Hilmar Bostrøm
Hilmar Bostrøm var gift med jordmor Gerda Bostrøm. Han var under andre verdenskrig engasjert i Milorg gruppe 1212. Denne beretningen er en renskrevet utgave av hans egne nedtegnelser.
Hilmar Bostrøms beretning om Milorg område 1212 under andre verdenskrig
Høsten 1940 uttalte jeg ved en anledning at jeg svært gjerne ville være med å hjelpe guttene ved å undervise i våpenbruk og militære gjøre ved en eventuell invasjon for øre. Litt senere mottok jeg beskjed at jeg skulle melde meg hos Arthur Halvorsen, som da var med å lede Lillestrøm sprogskole med lokale på Volla skole samme sted. Omkring 15. oktober møtte jeg fram og ble forespurt om jeg var villig til å være med og i hvilken retning jeg ønsket å delta, sivilt eller militært.
Med den utdannelse jeg hadde, 3 år på festningens artilleriske underoffiserskole ved Agdenes og Oscarsborg befestninger, ble jeg godtatt som nestkommanderende og troppssjef ved et kompani ledet av dr. Rolf Schultz-Haudt (dette fikk jeg rede på senere). Kompaniet var oppsatt for endel med styrker fra Lillestrøm og Rælingen og ble senere, i 1942, supplert med et lag fra Strømmen. Min spesielle oppgave lød på å være mellomledd med troppssjefene og kompanisjefene og dertil påse at flest mulig fikk holdt sin kondisjon ved like ved lange skiturer om vinteren og skogsturer om sommeren med innlagt orientering og avstandsbedømmelse. Den første oppgaven som ble tildelt kompaniet var, ved eventuell invasjon, å beskytte, eventuelt besette Lillestrøm jernbanestasjon og jernbanelegemet oppover til Sagdalen og jernbanebroen ved Strømsveien. Etter mottatt ordre om dette skulle jeg få nærmere beskjed om når jeg skulle bli kjent med de øvrige troppssjefene og min nestkommanderende ved den tropp jeg skulle lede, vesentlig troppene fra Rælingen.
Utpå vårparten 1941 fikk jeg beskjed fra ledelsen gjennom herr Th. Ulsnes, Strømmen, at jeg skulle møte i Lillestrøm, på kontoret til dr. Schultz-Haudt, for å bli presentert for kompanisjefen som jeg, inntil da ikke visste hvem var. Jeg møtte som pasient, naturligvis, og presenterte meg. Etter å ha blitt innviet i hvilket farlig foretakende jeg hadde blitt uttatt til og at diskresjon og lojalitet, med livet som innsats, var belønningen hvis tyskerne fikk tak i oss. Hvilket jeg hadde gjort meg opp en mening om før. Etter drøftingene ble vi enige om å lære opp de øvrige troppssjefene i kart- og kompasslæring. Det ble da holdt et par øvelser på kompanisjefens kontor to søndager senere utpå sommeren. De øvrige troppssjefene var: Georg Bergersen, Osvald Gulbrandsen og Lars Larsen. Den siste var med til våren 1943 da han sluttet, uvisst av hvilken grunn. Av disse fikk jeg det beste inntrykk av både kompanisjefen og troppssjefen Georg Bergersen og Osvald Gulbrandsen. Derimot var Lars Larsen meget nervøs og ville bli utskiftet når vi hadde lært hans øvrige karer å kjenne i det laget han hadde samlet (hver av troppssjefene hadde kun 10 mann, så nær som Oscar Aas-Haugen fra Rælingen som var min nestkommanderende, han hadde 25 mann).
