Hattemakerkrigen
Opptakten til det som kalles hattemakerkrigen eller hattemakerfeiden på Hønefoss startet den 22. juli 1851. Denne dagen skulle hattemaker Halsten Knudsen avhøres av lensmannen. Halsten var innflytter til byen, men de fleste i Hønefoss kjente han. Halsten hadde bodd på Hønefoss siden 1835. Han var da en ung mann som var heldig og fikk jobb som svenn hos hattemaker Andersen. Da hattemaker Andersen døde forandret livet seg for Halsten. Han giftet seg med enka og overtok dermed også bedriften. Halsten Knudsen ble etter hvert en del av den tidlige arbeiderbevegelsen. Det var mange viktige saker å kjempe for og det var mange interessante mennesker som som deltok. Den kjente Marcus Thrane var en av dem. Marcus Thrane var inspirert av revolusjonen i Paris i 1848. Han hadde i tillegg arbeidet som lærer ved Blåfarveverket. Han var opprørt over arbeidernes problemer på mange arbeidsplasser.
Hattemakerkrigen startet altså denne sommerdagen i juli i 1851. Halsten Knudsen delte sine meninger offentlig og agiterte for arbeidernes rettigheter. Dette førte til at han ble arrestert for å oppvigleri. På vei til arresten ble det spenning og dramatikk. Kameraten til Halsten, Helge Gunbjørnsen Tyodden, syntes at arrestasjonen var urimelig. Han ropte til tilskuerne: “Det må værra uråd å la øvrigheta ta Knudsen!”. Det utartet seg etter hvert til et opprør. En gruppe på femti mann bestemte seg for å befri Knudsen. Helge Gunbjørnsen Tyodden gikk så langt at han bidro til å få hengt lensmannen etter bena fra broen i byen. Opprørerne truet med å kappe tauet. Det ville resultert i at lensmannen hadde havnet rett i den farlige Hønefossen.
Etter å ha blitt befridd valgte Halsten Knudsen å rømme fra byen. Han følte seg likevel ikke ferdig med saken. Han bestemte seg for at han kunne ikke gi seg så lett. Han klarte å samle over 300 mann som var villige til å slåss for saken. Det var derfor lenge en overhengende fare for at det kunne bli krig på Hønefoss. Opprørerne hisset hverandre opp og valgte til slutt å marsjere inn mot Hønefoss. Det var en lite gjennomtenkt handling. Byen hadde klart å mobilisere to kompanier fra det Norske Jegerkorps og et kompani fra Modum. De stod klare til å møte dem. Realitetene gikk opp for opprørerne. Det å skulle møte to 6-punds kanoner og tre kompanier med trente soldater væpnet med gevær ble for mye. Det var på tide å gi seg. De hadde ingen muligheter til å overvinne soldatene. Opprørerne til Halsten var stort sett utstyrt med jordbruksredskaper, så de hadde ingen sjanse. Det var bedre å gi seg og beholde livet.
Henrik Ibsen skrev senere om “Hattemagerfeiden paa Ringerike”. Artikkelen er å finne i bladet Andhrimmer i en utgave fra 1851. Ibsen var en av de få som valgte å ta standpunkt for arbeiderne. Han var kanskje en av de få som kunne slippe unna med å gjøre narr av myndighetenes anstaltmakeri. Hattemakerkrigen på Hønefoss endte tragisk for flere av dem som kjempet for saken. Det skulle gå mange år før arbeiderbevegelsen igjen fikk mot og krefter til å kjempe videre. Halsten Knudsen ble straffet hardt. Han ble arrestert på nytt og fikk etter hvert 15 års straffearbeid. Johan Slemmen fra Ådal, som også var regnet for å være særlig aktiv under opprøret, fikk 10 års straffearbeid. Flere andre fikk også lange straffer. Halsten Knudsen døde i fengsel av Kolera 3. juli 1855. Han ble begravet på kolerakirkegården på Tøyen utenfor Kristiania. Lensmannen som hang og dinglet etter bena over Hønefossen, het Lars Andreas Robsahm. Han var lensmann på Ringerike i mer enn 50 år.
Marcus Thrane ble faktisk arrestert noen dager før Halsten. Den 7. juli 1851 ble Thrane tatt for agitasjon flere steder i Norge. Han ble sittende i fengsel i 7 år. Thranes kone og deres fem barn havnet på fattigkassa. Selve dommen ble ikke avsagt før 10. april 1854, og han fikk fire års straffarbeid i tillegg til den tiden han allerede hadde sittet i varetekt.