Inger Hagerup (1901–1985)
Inger Johanne Hagerup (født Halsør 14. april 1905 i Bergen, død 6. februar 1985) var dikter, forfatter og oversetter med en variert karriere, kjent både for kampdikt fra andre verdenskrig, lyrikk og barnelitteratur. Under andre verdenskrig var hun motstandskvinne.
Familie
Inger Hagerup var datter av kontorist Johan Halsør (1876–1910) og næringsdrivende Karen Marie Totland (1874–1954). Hun ble gift i 1931 med lektor Anders Askevold Hagerup (1904–1979), de var foreldre til forfatterne Helge Hagerup (1933-2008) og Klaus Hagerup (1946-2018).
Liv og virke
Inger Halsør mistet faren som femåring. Familien flyttet deretter en del omkring før de slo seg ned i Nordfjord, og senere i Volda på Sunnmøre, hvor hun og broren tok examen artium.
Etter ett år i guvernantepost, gikk hun på Treiders handelsskole i hovedstaden. Hun arbeidet deretter med kontorarbeid, blant annet i Norsk Barneblad 1927-31, og skrev samtidig dikt. I 1927 ble det første diktet trykt i ukebladet Vor Tid, og etter hvert kom tekster og noveller på trykk i flere publikasjoner.
I 1931 giftet Inger Halsør seg med lektor Anders Askevold Hagerup, og de flyttet til Trondheim. Her var de knyttet til den venstreradikale Mot Dag-kretsen. Etter fem år var de tilbake i hovedstadsområdet, og Inger Hagerup studerte filologi, tysk og historie, samtidig som hun jobbet som korrekturleser i Dagbladet, der hun også skrev for petitsiden. I 1939 debuterte hun på Aschehoug forlag med samlingen Jeg gikk meg vill i skogene.
Under krigen deltok både Inger og Anders Hagerup i illegalt arbeid, og i 1943 flyktet de til Sverige. Sitt litterære gjennombrudd fikk hun i 1945 med samlingen Videre. Her inngikk blant annet kampdiktet Aust-Vågøy, som var spredt og gjort kjent under krigen.
I perioden 1945-1956 var Inger Hagerup skribent og medarbeider i det kulturradikale tidsskriftet Kvinnen og tiden, der mange av hennes dikt kom på trykk første gang. Hun var samtidig lyrikk- og teaterkritiker i kommunistpartiets avis Friheten 1946-1949. Hun satt i styret for Den norske Forfatterforening fra 1945 til 1962.
I 1950 debuterte Inger Hagerup som dikter for barn med samlingen Så rart, senere fulgt opp av blant annet Lille Persille i 1961, som hun fikk Kirke- og undervisningsdepartementets barnebokpris for.
Inger Hagerup skrev også flere hørespill, og hadde en omfattende oversettervirksomhet. Flere av tekstene hennes ble tonesatt, blant annet av visesangeren Finn Kalvik (f. 1947), som samarbeidet nært med henne i flere år.
Hagerup var aldri medlem av noe politisk parti, men plasserte seg gjerne på venstresiden i politiske og kulturpolitiske saker.
Bosteder
Før andre verdenskrig bosatte Inger og Anders Hagerup seg på Haugerud i Aker (fra 1948 del av Oslo kommune), hvor de bodde i rundt 40 år, med unntak av krigsårene i Sverige. I adresseboka for Oslo for 1970/71 er de oppført på adressen Haugerudbakken 24. Etter mannens bortgang flyttet Inger Hagerup til en omsorgsbolig på Romsås, med adresse Romsås Senter 1. Hun er oppført med denne bostedsadressen i "Adressebok for Oslo 1981/82". Senere flyttet hun til Alders Hvile i Fredrikstad, en kombinasjon av aldershjem og pensjonat. Sønnen Klaus var bosatt i Fredrikstad.
Ettermæle
I en nekrolog i Aftenposten 7. februar 1985, skrev Iver Tore Svenning blant annet om Inger Hagerup:
| 12. april ville Inger Hagerup ha fylt 80 år, men den begynnende festglede skulle altså blåses ut i februarkulden. Dobbelt vemodig kan det virke at vi i løpet av få uker skulle miste de to siste store tradisjonalister i norsk lyrikk, som samtidig også gav bidrag til fornyelsen av vår barnelitteratur: Inger Hagerup - og André Bjerke. … I sin lyrikk kom Inger Hagerup i mangt til å eksponere “Øverland-linjen” med dennes meislede og klare form, ofte av epigrammatisk natur. Da det kjente motstandsdiktet “Aust-Vågøy” sirkulerte illegalt under krigen, var det også nettopp Øverlands stemme man mente å høre i de få, fortettede verselinjene. Og så var det – Inger Hagerup. Kjærlighetslyrikken – og barneversene – viste imidlertid at Inger Hagerups sangbunn var en annen, en både friere og gladere. Her fant både jubel og nonsens plass, så vel som fullødig, dikterisk form. … Om hun ikke grep inn i moderne feministdebatt, kom hennes bøker til å få en vesentlig del av æren for at man i dag bruker et begrep som kvinnelitteratur uten anførselstegn. | ||
Inger Hagerups plass på Haugerud i Oslo, der veien Hagapynten møter Haugerudbakken, fikk navn etter henne i 1999. Familien Hagerup bodde i strøket i en årrekke. I Stavanger finnes en Inger Hagerups gate.
Inger Hagerup er gravlagt i familiegrav på Østre Aker kirkegård i Oslo sammen med sin mor, mann og sønnen Helge.
Kilder og referanser
- Aftenposten 7. februar 1985, nekrolog av Iver Tore Svenning.
- Adressebok for Oslo 1971/71.
- Karin Beate Vold om Inger Hagerup i Norsk biografisk leksikon
- Hvem er Hvem 1973 om Inger Hagerup
- Klaus Hagerup: Alt er så nær meg. Om Inger Hagerup. Aschehoug 1997.