Kjeldearkiv:En ferietur til Møkkelfjellet i Valsøfjord
Denne artikkelen er avskrift fra Romsdalsposten nr. [?], 1937. Forfatteren, Ole Andersen Alsvik (1856–1949), var far til stortingsmann Peder Alsvik.
En ferietur til Møkkelfjellet i Valsøfjord
av Ole A. Alsvik.
Til tross for at jeg nu er 81 år gammel har jeg i sommer hatt min første virkelige sommerferie, og i den anledning tok jeg mig også en fottur for å besøke de forskjellige steder, hvor jeg har opholdt mig og hatt mitt arbeide, i manndoms- ungdoms- og barndomsår. Og turen blev så interessant for mig, at jeg fann på å skrive ned mine erindringer om turen, — og her er de:
Fra mitt nuværende hjemsted, Leira på Tustna, gikk turen en søndag nordover med skyss fra Gullstein til Vingsnesvågen, hvor jeg kjøpte mig mat og kaffe og fortsatte siden tilsjøss østover til Foldfjorden. Imidlertid traff jeg hos Iver Husby tre kjenninger, som hadde vært i Amerika, og vi blev da alle fire innbudt til hr. Husby for å hvile os litt. Det blev ikke bare med hvilen! Vi blev snart benket til et veldekket bord, med rømmegrøt og alt godt, som fruen skal ha all ære for. Derfra bar det så samme kveld til Semundset i Foldfjorden, som egentlig var mitt første bestemmelsessted. På Semundset visste jeg at jeg måtte stoppe en tid, og blev der helt til onsdag eftermiddag. Her bodde jeg nemlig i mange år sammen med min hustru av første ekteskap, Karen Pedersdatter, født Semundset. Og mange minner dukker frem fra denne tiden, når jeg kommer til disse kjente traktene. Jeg besøkte da også Semundsetsetrene. Her var det nye hus opbygd siden jeg var der. På seteren blev jeg traktert med melk og småbrød, og ikke å forglemme, — den deiligste rømmegrøt! Onsdag eftermiddag brøt jeg så op fra Semundset og kom om kvelden til Skogset, hvor jeg overnattet hos Anders Skogset, og fikk morgenen efter skyss til Vågos, hvor jeg gikk ombord i dampskibet og var med til Høgset i Valsøfjord. Tok så landeveien fatt, med Fjærli som bestemmelsessted. Her har nemlig min vugge stått, i en stue kallet «Bakken», og her vaks jeg op. Det var moro å se igjen disse kjente steder hvor jeg lekte som barn. Var inne hos Lars Fjærli og fikk mat og traktering, likens fikk jeg hilse på et par syke kjenninger, Claus Otnesbugt og hustru. Kom så tilslutt til Ole A. Fjærli, hvor jeg fikk losji for natta.Og efter å ha satt inn en durabelig frokost morgenen efter, satte jeg kursen til fjells — op Fjærli-lia. Møkkelfjellet var nemlig mitt endelige mål. Her hadde jeg nemlig som smågutt opholdt mig så mang en dag, både som gjetergutt og ellers, at jeg hadde bestemt mig for å se igjen disse traktene ennu engang, dersom det blev råd for det. Fjærli-lia var like bratt nu som for over 60 år siden, men det var nu arbeid fin vei opover, og dette kom vel med for mig, for jeg var ikke så lett på foten nu som dengang, jeg var gjetergutt. Men tilslutt kom jeg altså op. Det rant mig i tankene at jeg for en tid siden hadde sett i avisene at Møkkelfjell-låret tok til å skille seg fra «legemet» (Møkkelfjellet).Og da jeg som gjetergutt ofte var der nede efter geitene, som var så slem til å søke nedover der, og således var godt kjent dernede, kom jeg på at dette skulde jeg sandelig undersøke! Men da jeg kom på stedet, fant jeg det akkurat slik som for 68 år siden, ingen forandring kunde jeg se, så jeg tror nok at låret vil bli hengende fast med «legemet» til den dagen kommer, da alt skal sammenrulles, men når det blir, vet vel helst ingen. Og jeg kan slett ikke forstå hvad det skal tjene til å skrive slikt i avisene, som det ikke er fnugg av sannhet i. — Men om Møkkellåret var som for 68 år siden, så var ikke det tilfelle med alt heroppe. I Møkkellia hadde Ole A. Fjærli bygd sig en vakker turisthytte — der bodde byfolk nu — og da jeg kom til Vaslisæteren, trodde jeg at jeg var kommen til en by, slik hadde det forandret sig, siden jeg som smågutt ferdedes deroppe. Her var ystemeieri, med meierske og alt godt, pene sæterhus opsatt, samt syv fjøsbygninger. På en slik plass måtte jeg selvsagt overnatte, og jeg fikk traktering og en god seng. Morgenen efter bar det så avsted til Grøndalsæteren, der vanket jeg ofte i mine ungdomsår, da jeg tjente hos Kristoffer Høgset. Det første jeg møtte her gjorde et overveldende inntrykk på mig, nemlig ca. 30 helt hvite geiter, dette var både et prektig syn og et særsyn, tykte jeg. På sæterstølen var nu opbygd en stor fjøsbygning, og en vånebygning så stor som på et almindelig gårdsbruk, hvilket det også minte om, særlig da jeg fikk se at det bodde nesten en hel familie her, men [sic] barn og alt godt! Det var fruen til Johs. Høgset, hennes mor, en liten gutt og to småjenter. Her bar det selvsagt inn, og tilbords både en og to ganger, og jeg skal hilse og si at det var intet rask som var dekket på bordet. På denne sæteren var også ystemeieri under opførelse. Men jeg måtte bryte op tilslutt, takket for kjærlig mottagelse, og tok så veien ned i bygda igjen. Var da først hos Ole A. Fjærli og hentet mitt reisetøi, tok så landeveien fatt utover og havnet tilslutt hos Edvard Høgset, hvor jeg blev tilbudt å være over helga (dette var lørdag). Og dette tilbud tok jeg med glede imot, så fikk jeg være iro om søndagen. Isteden fikk jeg høre gudstjeneste i radio — en misjonsprest preket, og det var i sannhet en veldig preken. Dagen efter, mandag, gikk jeg til Stokke, og var tenkt å fortsette over Stokkekjølen, til Olderbekken for å besøke noen slektninger der, men isteden blev det til at jeg fikk motorbåt skyss fra Solli og tilbake igjen og kom til Stokke om kvelden. Der blev jeg meget kjærlig mottatt og overnattet der, for så neste dag å gå ombord i Ganger Rolf på Høgset og reise hjem. Så var ferieturen slutt, og alle skal ha takk og ære for all den venlighet og gjestfrihet jeg blev møtt med overalt på turen.
Leira på N., 2. sept. 1937.
Ole A. Alsvik