Kjeldearkiv:Østre Narmo ble bortforpaktet i årene 1954–1969

Østre Narmo i Vang på Hedmarken ble bortforpaktet i årene 1954–1969

Marta Helene Hoelstad, f. Tomter, forteller til nevøen Ole Jacob Tomter om livet som forpaktere:

Reidar og Bjarne Hoelstad foran forpakterboligen på Østre Narmo. De forpaktet garden fra 1954 til 1961. Bjarne står bak treet. Privat bilde. Ukjent fotograf.

Eiere og forpaktere foran hovedbygningen på Østre Narmo omkring 1955. F. v.: Forpakter Bjarne Hoelstad, Andrine Narmo, Martha Narmo, forpakterkona Marta Hoelstad, eieren Jens Narmo, forpakter Reidar Hoelstad og sveiseren Gunnar Halvorssen. Privat bilde. Fotograf ukjent.

1954 -1961
Jens Narmo forpaktet bort garden til Reidar og Bjarne Hoelstad fra 14.4.1954. Bjarne giftet seg med Marta Helene Tomter samme dag. De flyttet alle tre inn i forpakterboligen. Marta har fortalt om den dramatiske låvebrannen på garden 13.5.1956:

Vi gifte’ øss 14.4. 1954 og det vart feire brøllop på Myr. Vi fløtte tell Østre Narmo der ‘n Bjarne og bror hass n’ Reidar hadde forpakte garden ta’n Jens Narmo frå såmmå dagen. N’ Jens syntes vi kunne ha gifte øss før, det var 14. april som var fløttardagen.  Jens bodde ti hovedbygningen i hopes mæ de to ugifte systren’ sine, Andrine og Martha. Vi bodde ti den kvite si’ebygningen. Jens hadde vedskåle i nordenden ta bygningen, Reidar hadde rom over skåldelen. En måtte gå ut for å komme opp troppa ått rommet hass Reidar. Bjarne og je hadde tel å b’yne med soverom i a’antasje ti andre ee’n ta bygningen.  Da vi fekk a Vesla fløtte vi ner og hadde soverom nere. Vi hadde itte telefon.

Det var så triveli’e naboer her og je vart mæbedt i bondekvinnelaget mæ de’ såmmå vi fløtte hit. Det var a Ingrid Arnkvern Narmo borti gard’n, a Gunvor Thomassen i Venkvenn og a Karen ifrå Busterud som var gift på Skjeset. Je kjæm hau vi skulle ta øss en skitur og sto og vente på a Odlaug Huse på Skjeset og det vart vel sagt nå’å om at hu arbe’ støtt og hadde slik omsorg før dyra sine. Da kom det så stille ifrå a Ingrid. “Dom har itte ti’ til å leve”.

Reidar hadde bil og vi lånte traktor tell ønner på Myr. Ellers vart det brukt hester tell ælt gardsarbe. Dom hadde litt moro ta meg at je kalte n’ Reidar og n’ Bjarne for “Gutta”. “Det lyt de spørja “Gutta” om”, sa je hvis det var no’.

Vi fekk ei jinte 11. mars 1956 og hadde barnedåp oppi Kapellet i Øvre Vang, Kristi himmelsfartsdag, torsdag 10. mai. N’ Bjarne og je og a mor og n’far var fadderer. Vi hadde sport foreldra hass Bjarne òg, men ‘n Kristian ville itte. Vi hadde selskap i forpakterboligen på Narmo etterpå. Det var itte mye plass der. Je kænn itte helt minnes åssen vi ordne’ øss. Vi hadde kjøkkenbordet. Men i stua hadde vi bære en divan, to store tunge stoler og et lite bord.

Låven brenner på Narmo!
To da’ar senere, like over midnatt, natt tell syndags, 13. mai, etter at vi hadde lagt øss, dundre’ det på døra i forpakterboligen. Je kom meg på bena og rev opp døra. Der sto sveiser’n på andre Narmosgard’n med begge henda knytte i været klar tell å fortsætte bankinga. “Det brenn!!”. Røken og varmen slo ælt over låvtaket og inn over gardsplassen. Hæn Bjarne og n’ Reidar fór ut børføtt og i bære nattskjorta. Snudde og flaug innatt, fekk på seg klæær og fór utatt. Dom måtte få ut dyra!! Hæster, griser og krøtter, sto ælle inne ti den store vinkellåven.  I overbygget framma stalldøra sto det parkert en traktor. Det var en ny Ferguson “Gråtass” som gutta hadde lånt på Myr.

