Iver Huitfeldt

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Iver T. Huitfeldt)
Hopp til navigering Hopp til søk
Iver Huitfeldt (1665–1710).

Iver Tønnesen Huitfeldt (født 5. desember 1665Fredriksten, død 4. oktober 1710) var offiser i sjøforsvaret, og regnes i både Danmark og Norge som en av våre store sjøhelter etter at han ofra seg selv og mannskapet for å stoppe et svensk angrep og dermed redde den dansk-norske flåten.

Familie og tidlige år

Han var sønn av oberst Tønne Huitfeldt (1625–1677) fra adelsslekta Huitfeldt og Helle Margrethe Nold (d. 1671). Faren var den første kommandanten på Fredriksten festning i Halden, fra 1661 til sin død i 1677. Iver ble født på festningen og hadde sin oppvekst i det militære samfunnet der. Halvbroren Henrik Jørgen Huitfeldt ble også offiser, og markerte seg blant annet under andre slag om Moss.

Faren gikk bort da Iver Huitfeldt var tolv år gammel. Det ble sørga for at han fikk en militær utdanning. Sjøforsvaret var det greieste stedet å gjøre militær karriere for en norsk adelsmann, og Iver Huitfeldt ble i 1681 lærling på Bremerholm i København. I årene 1685 til 1688 var han i nederlandsk orlogstjeneste, først som adelbors, tilsvarende kadett. I 1687 ble han løytnant. Året etter gikk han i fransk tjeneste, og var blant annet med på et angrep mot Alger. Han vendte så hjem til den dansk-norske flåten, før han i 1690 igjen gikk i nederlandsk tjeneste. I 1691 var han tilbake i København og ble der kaptein. Senere samme år gikk han igjen i fransk tjeneste, og endte med å delta i sjøslag på begge sider under den pfalziske arvefølgekrig.

Huitfeldt ble den 5. mai 1695 gift med Kirsten Røyem (1671–1750), som var datter av stiftamtmann Claus Nielsen Røyem (d. 1692) og Else Marie Dop (d. 1696).

Sønnen Claus Iversen Huitfeldt ble lagmann i Fredrikstad. Datteren Else Huitfeldt (1703–1743) ble gift med lagmann på Opplandene Andreas Lachmann (hans andre ekteskap).

Skipsjef - og tilsidesatt

Høsten 1695 kom han tilbake til Danmark, og etter dette forble han i dansk-norsk tjeneste. Han var skipssjef på flere tokt. Etter et mislykka forsøk på å seile en konvoi til Frankrike - konvoien ble oppgitt allerede før den forlot Norge - bosatte han seg på slektas setegård Tronstad i Hurum. Mens han bodde der satte han i gang skipsbygging i Ertsvika nedafor gården.

Etter at han bosatte seg i Norge gjorde Huitfeldt for det meste tjeneste i administrative stillinger. I 1697 ble han forfremma til kommandørkaptein. Blant det arbeidet han utførte i perioden 1695 til 1709 var verving av matroser under konflikten med Sverige tidlig i 1700. Under krigen som fulgte sommeren samme år var han sjef på orlogsskipet «Prins Georg». Skipet ble ikke involvert i kamphandlinger. Han skrev i denne forbindelse til sine overordna at dersom det skulle utnevnes admiraler ba han om å ikke bli forbigått av yngre offiserer, selv om de skulle ha innflytelsesrike venner.

I stedet for å få admirals grad ble han satt til side. Han ble innrulleringssjef i sjøforsvarsidstriktet som strakk seg fra Bragernes til Brevik, samt verftssjef i Kristiansand. Han hadde kommandørs rang, men sto helt på sidelinja med sin plassering på Sørlandet. Da Danmark-Norge kom inn i den store nordiske krig i 1709 ble Huitfeldt igjen skipssjef i aktiv tjeneste. Han kommanderte linjeskipet «Dannebrog» under flåtesjef generaladmiral Ulrik Christian Gyldenløve. Sistnevnte lot for det meste flåten ligge i havn, med dårlig utrustning og knapt med foryninger.

Heltedåden

Høsten 1710 var Huitfeldt med på et mislykka tokt i Østersjøen. Skipene ble skada under en storm, og da de nådde Danmark tidlig i oktober 1710 la de til i Køge Bugt for å reparere. Svenskene fikk vite om dette, og admiral Hans Wachtmeister satte inn et angrep. Iver Huitfeldts skip lå ytterst mot svenskene. Han letta anker, og tvang svenskene til å skifte kurs ved å manøvrere foran dem. Deretter kasta han anker igjen og ble liggende i en posisjon som ødela den svenske angrepsordenen. Dette førte til at det meste av svensk ild ble retta på Huitfeldts skip; et titalls svenske skip åpna ild mot ham, og det brøt ut brann. I stedet for å redde seg selv og mannskapet valgte Huitfeldt å skjerme resten av flåten. Selv etter å ha blitt beskutt så kraftig klarte kanonmannskapene hans å drive vekk svenskene. Det hele endte da brannen nådde kruttkammeret. Bare tre av besetningen på 600 ble redda.

Etter et mislykket tokt, og sterkt medtatt av storm i Østersjøen, vendte flåten i begynnelsen av oktober 1710 tilbake til danske farvann og søkte tilflukt i Køge Bugt sør for København for å få reparert skadene. Da svenskene hørte om den tilstand skipene var i, gikk de 4. oktober til angrep under ledelse av admiral Hans Wachtmeister. Huitfeldt lå ytterst mot angriperne med sitt skip, og han lettet først anker og tvang ved en manøver den svenske flåten til å endre kurs, slik at de andre dansk-norske skipene vant tid til å komme under seil. Så ankret Huitfeldt skipet igjen, og ved å holde det fast i denne posisjonen, brakte han uorden i den svenske linjen. Skipet ble beskutt av et titall svenske skip, og det brøt ut brann.

Huitfeldts offer ga ham som nevnt ry som en av våre store sjøhelter. Danske og norske marinehistorikere er enige om at hans handlinger sannsynligvis redda den dansk-norske flåten fra et knusende nederlag. Det er grunn til å tro at manøvrene han gjorde under slaget var gjennomtenkt, for han var kjent som en dyktig skipssjef med god forståelse for sjømilitær taktikk.

Ettermæle

Motiv fra Huitfeldts gate i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012).

Liket av Iver Huitfeldt fløt tidlig i november i land ved Køge kro. Han ble midlertidig lagt i ei kiste i kapellet ved Holmens kirke i København, et kapell som gjerne forbeholdes rikets fremste. Våren 1711 ble hans levninger ført hjem til Norge, og han ble lagt i familiens gravsted på Hurum.

Huitfeldts gate i Oslo og Huitfeldts gate i Larvik er oppkalt etter ham. På Langelinie i København er det reist et monument over ham, som skal være det største sjømilitære minnesmerket i Danmark. Det danske sjøforsvaret kalt i 2012 opp en fregattklasse, Iver Huitfeldt-klassen, etter ham.

Han nevnes i flere dikt, og Jacob Breda Bull har ham med i stykket Tordenskiold fra 1901, der Sangen om Iver Huitfeldt framføres.

Kilder