Utpå høsten 1941 ble vi presentert for hverandre. Han var en kjernekar, forsiktig og påpasselig, som holdt sine karer i god kondisjonstrening, og dertil hadde karene fra Rælingen gjemt bort rundt 25 Kragrifler med ammunisjon, som vi fra tid til annen måtte ta frem og smøre. Disse tidene benyttet vi da til gjennomgåelse av geværet. Hadde blant annet med fenrik Hans Hauer fra Høybråten, som senere ble arrestert og sendt til Tyskland, der han døde i 1944. Han var sønn av min venn og var god patriot. Jeg visste han organiserte styrker i Asker. Vi hadde mye plunder med geværene, kan nevnes at seks stykker av oss holdt på en hel søndag med å pusse to Krager. Jeg fikk jo litt tid til instruksjonen.
Våren 1942 fikk Georg Bergersen og jeg ordre om å finne plass i skogene omkring Nittedal (Ryggevannene) for ca. 2000 armbind. Bergersen skulle hente disse i Lillestrøm hos Arthur Halvorsen og møtte meg i krysset på Trondheimsveien ved Kjellerholen. Der sto han da og ventet da jeg kom og jeg spurte ham «du har vel ikke syklet forbi vaktpostene på Kjeller?». Da han, nokså kaldt, svarte jo, da var jeg jommen sikker på at de ikke ville undersøke meg. Vi fant et sted, fikk gjemt bort armbindene i en blikkboks + en dokumentveske, fikk merket av på kartet og noen merker i formasjonen. Var så oppe igjen etter 6 måneders tid, en søndag vi var ute for å se etter «slipplass» på de samme strekninger – da var vi og så på bindene, de var helt fine så nær som de vi hadde hatt i dokumentvesken, de hadde begynt å bli litt skjoldete. Tilfeldigvis hadde en av karene et melkespann med da ha var på kamuflert bærtur. Dette spannet puttet vi så fullt og satte ned i leira sammen med blikkboksen og de ble stående der til sist i april 1945, da Oscar Aas-Haugen, Oscar Gulbrandsen og jeg var og hentet de fram og dro til Lillestrøm med dem. Armbindene var da like gode etter alle disse år. Noen slipplass fant vi ikke, men vi hadde en hyggelig tur. Det var ikke så særlig meget som hendte utover til årsskiftet 1943 da herr løytnant Bryde, som var sjef for alt dette, ble arrestert og alle i ledelsen følte seg mer og mindre truet. Jeg var da en del sammen med Arthur Halvorsen, som de første månedene hadde overtatt jobben som leder etter hr. Bryde. Det ble i alle fall klart for oss som kom litt borti de forskjellige problemene etter arrestasjonen, at det måtte ha vært angivere innblandet i saken. Jeg henstilte til A.H. å stikke til Sverige, men han ville vente og se. Etter oppfordring fra Oslo ble overrettssakfører Rye-Holmsbo sjef med A.H. som personalsjef og forbindelsesledd. Jeg ble holdt underrettet om alt av betydning som hendte, men ville ikke ha kjennskap til forbindelsene i Oslo, da jeg mente det var bedre jo mindre en hadde greie på. Men etter 25. februar angret jeg på at jeg ikke hadde fått oppgitt kildene.
Utpå sommeren satte jeg i gang ett kurs i semaforeringen og signaltjeneste med 5 mann som deltakere, alle fra Rælingen. Vi holdt på de første kveldene på Ruud skole i Rælingen i ett av sløydrommene nede i kjelleren, men så fort det ble mildere i været fortsatte vi ute i skogen litt forskjellige steder. Guttene deltok med liv og lyst. Utover høsten og vinteren drev Arthur H. og tegnet en håndgranat som ble gjort ferdig så endelig først på vinteren var vi oppe i skogen omkring Østbydammen i Lørenskog og skulle prøve den, men vi fikk ikke noe større greie på det så jeg foreslo å forandre tennanordningen. Dette ble gjort og så satte jeg meg i forbindelse med hr. ing. Brynhildsbakken ved Strømmens Værksted for å eventuelt bistå med støpingen eller hjelpe oss på beste måte. Han var villig med en gang, men kunne ikke foreta støpingen på verkstedet, men ville være oss behjelpelig så langt han kunne. A.H. fikk da leid en smie ute i Rælingen et sted og alt var gjort ferdig til arbeidet da arrestasjonen fant sted. Natten til den 25. februar vekket min kone meg å sa «Nå er tyskerne her og henter Halvorsen». Han bodde i annenetasje hos meg fra oktober 1942 da han giftet seg. Ja ligg bare rolig sa jeg, men da vi hadde radio nede i kjelleren og hun visste om dette så måtte jeg opp på hennes forlangende å sette den ut på verandaværelset, hvoretter hun falt til ro. Tyskerne herjet og slo A.H. for å få han til å si hvor han hadde våpnene henne. Etter ca. 3/4 time forlot de huset uten nærmere undersøkelse andre steder enn i annenetasje. Som en kuriositet kan nevnes at A.H. hadde tegningene av for omtalte håndgranat i jakkelommen, men han hadde såpas åndsnærværelse at han tok arbeidsjakken på seg da han fulgte med tyskerne. Hans hustru fant tegningene og brente dem opp da hun var redd for at tyskerne skulle komme tilbake og undersøke videre.
