Sikhisme

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Gurdwara)
Hopp til navigering Hopp til søk
Sikher i prosesjon på Karl Johans gate i Oslo 14. april 2007, under feiring av Vaisakhi. Bildet viser to av de fem kjennetegnene på mannlige sikher: Sverd og uklippet skjegg og hår; håret settes opp i en turban.
Foto: Anders Bettum (2007)

Sikhisme er en av verdensreligionene. Den ble grunnlagt i Punjab i India på 1500-tallet. Grunnleggere var Guru Nanak, og han ni etterfølgere, kjent som guruer, videreførte hans verk og utformet sikhenes tro og religiøse praksis. I Punjab utgjør sikhene flertallet av befolkningen, mens de i India utgjør omkring 2 % av folketallet.

I Norge var det i 2012 registrert drøyt 1100 sikher, mens det året før var nesten 3000. Tallet har variert sterkt de siste årene, men lå tidligere jevnt på i overkant av 2000.[1] Denne variasjonen må antas å ha sammenheng med kravet om registrering av personnummer for å få statsstøtte som trossamfunn, noe som for flere trossamfunn som har overveiende innvandrere blant medlemmene kan slå uheldig ut. Et rimelig anslag vil være at det er i overkant av 3000 sikher i Norge pr 2013, uavhengig av om de er formelt registrert eller ikke. Sikhenes trossamfunn i Norge heter Gurdwara Sri Guru Nanak Dev Ji, og holder til på Alnabru i Oslo.

Lære

Guru Granth Sahib er sikhenes mest hellige bok.
Foto: Olve Utne (2009)

Sikhismen deler enkelte trekk med hinduismen, som karmalæren og troen på reinkarnasjon eller gjenfødsel. Samtidig skiller den seg skarpt fra hinduismen ved å være monoteistisk. Målet for en sikhs religiøse utvikling er å nå enhet med denne ene Gud, som er allvitende og allmektig. I likhet med i hinduismen går denne veien hovedsakelig gjennom den troende selv, men i likhet med de abrahamittiske religioner er det nødvendig med en nådeshandling fra Gud for å oppnå den endelige tilstand av evig lykke. Læren er nedfelt i en hellig bok, Guru Granth Sahib, i form av hymner. Det finnes ikke et presteskap. Sikhene oppfatter seg som et folkeslag, bundet sammen av sin tro.

Disse trekkene - monoteisme, en hellig bok, oppfatning av seg selv som ett folk og fraværet av presteskap - minner sterkt om islam, og antas å særlig være influert av sufisme, eller islamsk mystisisme. Forholdet til islam er ellers nokså anstrengt av historiske årsaker. I området hvor sikhismen oppsto hadde man muslimske herskere, som ikke aksepterte sikhenes religion. Svaret ble å organisere seg som et krigersamfunn.

Gudshus

Fra gurduaraen på Alnabru i Oslo.
Foto: Olve Utne

Sikhenes gudshus kalles templer på norsk, og gurdwara av sikhene. De er forsamlingshus hvor man treffes for felles gudstjenester og til religiøse fester. I motsetning til kirker og synagoger der det gjerne er mange krav til bygningen, kreves det i utgangspunktet av en gurdwara kun at det finnes et eksemplar av Guru Granth Sahib og at sikhenes gule flagg er heist.

I Norge finnes tre gurdwaraer, i Oslo, Lier og Bergen.

Det er ingen helligdager, for sikhismen regner alle dager som like mye verdt. Men man feirer enkelte dager spesielt, for å minnes hendelser i fortida som kan hjelpe dagens sikher til å utvikle seg som mennesker. Blant viktige religiøse feiringer er stifteren Guru Nanaks og hans etterfølger Guru Gobind Singhs fødselsdager. Det er vanlig med prosesjoner og høytlesning fra den hellige bok på slike feiringer.

Leveregler

Sikhene har flere leveregler, som skal hjelpe dem til å oppnå sitt religiøse mål. De skal avstå fra alkohol og tobakk. Mange avstår fra å spise kjøtt, men det finnes ingen egentlige matforskrifter. Et unntak er et forbud mot å spise halal-kjøtt, eller kuttha. Dette begrunnes tradisjonelt med at halal-slakting er et religiøst rite, og sekundært også med at den praktiske metoden tar lengre tid, og derfor medfører mer lidelse for dyret, enn jhatka — der dyret slaktes ved at hodet kappes av ved ett enkelt hogg. At det ikke er formulert et lignende forbud mot jødenes kosher-kjøtt har sammenheng med at sikhene i sitt opprinnelige område i India levde sammen med muslimer, men ikke jøder.

Mannlige sikher regnes som medlemmer av krigersamfunnet som ble oppretta på 1600-tallet. For å identifisere seg som medlemmer av dette krigersamfunnet skal mannlige sikher derfor bære fem kjennetegn: Uklippet hår og skjegg, der håret skjules under en turban, en kam, et armbånd av stål, et sverd og kortbukse. De tar også tilnavnet Singh, som betyr «løve». For mange sikher som har innvandret til andre land har dette tilnavnet blitt registrert som slektsnavn. Enkelte av kravene er upraktiske eller vanskelige å tilpasse til den moderne verden. Sikhene har derfor i mange land kjempet for retten til å bære turban med uniform. I Storbritannia har dette vært tillatt lenge, ettersom landet har et betydelig antall sikher, mens det i Norge fortsatt er uavklart i mange sammenhenger. Forsvaret har åpna for bruk av turban. Kravet om å gå med sverd er det ikke mulig å gjennomføre i dagens samfunn. Dette løses gjerne i hverdagen med å gå med en symbolsk lommekniv som er innenfor lovverket, og å bruke uslipte sverd på festdager. Kravet om kortbukser løses i kalde klimaer gjerne med det vi kan kalle «høyvannsbukser», litt kortere bukseben enn en egentlig langbukse.

Kvinner har tradisjonelt hatt en sterkere stilling innen sikhismen sett i forhold til andre trossamfunn. Dette skyldes at allerede den første guru sa at kvinner skulle likestilles med menn, og senere guruer har gjentatt ganger presisert og utvidets kvinners rettigheter innenfor religionen. De bekjempet blant annet skikken om at enker skulle brennes sammen med ektemannen, noe som var vanlig i andre trossamfunn i området hvor sikhismen oppsto, og som har blitt holdt i hevd enkelte steder like til i dag.

Referanser

Kilder