Borgerskap
Borgerskap viser til både borgerrett og til gruppa som har borgerrett. Borgerretten er de rettsforhold som gir en person status som borger i en by, noe som medførte visse rettigheter som det å drive handel eller annen næringsvirksomhet. Borgerskapet som sosial gruppe viste opprinnelig til alle som hadde borgerrett på et gitt sted. I dag brukes det i en mer overført betydning om en priviligert gruppe.
Borgerrett
Borgerskap ga rett til å ta del i byens privilegier, men medførte også plikter, kjent som 'de borgerlige pålegg'. Den som fikk borgerrett kunne drive næringsvirksomhet og var valgbar til tillitsverv i byen. Næringsvirksomheten kunne være presisert i form av handelsborgerskap eller håndverksborgerskap.
Første gang begrepet opptrer i norske kilder er fra Håkon V Magnussons tid (regjerte 1299–1319). I en udatert rettarbot for Bergen ble det presisert at bare de som hadde fått borgerskap hos lagmann og rådmennene, hadde sverga troskap til byen og blitt innskrevet i stadsboka, kunne drive næringsvirksomhet. I Oslos byprivilegier av 1346 og 1358 stilles liknende krav. Ut fra dette ser det ut til at det formelle borgerskapet er noe som ble innført i senmiddelalderen. Dette skyldes delvis at de norske byene fikk økt selvstyre, men trolig også innflytelse fra utlandet. Det ser ut til at kravet om borgerskap for å drive næringsvirksomhet ble allment i byene i løpet av 1500-tallet.
På 1600-tallet var den vanlige prosessen at man måtte avlegge ed til kongen og byens myndigheter, og betale en avgift til byens kasse. Det ble da utstedt et borgerbrev, som ble notert i en protokoll. Fra Bergen er det bevart slike protokoller, borgerruller, fra 1500-tallet. I mindre byer kunne borgerne bli innført i den vanlige rettsprotokollen, men flere byer hadde altså egne borgerruller. Fra slutten av 1500-tallet ble det flere ladesteder i Norge, og i disse måtte man også ha borgerskap. Men ladestedene hadde ikke selvstendig borgerskap; man måtte ha det i byen ladestedet lå under, i praksis nærmeste kjøpstad. Derfor finner vi for eksempel borgere fra Christiania som drev næringsvirksomhet i ladesteder som Bragernes og Hølen.
Borgerretten var en viktig del av reguleringa av næringslivet helt fram til slutten av 1830-åra. Flere næringer ble fra da av gjort uavhengige av byene, først håndverksyrker i 1839 og så handel på landsbygda i 1857. Kravet om borgerskap for å være valgbar og å ha stemmerett i byens styre ble avskaffa i løpet av 1800-tallet.
Borgerstanden
I middelalderen var den norske borgerstanden tallmessig liten – rett og slett fordi befolkninga i byene var svært liten sammenlikna med befolkninga på landsbygda. Det kan diskuteres om det i det hele tatt fantes noen borgerstand i Norge i middelalderen. Selv om begrepet brukes, er det ikke spesielt vanlig. Man snakker gjerne heller om stađarmenn som bodde fast i byene, og husbønder som bodde på landet og hadde et hus i byen. I Magnus Lagabøtes bylov ser det ut til at disse to gruppene begge ble regna med blant normalborgerne på slutten av 1200-tallet.
Bergen ser ut til å være det første stedet som forsøkte å utvikle en særegen borgerstand. Allerede på 1300-tallet ser man spor av dette. Dette var nok til dels inspirert av impulser fra utlandet, men også av konkurransen med hanseatene. Når det allikevel ikke utvikla seg en virkelig borgerstand i Bergen før på 1500-tallet, skyldes det først og fremst at hanseatene hadde så sterk kontroll over både handel og håndverk i byen. Trondheim utvikla ikke noen klar borgerstand i middelalderen, fordi erkebiskopen og geistligheten ellers hadde så mye makt i byen fra til reformasjonen. Det er derfor på Østlandet at borgerstanden først trer fram som en nokså klart definert gruppe. Dette stemmer overens med at lokalstyret i byene også ble raskest utvikla sønnafjells.
Rundt midten av 1500-tallet var det andre forhold. Hanseatene var sterkt svekka i Bergen, og på Østlandet førte økt trelasthandel til betydelig rikdom. I Bergen ser man at utenlandske handelsmenn og håndverkere i økende grad tok borgerskap i byen, i stedet for å være underlagt Det tyske kontor.
Borgerskapet kunne være en nokså uensarta gruppe, fordi den kunne romme alt fra de rikeste handelsmenn til fattige håndverkere. Som gruppe framstår de allikevel som privilegert sett opp mot innbyggerne som ikke hadde borgerskap, og som arbeida som tjenere, sjauere og i andre lavt betalte yrker. Forskjellene innafor borgerstanden førte til at man allerede på 1500-tallet kan begynne å skille mellom et storborgerskap og et småborgerskap. Fra slutten av 1600-tallet finner man et tydelig bypatrisiat innafor den borgerlige overklassen.
Kilder og litteratur
- Borgerskap i Norsk historisk leksikon.
- Borgerskap i Store norske leksikon.