Etter dette følte vi oss som var vi blitt lammet og vi turte ikke røre på oss eller sette oss i forbindelse med hverandre da vi som sikkerhet gikk ut fra at det var angivere på ferde. Dette var slutten på første omgang av organisasjonen her i distriktet som fikk sånn sørgelig utgang. Alle lederne arrestert og sendt på Grini. Kontakten med Oslo gikk fløyten, men etter en tid begynte Georg Bergersen, Oskar Aas-Haugen, Asbjørn Hansen og jeg å møtes igjen for å diskutere situasjonen, og vi forsøkte på alle måter å få opptatt forbindelsen med Oslo igjen. Men det som var mest om å gjøre var å holde de karene vi hadde forbindelse med i vigør. De ble henstillet til å holde seg i fortsatt trening og dette ble fulgt. Stadig ute på ski om vinteren og skogsturer om sommeren. Vi forsøkte på forskjellige hold å få kontakt igjen, men det lykkes ikke før høsten og vinteren 1943. Da jeg gjennom Oskar Aas-Haugen fikk beskjed om å møte hos barberer Øystein Johansen i Lillestrøm som hadde fått kontakt med secret service mann fra Oslo med dekknavn «Bjølsen». Søndag den 19de desember skulle vi møtes der nede men vår kontakt fra Oslo kom ikke da den store eksplosjonen i Filipstad var samme ettermiddag og byen ble sperret tok han ingen sjanser. Men vi fikk innkallelse til å møte ukene efter og møtte opp. Vi konfererte sammen og hr. Bjølsen ville vi skulle gå over alle mann til sikkerhetsservice, men dette kunne vi ikke gjøre da vi hadde ansvaret overfor guttene som vi hadde gitt tilsagn om å gi en sjanse hvis det skulle bli kamper. De som møtte på det møtet var Øystein Johansen, Oscar Aas-Haugen, Ole k. Elverhøi og jeg. Vi ble da enige om at G.J. og Ole K. Elverhøi skulle gå over til Secret Service og bli Bjølsens mann å gi oppgaver over hva tyskerne foretok seg i området og dertil skulle de holde Oskar Aas-Haugen og meg underrettet om det samme. Ble senere innkalt til et nytt møte og fikk da i oppdrag å skaffe forbindelse og kontakt med Sørumsand, Årnes og videre oppover, dette fikk jeg ordnet gjennom forsyningssjefen Asbjørn Hansen i januar 1944 fikk vi da kontakt med «Søren» som visstnok var utpekt som avsnittssjef for 121- vår kontakt var Arne Sørensen han kom hjem til meg og spurte om jeg kunne skaffe forbindelse med Nittedal, Lillestrøm og Rælingen. Med Rælingen og Lillestrøm hadde jeg kontakt gjennom Aas-Haugen og Georg Bergersen. Vi hadde da tråkket Lillestrøm igjennom for å reise nye styrker da alt hadde så å si oppløst seg i det var bare de lagene som G.B. og Osvald Gudbransen samt de mann Lars Larsen hadde som var intakte, men vi måtte ombytte L.L. Da han ikke ville være med mer, og hr....... overtok da ledelsen over laget hans. Vi hadde da en del møter med «Søren» i Lillestrøm og fikk endel nye menn med så vi begynte å se en lysning og det kan vi takke hr. Georg Bergersen for som hadde utmerket seg flere ganger ved å få jøder og andre over til Sverige. Jeg fikk de nærmere kontakt med Arne Sørensen dekknavn «jens» og Rolf Lindh dekknavn Odvar Bottegård det viste seg da at her på Strømmen hadde vi alle