Kjeldearkiv:C. Hanssen: En 17.- maitaler
Signaturen C. H. eller C. Hansen skrev omkring 1920 en del minnetekster om folkelivet i 1880-åra i Lillestrøm , eller Sagstrand som han kalte stedet. Minnetekstene gikk som en serie i avisa Akershus. En av dem handler om 17.-maifeiringen i 1885. I 1953 samlet han minnetekstene i et hefte som han kalte Folkelivsbilleder fra Ottiårene. Her er en av dem:
«En 17.-maitaler.
Fra mine skoledager på Bruksskolen i Sagstrand har jeg en liten historie jeg skal fortelle. Det var 17. mai 1885 og dagen skulle feires med et tog av skolebarna. Om ettermiddagen, dagen før, var vi ungene samlet på skolen for å legge siste puss på sangene, vi skulde synge. Bestyreren, Nils Kristensen, var skolens drivende sanglærer, hans største glede var å gi sine elever delaktighet i den livsglede sangen kan bringe. Å, for et liv det var i den gamle skolemester, når han fikk samlet oss under sin taktstokk.
Høytideligheten ble åpnet med en fedrelandssang av det store barnekor under Kristensens ledelse. Det var en fryd å være vidne til, hvorledes han manøvrerte sine flere hundre barn nærmere talerstolen. I store slangebuktninger kom geleddene nærmere og nærmere. Han utførte dette med slikt liv og humør, at det vakte jubel hos små og store. Da alle var samlet om talerstolen, kommanderte han alle flagg senket og vi stemte i: «Millom bakkar og berg utmed havet». Senere da festtalen var holdt sang vi: «For Norge, kjempers fødeland» og «Sønner av Norge».
Fanetoget gikk ut fra skolen i regnvær og blest og en lang vei. Da vi kom fram til Middelskolen, hvor toget skulle oppløses, hadde regnet gjort sitt arbeid, ti da vi trette og våte til skinnet svinget inn på gårdsplassen, fikk tilskuerne et fornøyelig syn. De små malte unionsmerkede flagg vi den gang bar, viftet oss om ørene og uekte som fargene var, avsatte de røde, blå og gule merker etter seg, til stor fornøyelse for oss smågutter, som nok i smug hadde hjulpet til med farveblandingen.
Da togets deltagere var marsjert opp, trådte dagens festtaler, kand. teol. Johnsen, fram på altanen i 2. etasje med manuskriptet til talen i den ene hånd og sin blankstrøkne flosshatt i den annen.
Han leste opp talen etter manuskriptet som var anbrakt i hatten. Uheldigvis blandet vinden papirene sammen, så taleren måtte ordne dem før han kunne fortsette. Dette merket en av de små tatoverte tilhørere seg og ropte opp til taleren: ”Se i hatten!”
En liten stund gikk det bra for taleren, inntil et nytt kraftig vinnstøt hvirvlet de tettskrevne sider utover altanen. Det ble en lang stans i talen, mens man hjalp den uheldige taler med å samle papirene sammen.
Men de som ikke var noe begeistret for denne forlengelse av 17. maidagens program var guttene, de ble utålmodige og snart fikk vi høre ropet, først sakte og spredt, så sterkere og samstemt: «Se i hatten! Se i hatten! …»
Kilde
Hansen, C.: Folkelivsbilleder fra Otti-årene. Lillestrøm 1953.