Hjemmebrenning
Hjemmebrenning, det vil si privat framstilling av brennevin er i dag en forbudt praksis.[1] Det er knytta mange historier til hjemmebrenning, både som samfunnsproblem og om næringsvei, og rundt om i landet finnes det mange lokale myter om hjemmebrenning og hjemmebrennere.
Hjemmebrenten lages ved destillering av en gjæra væske, sats, som har et nokså lavt alkoholinnhold. Etter destillinger står man igjen med nokså ren alkohol, opp mot 96 prosent. Satsen kan lages av vann, gjær og sukker eller av råvarer som korn og poteter; det som er viktig er at det inneholder karbohydrater og at det kommer i gang en gjæringsprosess. I teorien gir dette ren alkohol, men det er ikke uvanlig at hjemmebrenten inneholder avfallsstoffer som er svært skadelige. Særlig kan det bli mye fusel, som må fjernes gjennom en ny destillingsprosess («dobbeltrensing»).
Fram til 1756 var det i hovedsak tillatt å brenne hjemme. Det ble da innført forbud mot hjemmebrenning sønnafjells, og året etter også nordafjells. Hovedårsaken til dette skal ha vært at en for stor del av kornavlingene, som var knappe på grunn av ugunstig temperatur under den lille istid, gikk med til brennevinsproduksjon. En skal heller ikke se bort fra at import av brennevin førte til inntekter gjennom toll.
I byene ble det tillatt igjen fra 1792, uten at dette førte til noe stort oppsving før på 1900-tallet. I 1816 kom en lovendring, og det ble da tillatt for alle brukere og besittere av matrikulert jord å brenne hjemme. Det vil i realiteten si at alle på landet unntatt husmenn kunne brenne lovlig. Dette førte til et enormt oppsving, og i 1833 var det registrert nesten 10 000 brennerier i Norge.
I 1848 kom tilvirkningsloven. Den forbød ikke hjemmebrenning, men det ble lagt store avgifter på apparatene. Dermed var det ikke lenger lønnsomt å brenne i liten skala, og innen 1850 var det bare 40 brennerier igjen i landet. Mange beholdt nok apparater, eller lagde nye, for produksjon til eget bruk og noe ulovlig salg.
Den nyere tids hjemmebrenning kom i gang under forbudstida mellom 1916 og 1927. Det var da ikke tillatt å produsere eller selge brennevin i Norge, uten at markedet forsvant av den grunn. Dermed ble både smugling og hjemmebrenning svært lønnsomt. Etter at forbudet var over forsvant ikke mulighetene for å tjene penger på hjemmebrenning, for man kunne gjøre gode penger på det selv om man solgte til lavere priser enn Vinmonopolet. I 1956 ble det gjennomført en undersøkelse som tyda på at det da ble produsert 1,2 millioner liter hjemmebrent i året. Dette tallet økte i de neste åra, men i 1970-åra stoppa veksten. Omfanget hadde da blitt svært stort, og målinger i 1980-åra tyder på en årlig produksjon på mellom tre og fem millioner liter.
I 1990-åra kom en nedgang i hjemmebrenninga. Dels skyldes nok dette kampanjer mot hjemmebrenning, men det ser ut til at økning i spritsmugling ser ut til å være vel så viktig. Andre undersøkelser viser at et flertall i befolkninga ikke ser på hjemmebrenning som et alvorlig lovbrudd. Årsaken til at det allikevel er forbudt er først og fremst helsepolitiske. Som nevnt kan hjemmebrent inneholde urenheter som gjør at den i seg sjøl er skadelig. Ut over det er det en klar sammenheng mellom alkoholkonsum og folkehelse, og to viktige elementer i kontrollen av konsumet er pris og tilgang. Ved å selge brennevin gjennom Vinmonopolet begrenses antall utsalgssteder, og ved å legge betydelige avgifter på alkohol regulerer man utsalgsprisen. Et annet problem med hjemmebrentsalget er at det ofte har vært tatt lite hensyn til kjøpernes alder. Videre er det et problem at spriten er svært sterk; den kan være på 96 prosent (ren alkohol), og om den er utspedd er den fortsatt ofte på rundt 60 prosent. Faren for alkoholforgiftning eller skader som oppstår under rus er naturlig nok da større enn ved inntak av svakere brennevin.
Referanser/noter
- ↑ Regulert av alkoholloven av 1989.
Litteratur
- Hjemmebrenning i Store norske leksikon.
- Hjemmebrent på Wikipedia på bokmål og riksmål