styrkene intakte med ganske få prosent frafall. Jeg benyttet nu dekknavnet «Lars». Etter konferanse med Søren, Jens og meg fikk vi inndelt lagene på nytt med 8 mann nummerert fra 1-10 med 2 nr. åpent dette var noe nytt, da vi hadde inndelt lagene på 10 mann fra før. Lørenskog hadde vi kontakt med gjennom Knut Østby som hadde overtatt ledelsen etter lærer Hegerbergs arrestasjon og han hadde oppsatt en gruppe som senere ble supplert med ca. 50 mann fra hr. Paul Johansen som hadde forbindelse gjennom meg ved ordre fra A.H. i 1942. På vårparten 1944 gikk organiseringen i hele området med liv og lyst og det viste seg at hr. Knut Østby dekknavn «Sturla» og «Jens» hadde utført ett godt arbeide. I området forøvrig blev oppsatt sambandsavdeling med hr. Odd Scheldrup som sjef og Sigurd Mossing som personalkontakt og reparatør for radio apparatene. Vi hadde nå kontinuerlige møter med hr. «Søren» som lovte både det ene og det andre. Antagelig hadde han fått tilsagn fra sine forbindelser men vi så ikke noe eksakt av det vi ble lovet. Vår forsyningssjef Asbjørn Hansen dekknavn «Bjarne» hadde nå ordnet proviant og alt tilbehør for ca. tre uker for hele området, disse forsyninger ble oppbevart og lagret på forskjellige steder for å kunne sendes ut til de forskjellige operasjonsbaser. Gruppen på Strømmen besto av ca. 100 mann i årsskiftet 1943-44.
Høsten og vinteren 1943 samt vår og sommer 1944 gikk med til fornyete øvelser i orientering, trening på ski og utmarsjer i skog og mark i puljer på 3 og 4 mann. Høsten 1944 fikk vi beskjed om at vi skulle få en lærer i våpenbruk og sprengstoff og i september tok vi ut alle troppssjefene og lagførere som vi innen den begrensede tid som var tildelt hvert område til opplæring. Undervisningen ble foretatt med 5 mann i hvert kull. Vi fikk elskverdigst stilt hr. Wethals hytte oppe bak Østbydammen til vår rådighet og fikk plassert vår lærer der oppe, og hos hr. Kristian Østby som overlot sin drengestue til vår disposisjon. Vår første lærer var hr. «Emil» en utmerket mann til å lære fra seg og en som ikke tok nogen sjanse men hadde ett øre så og si på hver hånd. Hans første elever var «Lars», «Jens», «Sturla», «Bjarne» kjent som Eriksen. Vi lå der oppe i to dager og gjennomgikk Stengun, Colt 11,25 og sprengstoff m/videre samt ikke å forglemme den engelske håndgranaten.
Etter å ha gjennomgått kurset med alle uttatte fortsatte hr. Emil videre til Lillestrøm og Nitteberg. Vi fikk da beskjed å utta slipplasser men ingen av de plassene vi så ut her ble godkjent uten en plass i Rælingen ved Nordbysjøen som ble godkjent med særmelding til 121, men som siden ble annullert uten at vi fikk beskjed om det og så fort vi hørte særmeldingen lå vi klar men ingen fly kom, og mannskapet ble jo mismodige og ergerlige. Senere ble vi tilstillet 3 sett med øvelsesmateriell som ble plassert én på Lørenskog hos Knut Østby, en på Strømmen hos meg «og dette skulle også benyttes av Rælingen» samt ett sett i Lillestrøm og øvingene av de lagførere og jegere som ikke hadde hatt undervisning tok til.
