunksjon i GPS-systemet NAVSTAR slått av, og dermed ble det full tilgang for sivile brukere i det som fram til da hadde vært forbehold militæret. Fram til denne natta hadde sivile brukere en nøyaktighet på rundt 100 meter, altfor mye til at geocaching ville være mulig. Med endringa fikk man nøyaktighet på omkring 10 meter, og med koordinatsystemet som brukes har dette sunket til 4-5 meter.
Allerede den 3. mai 2000 satte Dave Ulmer ut den første cachen i Portland i Oregon, USA. Han spredte informasjon gjennom en diskusjonsgruppe, og kalte det for «The Great American Stash Hunt». Dette var en test på om konseptet faktisk ville fungere. I beholderen var det en logg og en del smågjenstander. Den første finneren het Mike Teague, og han satte opp en nettside for å logge funnet. En annen spiller, Jerimy Tish, videreutvikla dette, og derfra vokste aktiviteten. Geocaching har en langt eldre forløper, nemlig letterboxing, som ble spilt allerede på 1800-tallet. Den gangen brukte man ledetråder i stedet for koordinater, men konseptet med å finne en skjult beholder og logge denne er i praksis det samme.
Per 2025 finnes det geocacher i over 100 land. Den første norske cachen ble lagt ut av en person med brukernavnet Steiner, fra Bergen. Den ble plassert i Fyllingsdalen den 9. juni 2001. Per 10. juli 2025 var cachen GCBBF, «Norges første, i Bergen, The first cache in Norway», fortsatt aktiv, og har blitt logget 1445 ganger.[1] I løpet av 2001 ble det lagt ut 17 cacher til. I åra som fulgte vokste interessen kraftig, og omkring ti år senere var man oppe i over 30 000 aktive cacher i Norge.
Geocacher
Cachene kommer i flere typer, både fysisk sett og med tanke på hvordan man skal finne dem. Ordbruken innen geocaching er prega av det amerikanske opphavet, men også av at det er en internasjonal aktivitet. For eksempel har de fleste norske cacher også beskrivelse på engelsk for å gjøre det enklere for turister, og dette har bidratt til at man gjerne bruker engelske navn på ting.
Hovedvariantene av cacher er:
- Tradisjonell: En fysisk beholder med en papirlogg. Typiske beholdere er filmbokser, små metallrør, plastrør med skrukork og plastbokser. Det finnes også mer avanserte varianter, der man kan ha kamuflert boksen som for eksempel en bygningsdel.
- Mystery/puzzle: Her får man ikke endelige koordinater, men i stedet et koordinatsett som skal være mindre enn 3,2 km (2 miles) unna selve cachen. Oppgaven kan være kodeknekking, en rebus, projeksjon av koordinater eller annet. I mange tilfeller kan disse løses hjemme; i andre tilfeller må man gå til oppgitte koordinater for å finne informasjon.
- Multi: Her er det flere steg, for eksempel at man må gå til ett eller flere steder for å finne informasjon som så avslører de endelige koordinatene.
- Whereigo: Minner om multi, da det er flere stadier og ofte oppgaver som skal løses. Men her får man veiledning i app underveis, ved å laste ned en whereigo.kontainer, en liten programsnutt som kan spilles av i appen. Dette minner også om Adventure Lab (se nedafor), men en whereigo har en fysisk cache i enden.
- Event: Ikke en cache som sådan, men et treff for geocachere. At den allikevel kommer med i lista skyldes at man logger deltakelse på events på samme måte som vanlige cacher.
- Earth-cache: Her er det ikke en fysisk cache, men et sted man må oppsøke for å svare på spørsmål. Temaet er alltid geologi, og man må sende inn svar for å kunne logge disse.
- Virtuell: Her er det heller ikke fysisk cache, men en liten oppgave man skal utføre. Svært ofte er det å ta bilde av seg selv foran stedet, som ofte er en kjent bygning, et minnesmerke eller annen severdighet.
- CITO-event: «Cache In Trash Out» er arrangementer der geocachere samles for å rydde søppel på offentlige steder, og noen ganger for å plante trær eller blomster.
- Adventure Lab: Gåturer med inntil fem punkt der man skal svare på spørsmål. Ofte får man da en kode som åpner en mysteriecache som bonus.
De fysiske cachene skal være plassert med minst 161 meter (1/10 mile) mellom hver. Punkter i ikke-fysiske cacher kan godt være tettere på disse. De fysiske cachene kommer også i mange varianter og størrelser. Størrelsene er gjerne angitt som mikro, liten, middels, stor eller annen. I tillegg opererer man med begrepet nano, en svært liten beholder som bare har plass til en liten rull papir. Store cacher kan være temmelig store plastbokser, bøtter – og særlig i USA ammunisjonsbokser.