I si’ebygningen der vi bodde var det bære en inngang, kjøkkeninngangen. Overbygget over gangen hadde flistak og gnistregnet sto inn over gardsplassen og begge bolighusa. Noen tog vassbutten som sto ved kjøkkentråppa våres og slengte vatnet over flistaket, men det var altfor farlig å væra her.  Vi måtte ut derifrå, jinta vår og je. Je vet itte å lang ti det gikk, men ‘n Harald (broren) kom og fekk øss inn i Pobeda’n sin og kjørde øss bort ifrå gard’n og bortått a Ottine Aas i Torsgard i skogkænten mot Elvsrudbuttikken.

Martas bror Harald og kjæresten Gerd var av dem som kom raskt fram til “kaoset” som de karakteriserte det som:
“Vi hadde vøri på nattkino i Hamar og var på veg hemmat da vi såg jøsken og røken oppi bygda. Vi syns det såg ut som det var i retning Tomtergarda.  Men såg snart at det var på Narmo. Vi fekk raskt a Marta og den to måneder gamle dåttera inn i “Pobeda”en og kjørte østover og vekk fra forpakterboligen og låven som sto i full fyr. Vi flaug tell basjatt tel gardsplassen. Den todelte stalldøra sto oppe, vi kunne sjå de tre hesta som kjempe i varmen. Men stalldøra var sperre ta en traktor som sto frammafør. Hæn Bjarne, mænn’ hennes Marta, gjorde desperate forsøk på å kommå fram tel hesta. To mann måtte hølde’n så hæn itte flaug mot varmen og stallen. Det kom tel mye følk og mæ et sto det en røsslig kar der i mørk dress. Det viste seg å vara Svenkerud’n på Arbeiderkafeen i Hamar. Hæn kom nok direkte fra arbe’ på Hamar. Brannvesenet var i gang og Svenkerud’n ba dom dekke’n mæ å spyle’n i ryggen slik at hæn kom inn i stællen, men hæn kom itte nære nok tel å få løst hesta. Traktor’n som sperre’ stælldøra fekk dom sætt tau på, før å dra ‘n vekk, men da delte’n seg i to, på grunn ta varmen.

Brannvesenet hadde satt opp brannsegl framma hovedbygningen for å skjerme’n mot varme og glør. Men inne i bygningen opphølt fortsætt seg de to gamle systren’ åt eier’n n’ Jens Narmo. Andrine og Martha var i sjokk og hadde låst seg inne på et rom i andre etasje. Harald og forpakteren Reidar tok seg inn i bygningen og brøt opp soveromsdøra og fekk tak ti de hysteriske kvinnfølka i kvite nattserker. «Vi tog et kvinnfølk hår over nakken og mæ sprell og skrik  fekk vi dom nedover troppa og over i forpakterboligen».

Det var frykteli’ å sjå og høre hesta som vi itte fekk ut. Ja, det var verst før ‘n Bjarne. Hæn måtte fysisk høldes fast, me’a det sto på. Je mene det var en kar ifrå nabogard’n (Dalseng) som flaug hemmat etter børsa si og skaut hesta der dom sto bøtti’n på speltauet.

På andre sida av låven var det dør ut fra fjøset. Der ble kuer og griser berget ut og her var omstendighetene også dramatiske.  

Hamar Arbeiderblads reportasje 14. mai 1956 skildret hendelsene slik:

Dristig bergingsarbeid reddet besetningen ut av flammehavet Driftsbygningen på Østre Narmo i Vang lagt i aske, natt til søndag. To hester, grispurke og redskaper brente inne. To hester og en grispurke brant inne da driftsbygningene på Østre Narmo brant ned til grunnen natt til søndag. Resten av besetningen 14 voksne krøtter, 11 ungdyr og 40 griser lykkes det å redde ut på et tidspunkt da brannen allerede hadde svidd av taket og treverket på bygningen. En del av grisene måtte senere avlives på grunn av skadene. Brannårsaken er ennå ikke brakt på det rene, men lensmannsfolkene kommer til å fortsette etterforskningen som de tok fatt på allerede i går kveld. Det er Jens Narmo som eier gården, men den er for tiden bortforpaktet til brødrene Hoelstad fra Vang. Driftsbygningene som alle var samlet under ett tak var assurert i Vang og Furnes Brannkasse for vel 200 000 kroner, løsøre, avling og redskap for 100 000 kroner. Alt av redskap, såkorn, frø, kunstgjødsel og andre saker som man oppbevarer i slike bygninger ble et bytte for ilden. En ny traktor som brødrene Hoelstad eide var ikke assurert. Driftsbygningene var gamle, men solide og godt vedlikeholdt.