Fra forsommeren 1944 blev arbeidstjenesteparolen satt ut i livet av nazistene og flesteparten av de årsklassene som det angikk og som ikke hadde fått seg arbeid hos bøndene måtte legge seg i dekning i skogene da hjemmefrontparolene utgikk. Da det ikke var organisert mat eller andre depoter var utlagt måtte H.S. sette seg i sving å få organisert dette så godt som mulig. Det var også enkelte som kom som ikke var med på meget før ofret seg for denne organiseringen med hr. ing. Vestad i spissen, disse utførte nok ett godt arbeide. Men vi så jo snart at guttene ble gående for lut og kaldt vann da arbeidet ble for stort for de som hadde overtatt dette så overtok vi mattransportene som foregikk under vår kontroll, og vi sendte beskjed opp til guttene at vi skulle hjelpe til med å lære disse opp i våpenbruk m. v. men de ville ikke ha kontakt med oss, da de påstod de hadde direkte kontakt med Oslo. Mange av gruppen foretok seg ting vi ikke kunne gutere, men vi fikk ingen kontroll over disse. Omkring årsskiftet fikk jeg beskjed av «Søren» å få kontakt med kasing? og få skikket over grensen. Hadde da foretrede for lederne hos Elverhøy i Rælingen etter mange parlamenteringer nektet de å flykte til Sverige, men jeg fikk de til å oppgi de hyttene de hadde og spre seg utover og det viste seg å være i siste liten for dagen etter foretok nasistene og frontkjemperne razzia i alle hyttene innover i skogen. Jeg sendte så bud på «Søren» og vi måtte på nytt ha møte med lederne for guttene og da de nå skjønte det var alvor, reiste flesteparten over til Sverige og de andre fikk andre oppdrag.
En dag i januar, efter jeg hadde kommet hjem fra arbeide og satt og spiste, kom Hans Nilsen ifølge med en riktig kjekk kar som ble presentert under navnet «Georg» hadde vi en konferanse om de forskjellige aktuelle saker og vi fastsatte nytt møte hvor også gruppesjefene «Jens», «Sturla» og Oskar Aas-Hansen var tilstede. Etter å ha blitt utførlig informert i hva vi hadde foretatt oss og hvor langt vi var kommet med oppsatsingen av lag og tropper og anslagsvis hvor mange mann vi hadde i hver gruppe, korrekte tall, «ikke hva vi trodde vi kunne få inn, fikk vi beskjed om å fortsette med øvelsene og vi skulle snarlig få ny mann til å repetere samt øve nye. Sambandstjenesten fikk beskjed at de skulle ha øvelser under en lærer. Fra nå av ble det sving over tingene. Georg opptrådte med takt og den nødvendige myndighet og lovte ikke mer enn han kunne holde. Vi satt og drøftet forskjellige ting, og vi kom da inn på «Søren» og hans oppgaver når han var her. Jeg ble spurt om jeg var uttatt som områdesjef. Dette fikk jeg beskjed om av «Søren» høsten 1944. Jeg forklarte da forholdet da at jeg var hr. dr. Schultz-Haudts' nestkommanderende og at jeg bare var med og satte opp de forskjellige avdelingene og at han ble underrettet om de forskjellige ting som var foretatt. Georg sa da «du er områdesjef og skal være det, da du har best greie på de forskjellige disposisjoner og planer». Schultz-Haust kan du ta til din nestkommanderende eller stabssjef. Videre ble overrettssakfører Roar Melstrøm (Roar Bekkestuen??? vårt notat) utnevnt til nestkommanderende og sjef for etterretningen og Jan Jensen sjef for sambandsavdelingen for området. Løitn. Habberstad, områdeadjutant og militærsakkyndig. Forsyningssjef Brennås. Etter å ha ordnet med hus, fikk vi lærer for sambandstroppene med kontinuerlige øvelser fra begynnelsen av.