Formen varierer mye, men noen er spesielt vanlige. Plastrør med skrukork eller annet lokk er populære, og finnes i forskjellige størrelser. Da brukes ofte rør til prøvetaking, både større rør til vannprøver og små rør som normalt brukes til medisinske prøver. Metallbeholdere som oftest egentlig er ment til å kunne ha med piller ut i naturen – mange har en slik beholder med antihistaminer på hundehalsbåndet i tilfelle hunden blir bitt av orm – er også populære. Disse er kjent som bison. Ellers er plastbokser i alle former og farger også populært. Denne typen cacher gjemmes gjerne slik at de er mer eller mindre usynlige for andre enn geocachere som vet hva de leter etter. En type cache som gjerne består av en lynlåspose pakka inn i gaffatape, med påklistra magnet, er også populær. Denne blir svært tynn, og kan derfor gjennom på trange steder. En slik beholder er kjent som en palatka, etter stedet der de først ble brukt.
Andre cachetyper kan være utforma slik at de egentlig ikke er gjemt bort, men i stedet kamuflert som noe annet. Det kan være falske steiner, nøtter, kongler eller liknende laget med 3D-printer, falske bygningsdeler, magnetiske metallplater som ser ut som om de er en del av en strøminstallasjon, fuglehus og så videre.
Geoart, eller geokunst, lages ved at man legger ut cacher – eller startpunkter i mulitcacher – som danner en figur på kartet. Det er for eksempel laget et viktigskip bestående av 190 cacher i Vestfold.[2]
I cacher der det er plass til det kan det ligge småting. Mange av disse er byttegjenstander som man kan ta med seg, og da også gjerne legge igjen noe selv. Leker fra Kinderegg eller liknende er nokså vanlige, men det kan også være mynter fra forskjellige land, små souvenirer og annet. Travel Bugs, på norsk ofte kalt reisevenner, kan man ikke beholde. Men man kan ta deg med seg til en annen cache og logge dem der. De har unike koder på ei plate som er festa til gjenstanden som gjør det mulig å spore deres ferd gjennom verden. Ofte kan det være registrert ønsker, som at de helst skal reise i en spesiell retning for å forhåpentligvis nå et mål en dag. Geocoins er også merka med en slik unik kode på selve mynten.
Geocaching i praksis
Geocachere er aktive til alle døgnets tider og til alle årstider. Cachene er markert med attributter, som oftest vil gjøre det mulig å avgjøre når det er mulig å finne dem. Som hovedregel skal de være tilgjengelige til enhver tid, men i land som Norge er det en del som er markert som utilgjengelige når det er mye snø. Enkelte er lettest å ta i mørket, fordi det er satt ut reflekser som peker mot målet. Det finnes noen cacher som krever at man oppsøker et sted innafor åpningstid, for eksempel på enkelte bibliotek. Dette blir bare godkjent dersom cachen ellers har spesielt høy kvalitet.
Et viktig element er å unngå at andre enn geocacherne ser at man finner en cache. I den interne sjargongen omtales ikke-geocachere som muggles, mugglere eller gomper. Ordet er henta fra bøkene om Harry Potter, der det brukes om de som ikke har magiske evner. Det skjer ikke sjelden at en som ikke er geocacher finner en cache, og dessverre blir de da ofte ødelagt. En del cacher er merka med informasjon om hva det er, men på de minste er ikke dette mulig. Uansett er det en del som velger å enten bevisst ødelegge cacher de finner, å bare kaste dem fra seg eller å plassere dem tilbake uten å lukke dem skikkelig. Våte logger er et tilbakevendene problem, og mange geocachere har med seg ekstra skrivepapir for å kunne legge inn dette som nødlogg.
Cachene har forskjellig vanskelighetsgrad og terrenggrad. På terrenggrad 1 skal den være tilgjengelig fra rullestol, mens terrenggrad 5 gjerne krever klatring. Vanskelighetsgraden gjelder både eventuelle oppgaver som må løses, og selve det å finne en cache. En helt åpenbar plassering gir vanskelighetsgrad 1, mens en svært godt kamuflert cache eller en vanskelig kode som skal knekkes kan komme opp i 5. Noen ganger er ikke cachen i seg selv vanskelig å finne, men den ligger på et travelt sted som krever diskresjon eller at man møter opp på dager hvor det er lite folk der. Av den grunn er geocachere ofte å se på kjente turiststeder i dårlig vær.
Når man skal ta en cache og har de endelige koordinatene, får man gjerne også hint. På steder hvor det er mange ikke-geocachere, for eksempel på steder med mye turister eller annen trafikk, er hintene ofte svært spesifikke. Det gjør det lettere å finne ut hvor cachen er, og utfordringa ligger da mer i ikke å bli sett enn i selve det å finne den. Mange forsøker helst å finne cacher uten å bruke hint, noe som blir lettere med erfaring. Man kan også få andre hint gjennom tidligere logger. Man skal ikke være for spesifikk i loggene, verken i tekst eller bilder, ettersom det kan ødelegge opplevelsen for andre. Men det finnes noen ganger gode hint allikevel. Å bruke de hintene som er tilgjengelige, eller å spørre andre geocachere eller utleggeren om tips, er ikke å regne som juks, det er en del av spillet. Det å finne cacher med minst mulig hjelp er primært en del av konkurransen med seg selv, og geocachere er derfor oftest villige til å hjelpe hverandre.