Det er i dag ikke mulig å si verken hvordan eller når brannen er brutt ut. En motorsyklist så ildhavet fra Bergshøgda omtrent samtidig som sveiseren på nabogården oppdaget at det var varme løs i uthusene på Østre Narmo. Det var disse to karene som varslet om brannen og vekket opp eieren Jens Narmo og brødrene Hoelstad som alle sov og ikke ante noe om at driftsbygningene på gården på det nærmeste var svidd av.

Som nevnt var alle driftsbygningene samlet under ett tak, og inndelt i to etasjer med fjøs, stall og grisehus i underetasjen. Denne delen av bygningen var oppført i gråsteinsmur. Resten var av treverk og dette var allerede en ildmørje da man tok fatt på å redde dyrene – et arbeid ingen for alvor trodde skulle lykkes. Imidlertid ble det fra folk som etter hvert kom til stede, ytet en nesten heroisk innsats, og ingen ga seg før den siste kua og grisen var ute av de brennende og røkfylte uthusene. Det var en sorg for at hestene måtte stå igjen, men så fort man kunne komme til, ble de skutt og befridd for lidelser.

Det brant i taket over hodet på de karene som slet for å få løs dyrene, og det ble vist en dristighet og beslutsomhet i det farlige arbeidet som man bare sjelden ser maken til. Brannfolkene fra Vang og Furnes og fra Hamar dekket karene mens arbeidet pågikk, men likevel kunne redningsarbeidet lett ha kostet menneskeliv. Heldigvis gikk det bra, men to menn ble så alvorlig røkforgiftet at de måtte innlegges på sykehuset i Hamar. Flere ble lettere røkforgiftet, og dessuten vanket det en del brannsår.

Det var lite vann på gården, men en rekke tankbiler ble satt inn og de holdt det gående helt til etterslokkingen var unnagjort utpå dagen i går. Den prektige hovedbygningen som ligger ganske nær opptil de brannherjede uthusene, var en tid sterkt truet. Det blåste en del, men heldigvis var vindretningen ganske gunstig, mens brannen raste som verst.

Bjarne og Reidar fortsatte forpaktningen på Narmo, og lite endret seg etter brannen.
Driftsbygningen måtte bygges opp igjen, og forsikringsselskapet rådet eieren til å rive de gamle gråsteinsmurene som sto igjen etter brannen. De var så skadet etter brannen, og det var hensiktsmessig å planlegge en mer moderne driftsbygning. Men nei, eieren, Jens Narmo sto på sitt, her skulle det bygges slik det hadde stått før brannen.
Det ble det slik eieren hadde bestemt. Gråsteinsmurene ble stående, men ble forsterket med halv meters betongvegg på innside og utside. All innredning skulle være slik den hadde vært før, både i fjøs og stall.

De to ugifte søstrene til Jens, Andrine og Martha hadde fått et alvorlig sjokk, og det var alltid sagt at en av dem alltid holdt vakt om natta etter brannen. Det var alltid bevegelse bak gardina i et vindu i andre etasje i hovedbygningen, ble det sagt. De var så redde at det samme skulle skje igjen. Etter at garden var solgt i 1969, brant låven på ny i 1970. Men da var både Jens, Andrine og Martha døde.

1961–1969
Halvard og Lilly Olstad tok over forpaktningen etter at Bjarne og Marta kjøpte Myr i 1961. De var der til garden ble solgt til Ulf Skraastad i 1969.

Marta fortsetter:
Etter brann’ vart grisa fløtt oppi hamninga og greide seg fint der. Vi hadde et sammarsfjøs borti hamninga der vi mjølke kua den sammar’n. Ja, vi hadde sveiser som bodde mæ kjerring og fem unger ne’på Narmosholmen. Det var a Petra og n’ Gunnar Halvorsen. A Petra var stadig innom og da var det rett bortått kørja og ta opp Vesla. Hu var den eneste je var trygg på kunne gjøra det. Je var skeptisk tell at andre gjorde det.  Kua vart nok levert tell slakt da høsten kom. N’Gunnar vart arbe’ledig etter at vi itte hadde ku lenger. Det vart vanskelig og hæn strevde mæ å få seg arbe’ att.