Isbjørn
Isbjørn, også kalt hvitbjørn og kvitbjørn, latin: Ursus maritimus, er verdens største landlevende rovdyr. og tilhører bjørnefamilien (Ursidae). Isbjørn kan også bli omtalt som polarbjørn, men denne benevnelsen er en direkte oversettelse (anglisisme) fra det engelske artsnavnet – Polar bear.
Utbredelse
Den finnes i Arktis der den lever i områder med havis. I Norge finnes isbjørn på Svalbard, for øvrig har den en sirkumpolar utbredelse og er ujevnt fordelt over de isdekte områdene rundt Arktis. Arten finnes også i Canada, på Grønland, Russland og USA (Alaska).
Isbjørnens viktigste næringskilden er sel, og den tilbringer mesteparten av livet på isen. Den er derfor sterkt utsatt for klimaendringer som fører til at leveområdet dens smelter og minker.
Bestanden på Svalbard er en del av Barentshavbestanden. Antallet i denne bestanden ble sist beregnet i 2004, og hadde den gang et usikkert anslag på mellom 1899 og 3592 dyr. Det antas at barentshavbestanden i dag består av mindre enn 1000 reproduserende individer, og den er oppført som sårbar på norsk rødliste for arter.
Jakt og fangst
I forbindelse med oppdagelsen av Bjørnøya i 1596 skal Willem Barentsz ha skutt den første isbjørnen på Svalbard. Senere fikk norsk jakt på isbjørn lange tradisjoner, men ble først drevet i stor skala etter at bestanden av hvalross og grønlandshval hadde gått kraftig ned som resultat av overhøsting. Til sammen skal 28 611 isbjørnskinn ilandført i løpet av årene 1871–1973, noe som gjennomsnittlig utgjør 280 dyr årlig, men i perioder var antallet langt høyere. Det ble også fanget levende bjørner, og 2000 isbjørnunger ble solgt til dyreparker og sirkus over hele verden.
Jakten ble hovedsakelig gjennoomført om sommeren fra selfangstskuter som var utstyrt med bur til levende bjørner om bord. I tillegg sto også overvintrende fangstfolk for en del isbjørnjakt. De fleste av dyrene ble skutt, men også bruk av giftåte. Dette ble forbudt i 1927. Også bruk av selvskudd var utbredt, her ble åte festet til et skytevåpen og ble lagt under en kasse på isen. Bjørnen måtte stikke hodet inn i kassen for å få tak i åtet og ble skutt når den dro i det.
Også turistjakt fra båt forekom, og mot slutten av fangstperioden ble flere titalls isbjørn felt av turister hvert år.
Ishavsskuta Polarulv
Utdypende artikkel: Ishavsskuta Polarulv
Ishavsskuta «Polarulv» gjennomførte under ledelse av Thor Larsen, også kjent som «Isbjørn-Larsen» og i regi av Norsk Polarinstitutt i 1967 en zoologisk ekspedisjon til de østlige Svalbard-farvann for å utføre økologiske og zoofysiologiske studier av isbjørn. Dette innebar fangst av levende dyr.
De bedøvede dyrene ble de fraktet om bord og plassert i et stålbur hvor undersøkelsene ble gjennomført. De ble veid og målt, og det ble tatt blodprøver og samlet inn biologisk data for nærmere analyser. Isbjørnene ble registrert med et merke påført et nummer i begge ørene og tatovert med samme nummer på innsiden av overleppen.
En litt spesiell sak var at flere av bjørnene også ble malt med svart hårfarge på hver side av bakkroppen. Dette gjorde dyrene synlig på lang avstand slik at forskerne kunne følge isbjørnenes vandringer i isen. Men merkingen fungerte også beskyttende ovenfor jegere, fordi skinn av fargemerket bjørn ble regnet som verdiløst.
I dag
Norsk jakt tok slutt i 1973 som følge av den internasjonale isbjørnavtalen som ble inngått mellom utbredelseslandene. Denne avtalen forbyr jakt på isbjørn bortsett fra en begrenset kvote til urbefolkning. For Barentshavbestanden har dette medført en økende bestand.
På Grønland har urbefolkningen fortsatt noe jakt til eget forbruk, mens det i dag kun er Canada som driver kommersiell jakt og eksport. Også Norge importerer isbjørnskinn fra Canada som selges på Svalbard.