Enkelte cacher trenger spesialverktøy, noe som gjerne er merka som et attributt. Det vanligste verktøyet er en lang stang med en form for gripeklo i enden, som gjør det mulig å få ned og opp igjen cacher som er gjemt i høyden, for eksempel i trær. Det er også mange cacher der klatring i trær eller terreng er nødvendig. Alt dette skjer på eget ansvar, men det anbefales å være flere og å bruke nødvendig sikringsutstyr.
Når man har fått tak i en fysisk cache skal loggen signeres. I de minste cachene er det ikke plass til skriveredskap, mens de litt større kan ha en blyant liggende. Små cacher er ofte merka i appen med BYOP, «bring your own pen». Et skriveredskap er det aller viktigste utsyret å ha med, men mange geocachere pleier også å ha med annet utstyr. Pinsett er greit for å få ut logger av små beholdere. En tang, gjerne med langt nebb, gjør det lettere å finne noe der fingrene ikke kommer til. Ei notatblokk er fint både til notater og utregninger underveis, og til å kunne legge igjen et ekstra ark dersom loggen er full og det er plass til det. For cacher som er plassert høyt, der det å klatre eller bruke stige ikke er mulig, er det kjekt med en lang teleskopstang med krok i enden. Det er også mange som tar med et speil, ofte festa til ei stang, for lettere å kunne sjekke under benker og annet hvor cacher kan være gjemt. Slike redskaper omtales ofte som TOTT, «tools of the trade».
Sosialt
Geocaching kan som nevnt utføres alene eller flere sammen. For mange er det en aktivitet man driver med sammen med familie og/eller venner, men det for andre primært er noe man holder på meg for seg selv. Enkelte cacher er slik at man bør være flere, og i noen tilfeller må man være flere. Det er for eksempel avanserte cacher der to eller flere personer må gjøre noe samtidig for å åpne beholderen - to hender er bare ikke nok. Det er også mange cacher hvor man bør være flere av sikkerhetsårsaker, for eksempel når man må klatre.
Ut over det å fra ut på cachetur sammen, er det også andre sosiale elementer ved spiller. Det er mulig å registrere venner, som da får adgang til å følge hverandre nærmere. Man får også opp statistikk for vennekonkurranser, for de som ønsker et tydeligere konkurranseaspekt. Samlinger, eller events, er i sin natur sosiale arenaer. Flere steder i landet er det mer eller mindre faste treffpunkter, som for eksempel månedlige treff på Asylet i Oslo. Det er også mange samlinger som er mer tilfeldige, og som dukker opp i kartet som en mulighet til å treffe andre.
Geocaching skal være en inkluderende aktivitet. Plassering og cachebeskrivelse skal derfor ikke ha støtende natur. Men det ligger også i spillets natur at ikke alle cacher er like inkluderende når det gjelder fysiske egenskaper. Det er mulig å merke cacher som er tilgjengelige med rullestol, men det kan heller ikke være slik at alle cacher skal være rullestolvennlige. Cacher som er plassert langt til skogs eller fjells er heller ikke alltid så barnevennlige. Det er rom for å avhjelpe dette noe - dersom man for eksempel er på cachetur med en person med funksjonsnedsettelse, er det fullt mulig at noen i gruppa finner fram cachen, og at alle signerer, selv om de ikke har vært ved selve nullpunktet. Er man med på turen, er man med på cachen. Det er generelt stor takhøyde for slike løsninger.
Sikkerhet og ansvarlighet
Geocaching skjer på eget ansvar, og det er viktig å både kjenne sine egne grenser og å ha rett utstyr dersom man for eksempel skal klatre eller gå på lengre turer i utmark. Det er også en del regler, for eksempel i forbindelse med motorveier og jernbane. Regelverket for plassering ved jernbane i Norge er utarbeida i samarbeid med det tidligere Jernbaneverket, nå Bane NOR. Det er for eksempel tillatt å plassere en cache ved en stasjonsbygning, men den må aldri plasseres slik at man må gå ut i sporet. Det er heller ikke lov å plassere cacher på signalutstyret, da dette kan bli ødelagt ved et uhell når noen skal plukke ned cachen.
Det er også regler for utplassering ved kulturminner. Cachene skal ikke plasseres på selve kulturminnet eller på skjerma område. Dette gjelder også for kirker og kirkegårder. I en del tilfeller finner man allikevel cacher der, men ved godkjenning av en cache tett på et kulturminne eller en kirkegård kreves det godkjenning fra grunneier eller ansvarlig myndighet. Det er ikke uvanlig at cachebeskrivelser har egne punkter om slikt, for eksempel at man ikke finner den i kirkemuren – da unngår man at noen begynner å plukke ut steiner for å lete. Cacher skal heller ikke være plassert på graver, og også dette blir det noen ganger advart om slik at ikke pårørende brått finner en geocacher som roter rundt på ei grav.[3]
Cacher som er plassert på privat grunn krever også samtykke fra grunneier, og som hovedregel skal det være mulig å finne dem fra et offentlig tilgjengelig sted.
Referanser
Kilder og litteratur
- Geocaching, offisiell hjemmeside.
- Geocaching på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- «Høyteknologisk skattejakt» i Aftenposten 2002.07.14. Digital versjon på Nettbiblioteket.