Ingstadløkken

Ingstadløkken var en løkke på Bygdøy utenfor Oslo.

Etter reformasjonen i 1536 var Bygdøy kongens eiendom. Stiftamtmannen bodde inne i Kvadraturen om vinteren, og på Bygdøy om sommeren. I 1775 fikk han tillatelse av kongen til å leie ut, senere å selge, løkker på Bygdøy. Den som fikk den største løkken, het Christoffer Ingstad (1768-1836) og var fullmektig hos stiftamtmannen. Mye av området var myr, som husmennene til Ingstad drenerte. I 1793 meddelte han kongen at 50 mål var omgjort til åkerjord.

I 1802 var Ingstadløkken satt til 173 mål. Målingen var unøyaktig, åser og myrer ble bare vilkårlig telt med. Ingstadløkken omfattet det senere Christiansro, Dronninghavn, en stor del av Folkemuseets nåværende område og strakte seg til den nåværende Mellbyedalen og helt ned til øyas sydside.

I 1823 ga Ingstad fisker Ole Jansen skjøte på en del av plassen Herbern, og året etter hele øya. Denne gikk videre til sønnen Jens Olsen, som drev husmannsplassen der samtidig med at han fra 1829 hadde fått enerett til fisket rundt Ladegårdsøen.

I 1824 opprettet Christopher Ingstad en husmannsplass for snekker Torger Halvorsen, som fikk en plass til «disposisjon og rådighet» for seg og sine arvinger for en «bestandig» avgift på 10 ¼ speciedaler. Etter Torger Halvorsens død ble løkken Lovisenlund kjøpt på auksjon av kjøpmann J. Tiedemann og målt opp til over 41 mål. To andre fikk husmannsplasser i 1820-årene, Hans Torstensen, 1 ½ mål, og smed Guul Ellingsen 3 ½ mål. Guuls tomt ble i 1845 solgt videre til restauratør Fredrik Hansen på Fredriksborg.

Ingstad anla en kjerrevei fra sin bolig til stiftamtmann Moltke. Veien ble senere grunnlag for Dronninghavnveien, Museumsveien og Bygdøyveien.

Ingstadløkken ble solgt på auksjon i 1833. Den hadde to husmannsplasser. Husmennene hadde pliktarbeid på løkken for betaling. Den hadde flere tønner med utsæd, fem tønner havre, en tønne bygg og seks tønner poteter. Den ble lagt ut til salg for 5000 speciedaler, men etter mange bud endte den på 6825. Kaptein Christian Busch kjøpte en del av løkken for 4012 ½ speciedaler, mens den søndre delen ble kjøpt av kjøpmann Christian Benneche for 2812 ½ speciedaler. Utmarken eller havnehagen ble delt mellom de to stykkene i 1842.

Dronninghavn

Christian Busch kalte sin del Dronninghavn. Han solgte sin del til kammerherre Carl S. Lous. Han skilte senere ut områdene ved Langviksbukten, som fikk navnet Fagerheim, og Fredriksborg. Lous solgte løkken videre til bakermester F. C. Lund i 1851 for 9400 speciedaler. Han solgte en del av løkken til generalkonsul Wegner i 1855 for 13 000 speciedaler. Enkefru Wegner solgte sin del videre til bankadministrator Johan P. Olsen for 12 000 speciedaler. I matrikkelen av 1869 står det derfor to eiere av Dronninghavn. Johan Olsen solgte senere 50 mål til Hans Aall. som anla Norsk Folkemuseum på tomten.

Christiansro

En del av Ingstadløkken ble i 1833 kjøpt av kjøpmann Christian Benneche (1790-1878), som drev en stor by- og bondehandel fra sin bolig i Grensen, nabo til Christiania Gjestgiveri. Han kalte eiendommen «Christiansro», men hans kone sa at det alltid var så mange mennesker der at den heller fortjente navnet «Christiansuro». Den strakte seg fra Langvik til Grande og omfattet 352 mål.

Benneche drev et stort gårdsbruk på Christiansro. Så ofte han mente at han kunne ta seg tid til det, ble hesten tatt ut av stallen. Så red han fra boligen og butikken i Grensen langs Frognerkilen, der han kunne se Christiansro på den andre siden av vannet, rundt Skøyen og på gårdsveien til gården. På Christiansro snakket han med husmannen om driften. På gården bodde det i 1840 tre husmannsfamilier, i alt 16 voksne og 13 små barn.

I 1894 kjøpte Hukselskapet opp Christiansro og andre eiendommer, parsellerte ut store tomter langs Huk aveny og fikk flere fastboende på Bygdøy.

Kilde

• Holden, Finn: Historien om Bygdøy, Oslo 2016.