Så hentet vi lederen av repetisjonsøvelsene av våpen og sprengstoff i Nittedal. Han gikk straks i gang med å oppøve de nye lagførerne og endel jegere fra gruppen i Strømmen og Lørenskog. Arbeidet gikk med liv og lyst, og etter ca. 14 dager ble vedkommen de sendt til Lillestrøm hvor han fortsatte. En dag ut i januar, etter et mislykket slipp i Nittedal, kom Georg hjem til meg og var meget oppbragt over dette og lurte på hvorledes vi skulle få ordnet det. Etter en liten konferanse ble vi enige om å ta en tur og finne ny slipplass. Sammen med Oskar Aas-Haugen dro vi av gårde en søndag formiddag og fant plassen, fikk utstukket den på kartet. Georg ordnet det øvrige, og etter noen dager fikk vi beskjed om at plassen var godtatt, og troppen i Rælingen, under ledelse av Oskar Aas-Haugen, ble uttatt som slippmannskap og særmeldigen var «Spedbarnet går på skøyter». Kun gruppesjefene og ledelsen for slipplaget fikk greie på særmeldingen og nå begynte lyttingen på London, mer intens enn noen gang før. Så fikk vi beskjed fra «Georg» at vi skulle oppgi de forskjellige forsvarsobjekter i området og utta ledere for dette. Dette ble utført på åtte dager og innsendt rapport om dette. Like etter var «Georg» på pletten igjen og de forskjellige sjefer ble innkalt og avhørt om hvorledes de hadde tenkt å forsvare de forskjellige objekter de var tildelt. Dertil ble så mobiliseringsplass oppsatt og forbindelseslinjer uttatt. Skogen omkring Åmotdammen og Østbydammen, med de derværende hytter, ble oppsatt som mobiliseringsplass for O1212 og alt befal fikk beskjed på møteplasser. Imellom alt dette foregikk øvelser og trening for fullt. Så endelig, i april 1945 fikk vi særmeldingen om at våpenene var i anmarsj. Aas-Haugen ble innkalt på nytt og alt klaffet og ble ordnet i løpet av noen få timer og gjemt bort. Så hadde vi hentinger av våpnene og sprengstoffet til de forskjellige plasser vi hadde uttatt til skjulesteder. Plassen ble oppgitt farlig til å motta flere slipp og mannskapet og mannskapene ble liggende i beredskap igjen. Hentingen ble foretatt i to vendinger av gruppen i Strømmen, første av gruppen i Strømmen og andre henting av gruppen i Lørenskog. Vi satte da i gang en gjeng til å pusse og sette i stand de forskjellige våpen til snarest bruk. Omkring midten av april fikk vi beskjed at vi måtte fordele våpnene til hele avsnittet, og transporten begynte med en gang og ble levert på lastebil i Rælingen på et øde sted. Provianteringssjefen hadde i mellomtiden uttatt depoter i de forskjellige grupper i områdene på lett tilgjengelige steder.
Alt var nå oppsatt og alle kjente sine plikter. Styrkene ble oppgitt oppsatt: Strømmen ca. 185 mann, Lørenskog 170 mann og Rælingen 45 mann. Dertil var det oppsatt politistyrker som skulle tiltrå i tilfelle det ble kamphandlinger og ta seg av sivilbefolkningen.
Definerte oppdrag og øvingsprogram
- Øvelser i våpenbruk og behandlig av sprengstoff.
- Uttagning av slipplasser
- Georg kommer og farten settes opp.
- Øvelser for sambandstjenesten
- Guttene i skauen og arbeidstjenesten
- Repetisjon og nye øvelser
- Utdeling av oppgaver og fordeling av forsvarsobjekter innen området
Kilde
- Hilmar Bostrøm