Junker

Junker ble brukt som titulering for unge adelsmenn, og til dels for adelsmenn generelt. Ordet inngår også i flere militære gradsbetegnelser. Ordet kommer fra gammelhøytysk Juncherre, 'ung herremann'.

Første gang ordet opptrer i norske kilder, på 1300-tallet, var det som tittel på fyrstesønner. For eksempel ble Eirik og Håkon Magnussønner, sønnene til Magnus VII Eiriksson, i 1343 omtalt som junkere. Senere gikk ordet over til å særlig bli brukt om unge, ugifte adelsmenn. De unge adelsmennene som tjente ved hoffet kunne omtales som hoffjunkere eller bare som junkere. Man finner det også brukt om eldre og gifte adelsmenn.

Unge adelsmenn som tjente i hæren ble også omtalt som junkere, og dette er bakgrunnen for at den høyeste underoffisersgraden i landstyrkene fikk med leddet -junker. Det het fram til 1930 fanejunker i infanteriet, standartjunker i kavaleriet og stykkjunker i artilleriet.

Kilder og litteratur

• Junker i Norsk historisk leksikon.